Effektiv humanitær bistand krever konfliktforståelse

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Svein Michelsen

Avdelingsdirektør i Seksjon for humanitær politikk, UD

Ja, bistanden må være effektiv, men kronikkforfatterne Mofoss og Kjørholt lukker øynene for at humanitær innsats skjer i politisk komplekse konfliktområder. 

Utenfor seminarrommet, i den virkelige verden, ser vi at ren kost-nytte-tankegang er uegnet for at mennesker i nød både skal få bistand og beskyttes mot vold og overgrep.

Regjeringens mål med norsk humanitær politikk er å redde liv, lindre nød og ivareta menneskers verdighet og rettigheter i humanitære kriser. 

Norges humanitære strategi slår fast at vi må hegne om et multilateralt system der folkeretten, inkludert internasjonale menneskerettigheter og humanitærretten respekteres.

UD og Norad plikter å sikre at humanitære midler forvaltes så effektivt som mulig. Det følger av statens økonomi-reglement, der effektivitet er et styrende prinsipp. 

Men kostnadseffektivitet alene er ikke nok for å nå målene i strategien. Vi må også være formålseffektive: Kost-nytte-avveining som ikke tar høyde for reelle humanitære behov på alle sider av konfliktlinjene, vil umiddelbart sette humanitære aktørers troverdighet, nøytralitet og sikkerhet i fare. Det vil begrense deres operative evne – deres effektivitet – både på kort og lang sikt. 

Kost-nytte-vurderinger alene vil heller ikke gjøre det mulig å prioritere tiltak for å beskytte sivile mot vold og overgrep i konfliktsituasjoner.

Hvis givere har et enøyd blikk på kostnadseffektivitet, vil de nedprioritere tilstedeværelse og beskyttelse der dette er vanskelig og kostbart. 

Dette vil kyniske parter i konflikt kunne utnytte ved å strupe tilgangen og dermed skru opp prisen for å hjelpe sivile i nød, og slik forhindre at humanitære aktører er til stede for å holde partene ansvarlig for vold og overgrep. Da skaper vi farlige incentiver for stridende parter til å ignorere humanitærretten.

Fordeling av ressurser baserer seg på FNs og andre partneres responsplaner, men også på hvor Norge har en særskilt kompetanse og merverdi og kan følge opp innsatsen på best mulig måte – igjen for å sikre god effektivitet. Dette kan påvirke både valg av geografisk innsats, av partner og av tematisk område. 

Kombinert med dette gir vi store ikke-øremerkede midler til fondsmekanismer, slik at organisasjonene selv kan prioritere bruken av midler basert på faktiske behov og tilgang til de som er rammet, raskt og effektivt. Dette er også godt forankret i strategien. 

Norsk humanitær bistand kan ikke nå alle som har behov, men vi må klare å ha en debatt om prioriteringer og effektivitet som både er nøyaktig og nyansert, og som forholder seg til realitetene.