Hva er veien videre for lokalt ledet respons? Et svar til utviklingsministeren

Cathrine Brun

Centre for Lebanese Studies

Cindy Horst

PRIO

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Hilde Refstie

NTNU

Debattinnlegget Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling har utløst mye debatt. Vi takker utviklingsministeren, ansatte i Røde Kors og Norsk Folkehjelp, for verdifulle refleksjoner og perspektiver som åpner for videre dialog.

Til tross for bred enighet om betydningen av lokalt ledet humanitært arbeid, møter lokale aktører fortsatt store hindringer. Strenge rapporteringskrav og manglende fleksibilitet i finansieringssystemer hemmer evnen deres til å lede.

Som nevnt i vårt opprinnelige debattinnlegg, fokuserer de humanitære prinsippene om humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet på å opprettholde nøytralitet i krisesituasjoner og beskytte humanitære aktørers livreddende funksjon uten å bli involvert i nasjonale og lokale maktrelasjoner.

Relevansen av prinsippene utfordres imidlertid i langvarige kriser, der lokale og politiske løsninger er avgjørende.

Når er prinsippene relevante?

Røde Kors sitt Panorama-bidrag gir en god oversikt over betydningen av de humanitære prinsippene. Vi er enige i at prinsippene kan ha en viktig funksjon, spesielt i akutte krisesituasjoner hvor tilgangen og sikkerheten til humanitært personell settes på prøve.

Vår intensjon var imidlertid å invitere til dialog rundt følgende spørsmål: Når er det viktig å bruke de humanitære prinsippene som ledestjerne, altså når er de relevante, og for hvem? Og når er det behov for å se utover de humanitære prinsippene og utforske andre måter å tenke etikk og ansvarlighet på?

Et konkret eksempel er Libanon. Befolkningen har levd med komplekse kriser i tiår, fra den libanesiske borgerkrigen 1975–1990 til Israels invasjon og krigen med Hezbollah i 2006, den syriske flyktningkrisen fra 2011, finans- og politisk krise fra 2019, koronapandemien, Beiruts havneeksplosjon i 2020 som har ført til et land på randen av kollaps og Israels brutale opptrapping av konflikten vi har vært vitne til de siste ukene.

I denne langvarige situasjonen, som inntil nylig har hatt et visst element av stabilitet, har mesteparten av bistandsmidlene vært øremerket humanitær bistand uten evne til å bidra til strukturelle endringer.

For eksempel viser en studie fra Centre for Lebanese Studies at sivilsamfunnet som jobber med utdanning i Libanon, ofte blir tjenesteleverandører fremfor endringsaktører på grunn av avhengigheten av humanitær finansiering, som begrenser deres arbeid med langsiktig utvikling.

UDs veiledning om å sikre respekt for prinsippene er et velkomment bidrag som viser at det er rom for å reflektere videre rundt prinsippene. Særlig fordi lokale aktører, løsninger og kunnskap er nødvendig for en helhetlig bistandsinnsats i slike kriser.

Lokalt ledet arbeid – hvor stopper det opp?

Alle bidragsyterne i debatten er enige om at lokale aktører er uunnværlige for å sikre en effektiv og helhetlig kriserespons. Som også utviklingsministeren understreker, bør nødhjelp i større grad basere seg på lokale ressurser i kriserammede områder.

Nødhjelp bør legge til rette for at lokalsamfunn kan hjelpe seg selv og hverandre. I tillegg bør kriserammede lokalsamfunn få større innflytelse på utformingen av humanitær politikk og strategier både lokalt, nasjonalt og globalt. «Det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker» som Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge skriver i Panorama.

Så hvis alle er enige, hvor stopper det opp?

Utfordringer med å få midler direkte til lokale aktører vedvarer. Selv med positive endringer, som mer fleksibel støtte til driftskostnader, har de grunnleggende fordelingsmetodene for finansiering forblitt uendret til tross for løfter om lokalisering.

Å korrigere denne maktubalansen er både et spørsmål om prinsipper og pragmatisme, og krever en endring i både tankesett, finansieringspraksis og humanitær infrastruktur.

I Uganda, kjent for sin progressive flyktningpolitikk, har lokale og flyktningeledede organisasjoner større handlingsrom enn i Libanon, men de møter likevel utfordringer.

Dette skyldes delvis kravene til registrering, formalisering og detaljerte rapporteringsprosedyrer. Disse kravene bygger på snevre definisjoner av ansvarlighet og kapasitet, med vekt på formelle regnskapsrutiner. Lokale humanitære grupper har ofte ikke ressursene til å oppfylle disse strenge kravene.

Som utviklingsministeren skriver: «Omfattende søknader, dokumentasjon av resultater og effektivitet gjør det i praksis nesten umulig for lokale organisasjoner å få støtte.»

Hvordan koble prinsipper og praksis?

Finansieringsmekanismer, ansvarlighetsrammer og institusjonelle praksiser er gjerne utformet for å oppfylle internasjonale giveres standarder, snarere enn å styrke lokale organisasjoner. Dette hemmer reelt maktskifte og ressursfordeling, til tross for at lokalisering løftes frem i retorikken.

Som flere har påpekt, trenger vi hele det humanitære økosystemet. Å diskutere de humanitære prinsippene er å forholde seg til variasjonen i humanitære situasjoner og legge bedre til rette for at ulike aktører kan bidra der de er best plassert.

Vi argumenterer ikke for mindre fokus på etikk og ansvarlighet, men for et fokus tilpasset lokale praksiser og situasjoner.

Å støtte en helhetlig, lokalt ledet respons krever risikovilje og -deling, påpekt av Røde Kors, og arbeid med maktubalanser, som Norsk Folkehjelp og SAIH har jobbet med i mange år.

Finansieringskrav og aktsomhetsvurderinger har konkrete konsekvenser, og maktstrukturene bak må utfordres for at lokale aktører kan lede.

Bistandssystemet må være villig til å omfordele makt og ressurser for å unngå videreføring av strukturelle ulikheter. Vi ser derfor frem til å følge med på Norads nye tilnærming i deres humanitære arbeid og håper det er rom for forskningsbasert kunnskap i prosessen.

Forskning skal ikke bare presentere fakta, men utfordre oppfatninger, belyse komplekse problemstillinger og åpne for nye perspektiver. Dette krever at vi sammen utvikler og deler en dyp forståelse om hvordan ulike aktører opererer og samhandler.

Gjennom det nylig Forskningsråd-finansierte prosjektet Expanding the Search for New Ways of Working Along the Humanitarian-Development-Peace Nexus (EXPAND), der vi ser på hvordan lokalt ledede initiativer jobber på tvers av humanitær, utviklings- og fredsarbeid, skal vi forsøke å bidra til denne kunnskapen.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.