Meninger:
De humanitære prinsippene «kastes ikke på båten» med mer lokalt ledet utvikling
Å diskutere hvordan de humanitære prinsippene kan leve samme med mer lokalt ledet humanitært arbeid, er ikke det samme som å «kaste prinsippene på båten», slik Røde Kors hevder. En slik diskusjon er derimot høyst nødvendig, fordi den kan bidra til at makt faktisk flyttes til lokale aktører som lever tett på krisen.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Leder for Norsk Folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid
Norges nye humanitære strategi gir rom for viktige steg fremover i arbeidet for en mer lokalt ledet respons, der lokale og nasjonale organisasjoner har reell medbestemmelse i utformingen av nødhjelpsarbeidet.
Men det holder ikke med gode ambisjoner, vi trenger å diskutere hvordan vi sammen kommer dit.
Seniorrådgiver i Norsk Folkehjelps avdeling for utvikling og humanitært samarbeid
Vi er derfor glade for at tre forskere løfter en viktig debatt om hvordan de humanitære prinsippene om humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet passer inn i en mer lokalt ledet respons i debattinnlegget «Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling».
Røde Kors sitt forsøk på å legge debatten død med svarinnlegget «ikke kast de humanitære prinsippene på båten», er derimot ikke veien å gå.
Hvis vi mener alvor med at lokale aktører skal få mer makt, betyr det at dagens makthavere må gi fra seg makt – og det er aldri enkelt. En omdefinering av internasjonale aktørers rolle, som de tre forskerne peker på, er del av en slik prosess.
Humanitære prinsipper, ikke hjernekirurgi
I altfor lang tid har veien til en mer lokalt ledet respons vært sentrert rundt hvordan vi får lokale og nasjonale organisasjoner til å tilpasse seg det humanitære systemet, ikke hvordan systemet må endres for å komme disse aktørene i møte.
Det er derfor sårt tiltrengt og svært velkomment med en samtale som går inn i de mer utfordrende delene av ambisjonen rundt en mer lokalt ledet humanitær respons. Med utallige løfter og ambisjoner både fra organisasjoner, givere og politisk hold – og årevis uten særlig endring verken i maktforhold eller finansiering – står vi i fare for at målet om lokalt ledet respons blir en retorisk øvelse uten praktiske konsekvenser.
For oss er lokalt ledet respons tett knyttet til en solidarisk tilnærming til humanitær bistand. Her anerkjennes det at mennesker midt i en krise ikke bare er ofre, men også endringsaktører, og at lokale organisasjoner derfor ofte bør være kjernen i responsen.
Vi er enige i at noe av utfordringen ligger i forståelsen og hegemoniet rundt de humanitære prinsippene. Humanitære prinsipper er ikke hjernekirurgi, og vi tør påstå at diskusjonen tidvis kompliserer og fremmedgjør et mål om å hjelpe de som trenger det mest først.
Før de humanitære prinsippene ble lagt til grunn for humanitært arbeid var dette etiske prinsipper det gjerne faller seg helt naturlig å følge, både for individer og organisasjoner.
De fleste av våre partnere opererer på en måte som er i tråd med de humanitære prinsippene uten at de nødvendigvis har dyp kjennskap til det humanitære systemet. Der det blir vanskelig å følge de humanitære prinsippene, er først og fremst når det gjelder nøytralitetsprinsippet.
Dette er fordi lokale organisasjoner som driver nødhjelp ikke eksisterer i et vakuum. De er ikke nøytrale enheter som venter på en krise, men har oppstått med et formål og forankring i sine lokalsamfunn. Derfor, fra deres perspektiv, kan det å kreve nøytralitet både undergrave deres legitimitet og tilgang.
Flere virkeligheter
Å ha legitimitet hos én del av befolkningen kan bety at man har unik tilgang der, men ikke andre steder. Vi trenger derfor mangfoldet av aktører, både de store internasjonale organisasjonene som ofte er bedre posisjonert til å jobbe i områder kontrollert av staten, og de mindre aktørene som kan jobbe i områder hvor de ofte er alene om å ha aksept. Vi trenger hele det humanitære økosystemet.
Å diskutere hvordan de humanitære prinsippene kan leve sammen med en mer lokalt ledet humanitær respons er derfor ikke «å kaste dem på båten», slik Røde Kors hevder, det er heller å forholde seg til variasjonen i humanitære kontekster og legge bedre til rette for at ulike aktører kan bidra der de er best plassert. Vi må anerkjenne at virkeligheten kan se forskjellig ut for lokale og internasjonale aktører.
Eksempelet Sudan
I Sudan har den sentrale demokratibevegelsen fra revolusjonen i 2018/19, vært opphavet til nabolagskomiteene Sudan Resistance Commitees, som er en av de viktigste humanitære aktørene.
De organiserer i dag nødhjelp (Emergency Response Rooms) som i mange områder har vært befolkningens eneste tilgang til blant annet mat, vann og medisiner. Internasjonale organisasjoner har vært helt avhengige av tilgangen nabolagskomiteene har for å levere humanitær hjelp, og nye former for koordinering har presset seg fram.
Grupperingene som organiserer nødhjelpen, anerkjenner de humanitære prinsippene, og har systemer som sikrer både at de mest sårbare får hjelp først, og at de som leverer nødhjelp holdes ansvarlig av befolkningen.
I deres dialog med FNs koordineringskontor for humanitær assistanse (OCHA) har det vært avgjørende at de ikke reduseres til tjenesteleverandører og at de ikke overstyres.
Reell medbestemmelse er viktig for å kunne bevare legitimitet i befolkningen, spille en rolle i å gjenoppbygge tillit i samfunnet, og holde myndighetene ansvarlig. Å beskytte og støtte disse aktørenes plass i samfunnet vil være viktig for Sudans fremtid.
Samarbeidet mellom de FN, internasjonale og lokale organisasjoner i Sudan ga håp om at endring kan finne sted når det virkelig gjelder. Samtidig er det en vedvarende utfordring å få et tungrodd koordineringssystem til å lytte til og tilpasse seg aktører som ikke nødvendigvis kommer i samme form som store internasjonale organisasjoner.
Endre maktstrukturer
I dagens system har internasjonale aktører uforholdsmessig stor makt, og endring av dette systemet er nødvendig for å gi forrang til lokale løsninger og kunnskap.
Vi må åpne diskusjonen om hvordan eksisterende maktstrukturer sementerer den humanitære infrastrukturen.
Hvis vi mener alvor med at lokale aktører skal få mer makt, betyr det at dagens makthavere må gi fra seg makt – og det er aldri enkelt. En omdefinering av internasjonale aktørers rolle, som de tre forskerne peker på, er del av en slik prosess.
