Grasrota i Sudan kan vinne Nobels fredspris 

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Magnus Flacké

Seniorrådgiver sivilsamfunn, Norsk Folkehjelp

PRIOs direktør mener Emergency Response Rooms – beredskapsrommene – i Sudan er en av favorittene til å vinne Nobels fredspris.

En pris til beredskapsrommene hadde vært en ekstremt velfortjent og viktig anerkjennelse av at mennesker i krise ikke bare er ofre, men også endringsaktører og uunnværlige i kriseresponsen.

De samme aktørene kommer også til å være viktige på veien mot et fremtidig sivilt ledet og fredfullt Sudan.

Verdens største humanitære krise

Det er nå 1,5 år siden det brøt ut full krig i Sudan.

Det er blitt verdens største humanitære krise, som ikke får den støtten, oppmerksomheten og innsatsen som trengs. Tall fra FN er vanskelig å ta inn over seg: 8 millioner er internt fordrevne, nesten 3 millioner har flyktet ut av landet, 25 millioner mennesker har akutte humanitære behov og hungersnød rammer deler av landet.

Helt siden krigsutbruddet har internasjonale organisasjoner slitt med å få tilgang til å levere livsnødvendig nødhjelp.

Den manglende humanitære tilgangen har ført til sultkatastrofe i Sudan, og når nyheter ikke kommer ut, blir det mangel på oppmerksomhet.

Les også: Sult er ikke en naturkatastrofe, det er politikk. Derfor er også nødhjelpen det

Lokal organisering redder liv

Mens krigen herjer er det den lokale organiseringen av frivillige som har vært livlinen for befolkningen og frontlinjen av den humanitære responsen.

Over hele landet ble det raskt etablert beredskapsrom (ERR). Med små ressurser responderte de på de mest umiddelbare behovene i hvert nabolag eller landsby, der internasjonale aktører ikke har tilgang.

De er organisert rundt suppekjøkken som bidrar med livsnødvendige måltider til de som trenger det mest. Det blir satt opp medisinske klinikker og kvinnesenter. De reparerer vann- og elektrisitetsforsyningen, gir utdanningstilbud til barn og unge og de bidrar med beskyttelse for lokalbefolkningen.

Beredskapsrommene ble etablert av de samme menneskene som sto bak den demokratiske revolusjonen, som i 2019 førte til at Sudans diktator Bashir måtte gå etter 30 år ved makten.

Det var folk som hadde organisert seg i nabolagskomiteer, som var ryggraden i demokratibevegelsen. Det var leger, fagforeninger, journalister og grasrotsorganisasjoner. 

De brukte sine nettverk, dype samfunnsengasjement og den lange erfaringen de hadde i å organisere frivillig engasjement og langsiktig motstandskamp. De samlet seg under det sudanske begrepet nafeer, som kan oversettes med dugnadsånd.

De fellesskapsbaserte beredskapsrommene er mer enn bare nødhjelp. Engasjementet er en solidaritetshandling som bygger tillit og legitimitet. Det er medisin mot den sønderrevne sosiale strukturen som borgerkrigen medfører. Responsen styrker lokalsamfunn, heller enn å skape avhengighet. Det er effektiv og ubyråkratisk nødhjelp.

Beredskapsrommene er, på samme måte som nabolagskomiteene, horisontalt organisert, med høy grad av åpenhet og demokratisk beslutningstaking. Deres ansvarsfølelse og forpliktelse rettes mot lokalsamfunnet de selv er en del av og til folkene de vil hjelpe – ikke til givere i nord.

Åpenheten de viser om den økonomiske støtten de får, gjør faren for korrupsjon og mislighold minimal.

Dette folkelige engasjementet for et fredelig Sudan er den samme kraften som vi så under revolusjonen da det sudanske folket risikerte livet og inspirerte en hel verden i sin modige kamp for demokratiet. Nå er de samme gruppene det eneste som holder Sudan fra total kollaps, og det er dette engasjementet og erfaringene som kan få Sudan tilbake på sporet mot et demokratisk og fredelig Sudan.

Stor risiko 

Den frivillige innsatsen gjøres ikke uten risiko. Regjeringshæren har forbudt all aktivisme knyttet til den prodemokratiske bevegelsen. Sivile grupper blir utsatt for trusler og anklager om at de støtter opposisjonen. Dette går også ut over de lokale hjelpearbeiderne. 

Mange frivillige har mistet livet, flere har blitt voldtatt og de blir målrettet truet og anklaget av begge sider i krigen for å hjelpe opposisjonen. De er ikke anerkjent som legitime hjelpearbeidere og står i frontlinjen uten sikkerhetsnett. 

Norsk Folkehjelps partnere i Sudan forteller at alle som uttrykker at de er imot krigen og kjemper for fred, blir oppfattet som motstandere av regjeringen.

Det kommer til å bli en lang og fortsatt voldelig veg ut av konflikten. Det viktigste vi kan gjøre er å vise vår solidaritet, og anerkjenne kompetansen og kraften i disse gruppene.

Beredskapsrommene og den lokale responsen kan ikke alene brødfø alle som er avhengig av hjelp og beskyttelse i Sudan, men de har kapasitet til å gjøre mye mer hvis den massive finansieringen som må til når ut til de som gjennom hele krigen har vært sivilbefolkningens livslinje.

Innsatsen de gjør bygger bro mellom humanitær nødhjelp, fredsbygging og kampen for menneskerettigheter og demokrati. Det internasjonale samfunnet må anerkjenne jobben de gjør og risikoen de tar, og gjøre mer for å beskytte de lokale hjelpearbeiderne.

Det sudanske folket viste i 2019 at de gjennom mot og kløktig organisering kan oppnå utrolige ting. Nå står de opp mot to krigende parter som ikke vil det beste for Sudan. En fredspris vil styrke denne kampen. 

Det vil også være en anerkjennelse av lokale aktører i kriserespons, som må få større innflytelse på utformingen av humanitær- og utviklingspolitikk.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.