Ikke kast de humanitære prinsippene på båten

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne. 

Kaja Tank-Nielsen Heidar

Enhetsleder Politikk og påvirkning, Røde Kors

Frederik Siem

Enhetsleder Folkerett og beskyttelse, Røde Kors

Under overskriften «Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling» argumenterer Cathrine Brun, Cindy Horst og Hilde Refstie i Panorama 15. august for at norske og internasjonale humanitære aktører må se ut over de tradisjonelle humanitære prinsippene og engasjere seg i en mer relasjonell etikk. 

Det er lett å si seg enig i hovedmålsettingen til forfatterne, nemlig å styrke rollen til de lokale humanitær aktørene. Men da er ikke det å undergrave betydningen av de humanitære prinsippene veien å gå.

Det er snart 60 år siden de humanitære prinsippene ble anerkjent av alle statspartene til Genèvekonvensjonene under Den internasjonale Røde Kors-konferansen i 1965. 

I 60 år har det internasjonale samfunnet brukt tid og ressurser på å bygge respekt for de humanitære prinsippenes betydning for å få tilgang til personer med behov for beskyttelse og assistanse. 

I dag ser vi krefter som undergraver disse prinsippene, ikke for å fremme lokale aktørers betydning, men som en konsekvens av økt politisk og sosial polarisering og en generell politisering av humanitær assistanse.

Dette fremmer ikke lokale aktørers rolle, og viktigst av alt så er det ikke i interessen til det økende antall mennesker med behov for humanitær hjelp. 

Prinsippene er det viktigste verktøyet vi har for å sikre aksept i lokalsamfunn og hos myndigheter for at humanitære aktører ikke har en skjult politisk agenda, og at de blir gitt tilgang til befolkningen med behov for assistanse.

Vi ser stadig oftere at myndigheter med en klar politisk agenda stiller spørsmål om en upartisk og nøytral tilnærming kan bidra til «å hjelpe fienden». 

Humanitære aktører og helseinfrastruktur blir alt for ofte utsatt for direkte angrep, og desinformasjon i sosiale mediene bidrar til at deres sikkerhet blir ytterligere utsatt. 

Bare hittil i år er 28 frivillige og ansatte drept i tjeneste for Røde Kors og Røde Halvmåne.

I møte med disse utfordringene er ikke løsningen å kaste de humanitære prinsippene på båten. Løsningen er å hegne enda sterkere om dem. 

Konsekvensen ved ikke å gjøre dette er at enda flere mennesker ikke vil få den beskyttelsen og assistansen de har behov for og rett til.

Nødvendige, ikke rigide prinsipper

Brun, Horst og Refstie fremhever utfordringen ved at «en rigid opprettholdelse av de humanitære prinsippene fører til ekskludering av viktige aktører og arbeid». 

Vår oppfatning er at norske myndigheter og andre givere ikke opererer med absolutte krav om å følge prinsippene, men at disse må være et kompass humanitære aktører må bruke for å sikre tillit og tilgang. 

Det er nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger i mer enn 190 land. Nasjonalforeninger med frivillige og ansatte som selv blir direkte og indirekte berørte av katastrofer som rammer og som lever i lokalsamfunnene og de politiske realitetene som legger premissene for deres arbeid. 

Vi vet at flere av disse nasjonalforeningene må kompromisse på ett eller flere av prinsippene for i praksis å kunne nå flest mulig sårbare mennesker. Det gjelder spesielt uavhengighetsprinsippet i relasjonen til egne myndigheter. 

Samtidig viser mange av de samme nasjonalforeningene at de kan ha et (for) tett samarbeid med egne myndigheter, samtidig som de ivaretar tilliten hos andre væpnede grupper som i gitte kontekster kontrollerer store landområder og dermed tilgangen til mange utsatte og sårbare mennesker.

Vår erfaring er at det er et større hinder for å styrke lokale aktørers rolle, at man ikke er villig til å ta den risikoen det innebærer å arbeide i kontekster med kaos, vold og korrupsjon. 

I dag risikerer humanitære aktører å møte krav om at all finansiell støtte skal tilbakebetales om man ikke evner å dokumentere alle utgifter. Vi som humanitære aktører er helt avhengige av å ta risiko i ekstreme humanitære kontekster, og donorer må ta større ansvar og dele denne.

Når ansvaret for forvaltningen av norsk humanitær bistand nå er overført fra Utenriksdepartementet til Norad er det avgjørende at Norad anerkjenner og vektlegger at den humanitære innsatsen skiller seg distinkt fra utviklingsbistanden. 

Det er viktig å tenke helhetlig og se sammenhengene mellom humanitær innsats og utviklingsbistand, samtidig må førstnevnte holdes separat slik at den ikke blir mistenkt for å ha den politiske agendaen utviklingsinnsatsen gjerne er preget av.

Gjennom mer enn 150 års humanitært arbeid har Røde Kors erfart at prinsippene er nødvendige for å få og beholde tillit og trygg tilgang til menneskene og samfunnene vi søker å hjelpe. 

Dessverre lever vi i en tid hvor prinsippene utfordres mer enn noensinne. For å kunne styrke lokal humanitær innsats, må vi nettopp hegne om de humanitære prinsippene og øke innsatsen for å beskytte lokale hjelpearbeidere.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.