Globale utfordringer – lokale løsninger

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ingrid Rosendorf Joys

Generalsekretær i Caritas, Norge

Caritas Norge anerkjenner utfordringene beskrevet i innlegget til Mofoss og Kjørholt. Samtidig mener vi at strategien er godt tilpasset overordnede behov og humanitære prinsipper, men at det er rom bedre utnyttelse av lokal kompetanse og kapasiteter.

En av de store utfordringene er spenningen mellom politiske føringer og ren behovsbasert nødhjelp. Selv om norsk humanitær bistand formelt sett styres etter det humanitære prinsippet «humanitet» – der menneskelig lidelse skal reduseres mest mulig uansett hvor det oppstår – er det unngåelig at politiske prioriteringer påvirker hvilke kriser som får støtte eller ikke. 

Dette kan bety at humanitær støtte styres mot områder hvor Norge har strategiske interesser eller tilstedeværelse er praktisk mulig, og ikke utelukkende til områder med størst behov. Det utfordrer prinsippet om «uavhengighet». 

Konsekvensen er at sårbare grupper i såkalte «glemte kriser» risikerer å bli oversett.

Kjernestøtte til FN-organisasjonene

Norsk kjernestøtte til Verdens matvareprogram (WFP), FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og andre FN-organisasjoner representerer en viktig løsning på mange av dilemmaene. 

Den gir globale organisasjoner fleksibilitet til å respondere raskt, uavhengig av nasjonale politiske føringer. 

Med et stadig økende finansieringsgap i det globale humanitære systemet, gir slik fleksibel bistand en unik mulighet til å bidra i «glemte kriser».

Norske organisasjoner som brobyggere

Å støtte gjennom FN-systemet er riktig, men også kostnadsdrivende. 

De humanitære organisasjonene er avgjørende for å sikre at bistanden blir så effektiv som mulig og at hjelpen faktisk kommer fram – enten gjennom partnerskap og koordinering med FN-organisasjonene eller direkte støtte fra nasjonale institusjonelle donorer. 

Et konkret bidrag er å redusere transaksjonskostnader ved en mest mulig direkte støtte til lokale aktører. Selv om disse kjenner situasjonen best og kan respondere raskt, får de ofte lite direkte støtte grunnet byråkrati, mellomledd og opplevd risiko.

Ved å styrke de lokale økonomisk og organisatorisk kan vi sikre at nødhjelpen når de mest sårbare raskt og uhindret, og at mer går til feltarbeid og mindre til administrasjon. 

Her kan norske organisasjoner fungere som brobyggere. Et lokalt ledet samarbeid reduserer også risikoen for ekstern påvirkning, og hjelper med å holde fokuset på en ren behovsbasert respons.

En bærekraftig humanitær innsats

Selv om den humanitære strategien legger vekt på effektiv bistand, er den ikke tydelig nok i prioriteringen av et lokalt ledet arbeid. 

Caritas erfaring viser at styrking av lokale aktører kan gi betydelig mer valuta for pengene, da de har en unik innsikt i lokale behov, kulturelle normer og sosiale barrierer. Dette betyr at hjelpen kan rulles ut raskere og mer kostnadseffektivt.

Humanitær innsats krever løsninger for langsiktig og bærekraftig endring. Lokal styrking er nøkkelen, samtidig som vi anerkjenner utfordringene det innebærer. 

Vi oppfordrer derfor til videre utvikling av operasjonaliseringen, slik at Norges innsats blir enda mer effektiv og treffsikker – med en kombinasjon av globale og lokale løsninger innenfor rammen av de humanitære prinsippene.