Rwanda trekker i trådene øst i mineralrike Kongo

Rundt 4000 regjeringssoldater fra Rwanda kjemper nå ifølge FN-eksperter sammen med M23-opprørerne som i forrige uke tok kontroll over byen Goma øst i Kongo.

Ekspertene har slått fast at det er Kongos naboland Rwanda som «de facto kontrollerer M23s operasjoner», og som trener soldatene og forsyner dem med avanserte våpen og ammunisjon.

Det samme har tankesmia International Crisis Group (ICG) og Human Rights Watch (HRW) , som også har dokumentert opprørernes grove overgrep mot sivilbefolkningen i Øst-Kongo.

– De Rwanda-støttede opprørerne etterlater seg et økende spor av krigsforbrytelser i Nord-Kivu, konstaterte Thomas Fessy i Human Rights Watch alt for to år siden.

– Det hersker ingen tvil om det er regjeringssoldater fra Rwanda støtter M23, slo sjefen for FNs fredsbevarende styrker, Jean-Pierre Lacroix, nylig fast.

Kagame nekter

Rwandas mangeårige president Paul Kagame nekter for at landet støtter opprørerne, men har ved flere anledninger minnet om en av de andre opprørsgruppene som opererer i Øst-Kongo, FDLR.

FDLR ble opprettet i Øst-Kongo i 2000 av hutuer fra Rwandas tidligere regjeringshær og Interhamwe-milits, som i 1994 sto bak folkemordet på rundt 800.000 mennesker i Rwanda, de fleste fra tutsi-minoriteten.

De skyldige bak folkemordet flyktet til Øst-Kongo, der de anklages for drap, massevoldtekter og andre overgrep mot sivilbefolkningen, først og fremst kongolesiske tutsier.

Ifølge Kagame utgjør FDLR fortsatt en eksistensiell trussel mot Rwanda, et syn få, om noen, eksperter deler ettersom gruppen trolig bare har mellom 500 og 1000 menn under våpen.

Rike ressurser

Rwandas støtte til den tutsidominerte opprørsgruppen M23 har andre årsaker, påpeker blant andre Michela Wrong i tidsskriftet Foreign Affairs.

Rwanda forsøker å skaffe seg et hegemoni i nabolandet og sikre tilgang på naturressurser i et område der det har rådet kaos siden Kongos president Mobutu Sese Seko ble styrtet i 1997, mener hun.

Det samme gjør Thierry Vircoulon ved Institutt for internasjonale forhold i Frankrike, som mener Rwanda bruker den påståtte trusselen fra FDLR som påskudd.

– De har et ønske om å kontrollere ressursene i Øst-Kongo, sier han til nyhetsbyrået AFP.

Rwanda har blant annet blitt en stor eksportør av gull og coltan, til tross for at landet selv utvinner lite, påpeker Congo Research Group (CRG). Ingen er i tvil om hvor de verdifulle mineralene kommer fra.

Vestlige trusler

Det er ikke første gang Rwanda ved hjelp av M23 har kastet det østlige Kongo ut i kaos, påpeker Wrong, som tidligere var Afrika-korrespondent for Financial Times.

Opprørsgruppen tok også i 2012 over Goma, men USA og andre vestlige land satte da ned foten. De holdt tilbake nærmere 3 milliarder kroner til bistand til Rwanda og truet med å innføre sanksjoner mot ledere som bidro til krigsforbrytelser.

Det fikk Kagame til å kutte støtten til M23, som kort tid etter ble nedkjempet av Kongos regjeringshær og FN-styrker.

I 2021 gjenoppsto imidlertid opprørsgruppen. Det skjedde da Kongo inngikk en avtale med Uganda, som også har store interesser øst i landet.

Kagame ble ifølge Wrong rasende fordi han ble satt på sidelinjen både strategisk og økonomisk.

Rike ressurser

M23 har siden erobret store deler av Nord-Kivu-provinsen som foruten gull og coltan også er rik på alt fra diamanter til kobolt, tantal, tinn og andre mineraler som er svært viktige i produksjonen av batterier, mobiltelefoner og annen elektronikk.

Uganda har sendt rundt 5000 soldater for å forsvare sine interesser og bistå kongolesiske regjeringsstyrker med å nedkjempe M23, og Sør-Afrika og flere andre afrikanske land bidrar også.

Amerikanske myndigheter har anslått at Øst-Kongo har mineralressurser verdt astronomiske 275.000 milliarder kroner.

Har sluppet

Kagame har aldri lagt skjul på at han ser på Øst-Kongo som en del av Rwandas interessesfære, og i Kigali snakkes det til tider om et Stor-Rwanda som inkluderer deler av nabolandet, påpeker The Economist.

Denne gangen har Rwanda og Kagame imidlertid sluppet trusler om bistandskutt og sanksjoner som følge av krigføringen, konstaterer Wrong.

En av årsakene er at Rwanda det siste tiåret har bidratt med dyktige soldater til fredsstyrker flere steder i Afrika, ikke minst i tidligere franske kolonier som Mali og Den sentralafrikanske republikk.

Soldater fra Rwanda vokter også byggingen av et fransk anlegg for flytende naturgass nord i Mosambik, og landet har bidratt med soldater og politifolk til flere risikable FN-oppdrag, blant annet i Haiti, Sudan og Sør-Sudan.

Kagame har også inngått en lukrativ avtale med Storbritannia om å håndtere asylsøkere Europa ikke ønsker, men den ble rett nok stanset i det britiske rettsvesenet.

Nytt ansikt utad

M23 ledes av Sultani Makenga , en etnisk tutsi som på begynnelsen av 1990-tallet kjempet sammen med Rwandas patriotiske front (RPF) under Kagames ledelse mot det daværende hutu-regimet i Rwanda.

I håp om å sanke bredere støtte i Kongos befolkning er det imidlertid Corneille Nangaa , den tidligere lederen for valgkommisjonen i Kongo, som nå har stått fram som opprørernes ansikt utad.

Nangaa har lenge vært en kontroversiell skikkelse og flyktet i eksil til Kenya i 2019. USA anklager ham for å ha undergravd demokratiet i Kongo og har satt ham på sanksjonsliste.

– Tvilsomt

Om opprørerne denne gangen vil være i stand til å beholde kontrollen over Goma, er tvilsomt, mener Vircoulon.

– De har ikke mange soldater. Det vil bli svært vanskelig å beholde kontrollen over en millionby, sier han.

FN anslår at M23 har rundt 6500 mann under våpen , og Vircoulon tror Rwanda først og fremst er ute etter å tvinge Kongos president Felix Tshisekedi til forhandlingsbordet. Det har han hittil nektet.

– Så lenge ledelsen i Kinshasa står fast på dette, kommer ikke Kagame til å gi etter heller. Da kan vi risikere en langvarig fastlåst situasjon, sier Vircoulon til AFP.

Lang marsj

M23 proklamerte nylig ensidig våpenhvile, men Nangaa har ikke lagt skjul på at det er Kongos hovedstad som er målet.

– Vi skal fortsette marsjen for frigjøring hele veien til Kinshasa, hevdet han i forrige uke.

Få tror imidlertid at opprørerne vil være i stand til å innta hovedstaden, som ligger helt på den andre siden av det uveisomme landet.

Det blir i så fall en mars på over 2600 kilometer.