Kongo-krisen har regionale ringvirkninger

Ingrid Rosendorf Joys

Generalsekretær i Caritas Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Etter harde kamper er det nå klart at den kongolesiske hæren har tapt slaget om Goma. Geriljastyrken M23, ifølge FN med støtte fra rwandiske soldater, har erobret byen og tatt kontroll over det strategisk viktige området i det østlige Kongo.

Kampene har fått en hel del mediedekning og de humanitære konsekvensene av krigen i Nord- og Sør-Kivu er relativt godt dokumentert. Adskillig mindre oppmerksomhet er blitt viet de mulige ringvirkningene av krigen i regionen for øvrig.

Krigen kan allerede sies å være flerstatlig, ettersom det knapt hersker noen tvil om at M23 samarbeider tett med Rwanda, selv om den rwandiske presidenten, Paul Kagame, hevder han ikke vet om hans soldater befinner seg i Kongo. 

Frykten er at flere land involveres i konflikten. Det absolutte marerittscenariet er en situasjon hvor Kongo blir en slagmark for styrker fra en rekke afrikanske land, som i den andre kongolesiske krigen (1998–2003), der mer enn 5,4 millioner mennesker mistet livet. 

FN har advart mot at dette skal skje, mens andre, som NUPI-forsker Morten Bøås, mener dette ikke er sannsynlig nå.

Les også: Slaget om Goma – og krigen som aldri tar slutt i Kongo

Nabolandene strekkes til bristepunktet

En mer umiddelbar utfordring er flyktningstrømmen nabolandene nå stålsetter seg for å møte. Enn så lenge har den ikke manifestert seg og antallet asylsøkere fra Den demokratiske republikken Kongo er på normalnivå i de fleste av nabolandene.

Uganda er ett av landene der situasjonen følges veldig tett. Landet har gjennom flere år hatt en særdeles raus flyktningpolitikk og tatt imot store mengder flyktninger. I dag er den største gruppen flyktninger fra Sør-Sudan (54,2 prosent), mens kongolesiske flyktninger er den nest største gruppen (31 prosent).

Les også: Ingen blir best i klassen uten støtte

Tallene fra januar tyder på at dette kan være i ferd med å endre seg, og at det kan komme mange flere kongolesiske flyktninger fremover. Godt over 700.000 mennesker er drevet på flukt etter kampene i Kivu i 2024. Disse kommer på toppen av mer enn syv millioner internt fordrevne i Kongo.

Ingen andre land i Afrika har tatt imot så mange flyktninger som Uganda. 1,7 millioner asylsøkere og flyktninger har funnet tilflukt i landet. 

Det er prisverdig, men det er utfordrende å være så rause som uganderne har vært. Det oppstår iblant gnisninger mellom flyktninger og lokalbefolkningen, og utbrudd av kolera, m-kopper, ebola og andre sykdommer i flyktningbosetningene er en bekymring.

USA fryser bistanden når den trengs som mest

Samtidig svikter støtten fra det internasjonale samfunnet, og pengene som kreves for å opprettholde responsen strekker ikke til. USAs bistandsfrys rammer Uganda hardt.

I 2024 bidro USA med 471 millioner dollar i utviklingshjelp, og 182 millioner dollar i humanitær bistand til Uganda alene. De fulle konsekvensene av at denne støtten brått forsvinner vil vise seg med tiden, men de er utvilsomt store og alvorlige.

Skal den humanitære krisen i Øst-Kongo håndteres, er det åpenbart at andre land må bidra mer nå som amerikanerne er ute av bildet i overskuelig fremtid. Det er imidlertid viktig at man ikke glemmer nabolandene. Det er helt nødvendig å øke støtten til de landene i regionen som gir ly og vern til menneskene som flykter fra kampene.

Ikke minst bør norske og vestlige politikere som mener man «bør hjelpe folk der de er» nå kjenne sin besøkelsestid. «De» er i Uganda, og andre land i regionen, og både flyktningene og lokalbefolkningen «der» trenger hjelp. I arbeidet med revidert nasjonalbudsjett som nå pågår må bevilgningene til flyktninger, fordrevne og vertssamfunn settes høyt på agendaen. Bevilgningene må økes.