Kongolesere stod i kø for å motta nødhjelp fra en lokal aktør i Goma, etter at byen ble rammet av et vulkanutbrudd i mai 2021.

Foto: Guerchom Ndebo / AFP / NTB

Meninger:

Norges nye humanitære strategi kan hemme lokalt ledet utvikling

Norge fikk en ny femårsstrategi for humanitær politikk som fortsetter å vektlegge de humanitære prinsippene humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet i mai. Det høres flott ut. Men forskningen vår viser at dette bidrar til å ekskludere lokale organisasjoner, som kunne ha sikret effektiv og helhetlig respons.

Publisert torsdag 15. august 2024 - 11:13

Forfattere:

Cathrine Brun, Centre for Lebanese Studies
Cindy Horst, PRIO
Hilde Refstie, NTNU

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Lokale aktører spiller en avgjørende rolle i humanitært arbeid. Likevel er den norske støtten til organisasjoner med dyp forankring i lokalsamfunn begrenset. Disse lokale organisasjonene blir ofte forbigått fordi de ikke oppfyller strenge administrative krav og omfattende rapporteringsrutiner.

De «stoppes av skjemaveldet», men også av retorikken rundt de humanitære prinsippene – humanitet, uavhengighet, upartiskhet og nøytralitet – og forestillingen om at internasjonale organisasjoner er garantister for prinsippene i lokalisert bistand.

Forskningsprosjektet vårt «AidAccount» viser nemlig at den fortsatte prioriteringen av de humanitære prinsippene kan bidra til å ekskludere lokale organisasjoner som ellers kunne sikret en mer helhetlig og effektiv respons.

Problemet oppstår når en rigid opprettholdelse av de humanitære prinsippene fører til ekskludering av viktige aktører og arbeid, samt til at maktrelasjoner, som nødvendigvis er en del av enhver humanitær respons, blir oversett.

De humanitære prinsippene

De humanitære prinsippene er utviklet for å sikre hjelpearbeideres tilgang til konfliktområder og for å hindre at nødhjelp blir brukt som verktøy i konflikter.

Prinsippene fokuserer på å opprettholde nøytralitet i krisesituasjoner og beskytte humanitære aktørers livreddende funksjon uten å bli involvert i nasjonale og lokale maktrelasjoner. Samtidig er det et faktum at de fleste internasjonale organisasjoner i dag samarbeider tett med nasjonale og lokale institusjoner og organisasjoner – som er forankret i sine lokalsamfunn og som opererer med andre etiske prinsipper.

Vi har nå bedre kunnskap om de mange lokale aktørene som opererer før, under og etter kriser, inkludert kriserammedes egne responser. Diskusjonene om de humanitære prinsippenes muligheter og begrensninger er imidlertid ikke tilstrekkelig oppdatert i lys av denne endrede forståelsen av det humanitære økosystemet.

Forskningsresultatene

Den nye femårsstrategien for humanitær politikk legger vekt på en «helhetlig innsats» som integrerer livreddende tiltak, utvikling og fredsarbeid. Forskningen vår viser at en helhetlig og mer lokalisert humanitær bistand krever et tydeligere skille mellom akutte og langvarige kriser, samt en mer fleksibel tilnærming til de humanitære prinsippene.

Det er viktig å ikke romantisere lokale organisasjoner, for som alle andre aktører bringer de med seg ulike interesser inn i hjelpearbeidet. Problemet oppstår når en rigid opprettholdelse av de humanitære prinsippene fører til ekskludering av viktige aktører og arbeid, samt til at maktrelasjoner, som nødvendigvis er en del av enhver humanitær respons, blir oversett.

For å sikre en effektiv og helhetlig respons, må derfor prinsipper for humanitær bistand, og etikken de speiler tilpasses et mer komplekst og mangfoldig humanitært landskap.

Dette gjelder både i akutte kriser hvor internasjonale organisasjoner ikke har tilgang, og i langvarige kriser der humanitært arbeid, utvikling og fredsbygging er integrerte deler av bistandslandskapet.

Lokale aktører og en «helhetlig innsats»

Lokale aktører har som regel en dypere forståelse av konteksten og kan tilby en helhetlig innsats som kombinerer både kortsiktige og langsiktige behov. Norge har forpliktet seg til å fremme en mer lokalt ledet respons, noe som innebærer at kontroll over ressurser og prioriteringer må flyttes nærmere de kriserammede områdene.

Samtidig kan lokaliseringsagendaen, som fokuserer på å styrke lokale aktører og øke rollen deres i humanitært arbeid, noen ganger komme i konflikt med de humanitære prinsippene. Det kan ekskludere lokale organisasjoner som kan sikre en mer helhetlig og effektiv respons.

Lokale organisasjoner er ofte tett knyttet til sine samfunn og kan påvirkes av lokale politiske, religiøse eller etniske forhold, noe som utfordrer kravet om nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet.

Dette resulterer i at lokale aktører ofte blir redusert til leverandører av internasjonale organisasjoners prioriteringer og prosjekter.

De humanitære prinsippene må diskuteres i lys av disse realitetene, og åpne opp for andre måter å tenke etikk og ansvarlighet på.

