DR Kongo kan bli et helseinferno

Kaia Vedlog Kveen

Folkehelseanalytiker i Norges Røde Kors

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ingrid Rostad

Politisk seniorrådgiver i Norges Røde Kors

Verdens helseorganisasjon meldte i februar at en ukjent sykdom er oppdaget i DR Kongo. De beskriver den nye sykdomsutviklingen som svært urovekkende. Over 50 mennesker har dødd, flere av dem svært raskt – innen 48 timer etter kontakt med viruset. Det nye viruset kommer i tillegg til spredning av m-kopper, kolera, meslinger og malaria.

Dette skjer samtidig som USA trekker sin støtte til helsearbeidet i landet, og den væpnede konflikten mellom opprørsgruppen M23 og regjeringshæren eskalerer.

USA trapper ned innsatsen sin på global helse, og kapasiteten til å overvåke smittsomme sykdommer blir dermed kraftig svekket. Dette skaper store utfordringer for internasjonalt smittevern.

Røde Kors er særlig urolig for konsekvensene dette får for mennesker som lever i konfliktområder, hvor et allerede overbelastet helsesystem må håndtere krigsskadde, i tillegg til at mennesker på flukt og ødelagt infrastruktur øker smitterisikoen. 

Det er umulig å opprettholde god hygiene uten tilgang til rent vann, fungerende sanitæranlegg og helt grunnleggende renhold – spesielt når du bor tettpakket blant tusenvis av mennesker. Omgivelsene dine blir en dødsfelle.

Les: Kongo-krisen har regionale ringvirkninger

Helsekrise i DR Kongo

DR Kongo er ikke ukjent med farlige smittsomme sykdommer og har blitt gode på å stoppe sykdommer som ebola og kolera, når de har fått tilstrekkelig støtte. Men situasjonen i DR Kongo viser hvor dramatisk det kan bli når konflikt eskalerer og medmennesker i omverdenen ikke vil hjelpe lenger.

Øst i DR Kongo sprer smittsomme sykdommer seg i en befolkning som er på flukt fra væpnede kamphandlinger. Bare i 2025 har flere hundre tusen mennesker blitt tvunget på flukt, og totalt har flere millioner blitt drevet på flukt på grunn av denne konflikten siden 2021.

Dette i et helsevesen der overvåkning, isolering og behandling av personer med smittsomme sykdommer er svært krevende. På en og samme helseklinikk kan man måtte håndtere krigsskadde og isolere og behandle pasienter med kolera, m-kopper, meslinger og andre nye alvorlige infeksjoner samtidig – uten tilstrekkelige ressurser. Dette øker smitterisiko.

For eksempel var smittetallene for m-kopper stabile før eskaleringen av konflikten etter nyttår, men nå er FN bekymret for økt smitte som en konsekvens av konflikten.

På grunn av kamphandlingene har viktig infrastruktur som vannforsyninger og elektrisitetsnett blitt skadet og avbrutt. Dette fører til at sivilbefolkningen ikke får vasket seg eller maten sin med trygt vann, og heller ikke har tilgang på rent drikkevann.

Les: Slaget om Goma – og krigen som aldri tar slutt i Kongo

Helsevesenet må holde fortet, også i krig

Det lokale helsevesenet er førstelinja i helseberedskapen, med livreddende innsats, oppfølging av befolkningens helse generelt og tiltak for å stanse spredningen av smittsomme sykdommer.

Folkemengder som drives på flukt, legger både ekstra press på helsevesenet og øker eventuell smittespredning, samtidig som ressursene ikke strekker til fra før.

Uten umiddelbar handling risikerer vi at nye helsekriser vokser seg ut av kontroll, med konsekvenser langt utover landegrensene.

Bare fordi vi lukker øynene for forferdelighetene i landet betyr det ikke at de ikke kan komme til oss. Å miste medmenneskeligheten vår kan ha sin pris. Stoltenberg-utvalget på global helse var tydelig i anbefalingen sin om at Norge må opprettholde innsatsen i nødhjelpsarbeid.

I møte med risikoen for et helseinferno i DR Kongo får dette rådet fornyet aktualitet. Vi kan ikke overlate ansvaret til helsevesenet i områder med væpnet konflikt alene. De holder fortet på vegne av oss alle.