– M23 har slått rot, Kongo vil bli tvunget til forhandlinger

To måneder etter at den kongolesiske tutsi-dominerte opprørsgruppen M23 tok kontroll over byen Goma nær grensen til Rwanda, beskriver en bistandsarbeider atmosfæren i millionbyen som forvirret og anspent.

Bruno Kitoko er landssjef for den svenske organisasjonen Läkarmissionens operasjoner i Den demokratiske republikken Kongo.

– Folk er redde. De vet ikke hva som skjer eller hvem som egentlig har ansvaret, sier han.

M23 har erstattet den tidligere administrasjonen i regionen Nord-Kivu med en ny guvernør, mens byen Goma har fått en ny ordfører. Samtidig er sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen dårlig. Flere kilder snakker om stadig pågående voldshandlinger. Banker er stengt, og det er vanskelig å få tak i kontanter.

– Det er mat på markedene, men ingen penger. Mange kongolesere må stole på banker i Rwanda. Det elektroniske betalingssystemet fungerer heller ikke, sier Bruno Kitoko.

Alarmerende vekst i seksuell vold

Den svenske legeorganisasjonen jobber flere steder i det østlige Kongo og støtter blant annet Kyeshero-sykehuset i Goma.

– Det er mangel på medisiner og det er mangel på blod. Den siste tiden har vi sett en alarmerende eskalering av seksuell vold. Siden midten av februar har vi tatt imot 200 sårbare kvinner bare på sykehuset vårt, sier Bruno Kitoko.

Sist gang M23 tok Goma, 20. november 2012, trakk opprørerne seg etter omtrent to uker.  Onesphore Sematumba, senioranalytiker ved International Crisis Group, med et spesielt fokus på det østlige Kongo og Burundi, ser et annet scenario denne gangen.

M23, sier han, slår rot.

– Det har gått to måneder siden de okkuperte Goma. Til tross for alt diplomatisk oppstyr, ulike sanksjoner og politisk press, trekker de seg ikke tilbake, men fortsetter å rykke inn i landet. Ingen trodde Goma skulle falle, men når det først skjedde, skjedde alt raskt, sier Sematumba.

I Goma var det den kongolesiske hæren som sto for forsvaret av byen. De var støttet av utenlandske leiesoldater , det burundiske militæret og lokale militsgrupper, inkludert FDLR (restene av hutu-militsen som utførte folkemordet mot tutsiene i Rwanda i 1994 og som flyktet til Kongo). Southern African Development Community (SADC) og FN-styrken MONUSCO hadde også tropper som skulle støtte den kongolesiske regjeringshæren. Likevel måtte de gi tapt for opprørsgruppen M23.

Les mer: Europeiske leiesoldater tvunget til å overgi seg til opprørerne

Kongo nektet direkte samtaler

Den Rwanda-støttede opprørsgruppens gradvise styrking har pågått over flere år. I november 2021 startet M23 en offensiv på den kongolesiske landsbygda. Angola forhandlet frem en skjør våpenhvile i august 2024, men samtalene ble ført mellom Kongo og Rwanda, uten M23 ved bordet. 

Da Rwanda krevde at Kongo skulle snakke direkte med M23, kollapset den diplomatiske innsatsen. Kongos president Félix Tshisekedi mener at opprørsgruppen er kontrollert av Rwanda, og nekter direkte samtaler med M23.

Etter at Goma ble tatt 25. januar, falt byene Bukavu, Uvira og Walikale i relativt raskt tempo. Corneille Nangaa, leder av den militærpolitiske alliansen AFC (Alliance Fleuve Congo) som M23 er en del av, snakker om at de militære styrkene skal helt til hovedstaden Kinshasa.

I slutten av forrige uke advarte FN om at provinsen Tshopo, med hovedstaden Kisangani, kan bli M23s neste mål.

Forverret humanitær situasjon

Opptrappingen i kampene har forverret en allerede vanskelig humanitær situasjon i regionen. FN anslår i mars 2025 at nærmere 24 millioner mennesker i DR Kongo er på randen av sult (fase 3 i FNs klassifikasjon), mens 3,9 millioner allerede opplever akutt sult (fase 4, som er FNs øverste nivå). Drøyt 100.000 har flyktet til et av nabolandene og 1,2 millioner i Nord-Kivu og Sør-Kivu har forlatt hjemmene sine på grunn av kampene.