De lokale aktørene står ofte midt i krisesituasjonen, og er en del av lokale maktrelasjoner. Det gjør prinsippene om upartiskhet og nøytralitet utfordrende. Samtidig er disse aktørenes nærhet ofte deres styrke, og mange styres av andre prinsipper som kan være vel så humanitære.

Relasjonell etikk og ansvarlighet

I AidAccount har vi konkret undersøkt hvordan lokale aktører i Somalia, Sri Lanka og Uganda opererer, samt hvordan de forstår og praktiserer ansvarlighet vis-à-vis internasjonale humanitære aktører.

Der har vi sett at mange lokale aktører allerede praktiserer helhetlig humanitært arbeid som integrerer umiddelbar hjelp med langsiktig utvikling og fredsbygging. Dette gjelder nasjonale og lokale myndigheter, men også de mange små sivilsamfunnsorganisasjonene og gruppene sammensatt av kriserammede folk selv.

Disse blir ofte beskrevet som førstelinjeaktører, men som vår forskning viser er de aller høyest til stede i langvarige kriser, ofte lenge etter at internasjonale aktører trekker seg ut.

Selv om mange av disse lokalsamfunnsaktørene følger de humanitære prinsippene til en viss grad, er de forankret i sine lokalsamfunn. De står ofte midt i krisesituasjonen, og er en del av lokale maktrelasjoner. Det gjør prinsippene om upartiskhet og nøytralitet utfordrende. Samtidig er disse aktørenes nærhet ofte deres styrke, og mange styres av andre prinsipper som kan være vel så humanitære.

Lokale aktørers bistand kan i større grad forstås gjennom det kollektive ansvaret som følger med «medlemskap» i et lokalsamfunn.

Dette ansvaret er basert på en relasjonell etikk, i motsetning til de humanitære prinsippene som bygger på en individualistisk etikk fokusert på hjelperen heller en relasjonen mellom hjelper og mottaker. For eksempel, hvis midler misbrukes, mister lokale aktører tillit i lokalsamfunnene de tilhører, og dermed både sosial kapital, og muligheten til å fortsette hjelpearbeidet. Ofte opprettholdes disse kontrollmekanismene av lokalsamfunn selv igjennom «myke»-sanksjoner, og lokale styringsprosesser, slik vi har sett i Sri Lanka, Somaliland og blant sør-sudanske flyktninger i Uganda.

De fleste lokale aktører anvender dermed en relasjonell tilnærming til etikk og ansvarlighet, som korrigeres av fellesskapet de er en del av i sine lokalsamfunn. Denne etikken bygger på prinsipper som nærhet, identitet og tilhørighet samt ansvar, rettferdighet, fellesskap og solidaritet.

Norges nye strategi er et viktig skritt mot mer lokalt ledet bistand, da den anerkjenner mangfoldet av mandater, kompetanser og ansvar i internasjonale og lokale organisasjoner, og forventer at partnerskapene skal være likeverdige med gjensidig kompetanseutveksling. Vi er også enige i at en bred kontaktflate med ulike aktører og berørte grupper er nødvendig for å fremme kunnskap, læring og innovasjon i humanitær innsats. Samtidig må det tenkes nytt rundt partnerskapsmodeller og de prinsippene som styrer hvordan humanitær bistand organiseres og hvem som skal lede den.

Hva må gjøres?

For å møte dagens og fremtidens komplekse humanitære utfordringer kreves det en omdefinering av internasjonale aktørers rolle i humanitær bistand, samt en fornyet diskusjon rundt de humanitære prinsippene som styrer denne innsatsen.

Norges nye humanitære strategi legger vekt på en helhetlig tilnærming der lokale aktører og mennesker som rammes av kriser får større medvirkning og inkluderes som aktive aktører, ikke bare som mottakere av bistand.

Et sterkt internasjonalt og norsk sivilsamfunn er nødvendig i situasjoner der myndighetene ikke kan eller vil beskytte og bistå de som har humanitære behov. Denne innsatsen krever imidlertid nye mandater, roller og partnerskapsmodeller. I tråd med Grand Bargain-erklæringen, som har som mål at 25 prosent av humanitær finansiering skal gå direkte til lokale aktører, kan norske aktører, både statlige og sivilsamfunnsorganisasjoner, fokusere mer på å styrke lokale og nasjonale aktører i kriserammede samfunn.

Dette vil ikke bare forbedre kriseberedskapen, men også gjøre nødhjelpen mer effektiv og øke potensialet for å arbeide på tvers av nødhjelp, utvikling og fredsbevarende innsats.

For at denne lokaliseringen skal fungere, må norske og internasjonale humanitære aktører se utover de tradisjonelle humanitære prinsippene og engasjere seg i en mer relasjonell etikk. Dette innebærer en dypere forståelse av de lokale og globale maktrelasjonene de opererer innenfor.

Det er oppmuntrende å se hvordan norske bistandsorganisasjoner allerede jobber med å omdefinere sine roller og avlære utdaterte perspektiver og praksiser. Omleggingen av humanitær forvaltning til Norad i år gir forhåpentligvis også økte muligheter for strukturendringer som støtter dette viktige arbeidet.