Slaget om Goma – og krigen som aldri tar slutt i Kongo

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Morten Bøås

Seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Millionbyen Goma, øst i Kongo langs grensen til Rwanda, har igjen nådd internasjonale nyhetsspalter.

Opprørere fra M23-bevegelsen sammen med rwandiske soldater har helt, eller delvis, tatt kontroll over byen. Tusenvis av mennesker er drevet på flukt, minst 13 FN-soldater er drept, sykehusene er overfylte og det meldes om ran og plyndring.

Det er en stund siden Goma, Nord-Kivu og det østlige Kongo var sentrum for verdens oppmerksomhet, men dette er ikke en ny konflikt. Snarere er det et bakteppe som strekker seg helt tilbake til førkolonial tid.

Som andre steder, har krig og konflikt historiske røtter og årsaker i Afrika. Her som ellers hvor områder eksploderer i vold og krigshandlinger, er årsakene sammensatte og har dype historiske spor.

Derfor er det for lettvint å avfeie det som nå skjer som en ressurskonflikt knyttet til krigsherrer og presidenter som ønsker kontroll over mineralressurser, som koltan, for å fylle egen lommebok.

Rwandas innblanding

Et utgangspunkt for å forstå det som skjer nå er folkemordet i Rwanda i 1994. Det er riktig som dagens rwandiske regime i Kigali hevder, at ledere, soldater og militsgrupper som var delaktige i folkemordet på tutsier, men også moderate hutuer, flyktet over grensen til Nord-Kivu når regimet som sto bak folkemordet falt.

Denne gruppen som går under navnet FDLR, har vært en torn i øyet på ledelsen i Kigali siden 1994. Rwanda har derfor gjentatte ganger vært involvert i den svært kaotiske lokale borgerkrigen i Nord-Kivu.

Rwanda støttet først opprørerne som felte DR Kongos tidligere president Mobutu i 1996, før de kom på kant med disse, og så seg om etter andre allierte. 

De fant allierte i en mindre væpnet gruppe med utspring i kongolesiske tutsier, som følte at deres rettigheter som kongolesiske statsborgere var truet. Dette ble CNDP som er den direkte forgjengeren til dagens M23.

Allerede i 2008 forsøkte denne gruppen å innta Goma. Jeg var selv til stede i byen den gang. Og jeg husker godt CNDPs offensiv langs veien fra Sake som ble stoppet av kamphelikoptrene til de indiske FN-soldatene klokken 5 på morgen.

Etter dette mislykkede forsøket på å innta Goma, så det ut til at Rwanda var interessert i et kompromiss. Strategen bak CNDP, Laurent Nkunda, ble satt i varetekt i Kigali. Ifølge avtalen som ble inngått, skulle brorparten av de andre CNDP-krigerne overføres til den kongolesiske hæren. En avtale ble inngått, men kom ikke til å holde.

Borgerkrigen fortsatte

Les også: Apple etterforskes for bruk av «blodmineraler» fra Kongo

Den lokale borgerkrigen i Nord-Kivu fortsatte med stadig nye grupper. 

De rwandiske hutu-ekstremistene i FDLR ble ikke avvæpnet og sendt tilbake til Rwanda, men fortsatte og være til stede. De brukes fortsatt som en alliert væpnet gruppe av den kongolesiske hæren.

Mineralene som området er så rikt på, er en grunn til at konflikten har fortsatt, men også landrettigheter er et brennbart spørsmål.

Nord-Kivus vulkanske jord er svært produktiv både for jordbruk og kveg, men det er også knapphet på land. Dette sammen med fraværet av legitim statsmakt som kan regulere landrettigheter, er en viktig drivkraft bak fremkomsten av det mangfoldet av lokale militser som opererer i et område som ikke er større enn gamle Hedmark fylke.

Kombinasjonen av mineral-rikdom, landrettigheter, en svak og dysfunksjonell stat og at FDLR fortsatt er til stede har derfor gang etter gang trukket Rwanda inn i konfliktene.

M23

Les også: FN advarer om humanitær krise i Kongo

M23, som er arvtakeren til CNDP, dukket første gang opp i 2012 når tidligere CNDP krigere deserterte fra hæren. 

Med støtte fra Rwanda ble en slagkraftig militær enhet raskt etablert, men politisk sett var M23 isolert som en mindre gruppe tutsier. Det er de også i dag.

I november 2012 inntok M23 Goma, men det internasjonale presset både mot bevegelsens ledere og Rwanda ble for stort, og etter noen uker trakk de seg ut av Goma.

Nye avtaler ble inngått, og det ble etter hvert stille rundt M23. Det helt til bevegelsen dukket opp igjen i 2017, men da som en av mange mindre militser.

Det er først det siste året at M23 virkelig har fått en ny militær driv, og det hadde ikke vært mulig uten støtte fra Rwanda.

Hvorfor nå?

Så spørsmålet er: Hvorfor gjør Rwanda dette nå? 

Hva er interessene, og hva er egentlig målet?

Det som skjer retter jo mye negativ oppmerksomhet mot Rwanda som landet ikke trenger. De har effektivt markedsført seg som et regionalt senter for handel og finans. Landet gjør det ganske bra økonomisk, og de tjener gode penger på handel med Nord-Kivus mineraler uten at de trenger å involvere seg militært.

Rwandas president peker på at FDLR fortsatt er Nord-Kivu, men de utgjør i dag neppe mer enn 2000 krigere og er ingen trussel mot Rwanda. Kigali er også irritert på at Kongo har hyret inn sikkerhetsselskaper registrert i Bulgaria og Romania som skal støtte og trene den kongolesiske hæren, men de er heller ingen direkte trussel mot Rwanda. 

Så hva dreier dette seg egentlig om? Ja, det har pågått en fredsprosess i regi av Angola som har brutt sammen, men det burde i seg selv ikke føre til de krigshandlingene vi nå ser.

Ordbruken mellom Kigali og Kinshasa ble imidlertid mer og mer uforsonlig høsten 2024, og M23 begynte en offensiv som endte med at bevegelsen klarte å innsirkle Goma.

Muligheten var dermed til stede for et angrep på provinsens politiske og økonomiske sentrum. Når krig er det man har blitt vant til, for den tar jo aldri slutt uansett, er det mulig at voldens dynamikk ikke var til å stoppe.

M23 rykket inn mot Goma langs veiene fra Sake og Rutshuru, og Rwanda måtte bare krysse grensen og delta.

Det kan være så enkelt, men samtidig så tragisk for en befolkning som har levd med dette nå omtrent siden 1994.

Ingen ser noen ende på konfliktene. Presidenter er opptatt av å vise styrke. Kompromiss sees på som svakhet, og man har ikke råd til å vise seg svak.

For altfor mange av de unge mennene som vokser opp i området, fortoner voldens vei seg som det eneste håpet om sosial mobilitet. Og alt kan forsvares og legitimeres i å måtte beskytte seg selv og sin gruppe og da tar heller ikke konfliktene slutt.