Rapporter om overgrep, kidnappinger og represalier i form av drap strømmer på. Leger uten grenser (MSF) sier i en pressemelding at volden også har økt i provinsen Ituri, nord for Nord-Kivu.

«De siste angrepene skjer etter tiår med vold som har hatt ødeleggende konsekvenser for sivilbefolkningen, inkludert kvinner og barn i Ituri. Krisen er preget av vold som gjentatte ganger tvinger folk til å forlate hjemmene sine og prøve å starte på nytt. Historiene vi hører er bare toppen av isfjellet», sier Alira Halidou, som leder Leger Uten Grensers arbeid i Kongo, i en pressemelding. 

M23 har også tømt leirene for internt fordrevne rundt Goma og tvunget hundretusenvis av mennesker til å returnere til sine hjem, noe som er et brudd på internasjonal humanitær lov, ifølge Human Rights Watch.

En krig om mineraler? 

Krigen i det østlige Kongo, som har pågått siden midten av 1990-tallet, beskrives ofte som en grunnleggende kamp om kontroll over landets mineralforekomster, inkludert gull, tinn, wolfram og coltan.

Sematumba mener det er en forenklet måte å forklare krigen på. Rett og slett feil. Det er riktignok svært store mineralforekomster i området, og inntekter fra disse gjør det mulig for de væpnede gruppene å fortsette kampene. 

Men hvis krigen hadde handlet om kontroll over Kongos gruver, ville provinsen Katanga, som er rik på kobber, kobolt, gull og kassiteritt, blitt mest berørt av krigen. Det er den ikke. I Nord-Kivu, mener han, er det ikke gruvene som er den viktigste ressursen, men skog og jordbruksareal.

Det er også ting som står på spill, påpeker Sematumba. Den første er «tutsi-spørsmålet» og beskyttelsen av regionens tutsi-minoritet. Det andre er det kompliserte forholdet mellom Rwanda og Kongo som koker ned til spørsmålet om FDLR. Kongo hevder at FDLR ikke lenger eksisterer, men Rwanda hevder det motsatte og at gruppen utgjør en grunnleggende trussel mot Rwanda.

– Regional maktkamp

– Så kommer den regionale maktkampen. Alle vil ha et stykke Kongo, sier Sematumba.

Rivaliseringen kan spores tilbake til opprøret i 1996 mot Kongos tidligere diktator Mobutu Sese Seko (landet het da Zaire). Uganda, Rwanda og Burundi tok deretter kontroll over sine respektive «interessesoner» i det østlige Kongo.

– Disse «interessesonene» har stor økonomisk betydning, ikke bare for mineralutvinning, men også for for eksempel kakaoproduksjon og tømmer, sier Sematumba.

I 2021 ga Kongo det ugandiske militæret tillatelse til å bekjempe den islamistiske geriljaen ADF på kongolesisk jord. Ifølge en studie fra forskningsgrupper knyttet til New York University kan M23s gjenoppblomstring i 2021 knyttes til at Uganda styrket sin tilstedeværelse i Kongo, noe som gjorde at Rwanda så sine interesser truet.

– Vil bli tvunget til å snakke med M23

Hvilken rolle Rwanda spiller i konflikten, er det Sematumba kaller «a million dollar question». Rwandas president Paul Kagame benektet lenge landets engasjement i krigen, men har nylig vært mer nølende til svaret – eller sagt at «han vet ikke».

– Det er FN-rapporter som har dokumentert at Rwanda har bevæpnet M23 og at opprørerne er utstyrt som en profesjonell hær. Kagame har sagt mange ganger at Rwanda vil forsvare seg mot enhver trussel, uavhengig av hvor den trusselen kommer fra, sier Sematumba.

Forsøkene på diplomatiske løsninger som er gjort så langt har mislyktes. 18. mars møttes Paul Kagame og Félix Tshisekedi overraskende i Qatar for samtaler. Begge parter oppfordret alle stridende til å legge ned våpnene. 

To dager senere erobret M23 byen Walikale.

– Félix Tshisekedi vil bli tvunget til å snakke med M23. Ikke fordi han vil, men fordi han må. Ethvert seriøst forsøk på å avslutte konflikten må inkludere M23, sier Sematumba.