En person holdt et stearinlys under en markering av folkemordet i 1994, på Amahoro-stadion i Kigali, Rwanda, 7. april 2019. I april i år markeres det at det er 30 år siden folkemordet.

Foto: Yasuyoshi Chiba / AFP / NTB

Meninger:

Giverlands glansbilde av Rwanda slår sprekker

I mange år var Rwanda en donorfavoritt. Men idet landet skal markere at det er 30 år siden folkemordet, tiltar kritikken mot Rwandas innblanding i nabolandet Den demokratiske republikken Kongo. Og behandlingen av politisk opposisjonelle.

Publisert 05.04.2024 - 08:54 Sist oppdatert 05.04.2024 - 09:43

Maren Sæbø

Journalist og kommentator

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

I april markerer Rwanda at det er 30 år siden starten på folkemordet, som kostet et sted mellom en halv million og 800.000 mennesker livet, de fleste av disse fra tutsiminoriteten.

Synes du tallet nå er litt lavere enn det du har hørt tidligere, er det fordi anslagene i en voksende forskningslitteratur om temaet har justert den offisielle fortellingen fra landets egne myndigheter, som har satt tallet på ofre like over millionen.

Uavhengig om det er snakk om én halv eller én hel million, eller et sted midt imellom, gikk det fort. De aller fleste som ble drept, ble det i løpet av de første ukene etter 7. april 1994.

Tre måneder etter denne datoen inntok opprørshæren Rwandas patriotiske front (RPF) hovedstaden Kigali. Fra denne byen har de styrt landet siden, med fokus på utvikling og økonomisk vekst, tilsynelatende med stort hell.

Slår ned på motstridende meninger

Glansbildet har imidlertid noen rufsete kanter. For i Rwanda finnes det bare en versjon av historien om folkemordet og tiårene etterpå, og det kan koste deg dyrt å stille spørsmål ved den i åpent lende.

Det har opposisjonspolitiker Victorie Ingabire fått erfare. Ingabire er hutu, og etter flere år i eksil returnerte hun til Rwanda i 2010.

Ved tilbakekomsten til Rwanda holdt hun en tale ved et minnested for ofre for folkemordet, der hun blant annet tok til orde for å nyansere historien, og også minnes de mange hutuene som mistet livet, blant annet i et forsøk på å redde sine naboer som var tutsier.

For det var ikke bare tutsier som var målet for hutuekstremistene som utførte folkemordet, det var også moderate hutupolitikere, venner og slektninger som ble regnet som «tutsivennlige» hutuer.

Ingabire fikk en dom på 15 år for talen sin, men ble benådet av Rwandas president Paul Kagame i 2018. Siden har Ingabire markert seg på ny som en opposisjonspolitiker som våger å tale presidenten og RPF midt imot.

Det er ikke uten risiko, flere av Ingabires kolleger er blitt drept eller fengslet. Den skjebnen har også avhoppere fra RPF fått utdelt.

1. januar 2014 ble Kagames venn og tidligere spionsjef Patrick Karegeya funnet drept på et hotellrom i Johannesburg, etter å ha tatt bladet fra munnen og kritisert sin tidligere sjef.

De som betaler prisen er befolkningen i østre Kongo, som ikke har fått fred på 30 år.

Støtte til opprørsgrupper

Men det er ikke bare Rwandas behandling av egne opposisjonelle som er problematisk. Da folkemordet var over i juni 1994, flyktet hutuekstremistene over grensa til daværende Zaïre (dagens DR Kongo), og tvang deler av hutubefolkningen med seg.

For RPF ble hutuekstremistenes nærvær i det som i dag er den østre delen av Kongo et problem, som de gikk sammen med flere kongolesiske opprørsgrupper for å løse i 1996.

Siden har Rwanda deltatt i flere kriger på kongolesisk side av grensen. I 2012 inntok opprørere østre Kongos største by, Goma, og samme år anklaget FN Rwanda for å støtte de samme opprørerne. Året etter lovet Rwanda, og ni andre land i regionen, å holde seg ute av DR Kongo.

Dette løftet har ikke Rwanda holdt. Opprørsgruppen som tok Goma i østre Kongo i 2012, kalt M23, gikk med på forhandlinger i 2013. Men de forsvant aldri helt. I 2022 var de tilbake på offensiven. Som alle andre opprørsgrupper i dette området, det er flere hundre, har M23 lokale røtter og støtte.

Men i motsetning til de fleste andre gruppene er de godt forsynt med våpen, og har en klar kommandolinje. Og det kan de dels takke Rwanda for. Rwanda har fortsatt å støtte M23 med henvisning til at det fortsatt er hutuekstremister inne i Kongo som de ønsker stilt til ansvar.

Men de som betaler prisen er jo befolkningen i østre Kongo, som ikke har fått fred på 30 år. Så da M23 igjen sto utenfor portene, i byen Sake noen mil fra Goma i midten av februar, var det internasjonale samfunnet enstemmig: Rwanda må holde seg ute av Kongos affærer.

Det er lite trolig at markeringene, som vil finne sted flere steder i Rwanda nå like over påske, vil gi særlig rom for refleksjon over folkemordet, de påfølgende krigene i nabolandet eller behandlingen av opposisjonelle i Kagames Rwanda. Men det er kanskje en mulighet for omverdenen til å tenke seg om litt.

Asylavtale setter fokus på menneskerettsbrudd

Dette er viktig fordi land som USA og Storbritannia tilsynelatende lenge har sett litt mellom fingrene med Rwandas innblanding i det langt større nabolandet.

USA har vært blant Rwandas sterkeste støttespillere etter folkemordet for tre tiår siden, og president Paul Kagame tok selv turen til Washington i begynnelsen av februar for å pleie kontaktene. 17. februar kom svaret fra det amerikanske utenriksdepartementet, USA ber Rwanda respektere Kongos territorielle integritet og trekke seg tilbake.

Også i London har man stått last og brast med Kagame, på tross av eventyrene i Kongo og klare autoritære trekk. I 2022 inngikk de to landene en avtale om behandling av asylsaker. Storbritannias deportasjon av asylsøkere til det lille afrikanske landet er siden blitt en stridssak både i britiske domstoler og i det øvre og nedre kammeret av det britiske parlamentet. Med nettopp det til følge at det nå er flomlys på Rwandas tvilsomme menneskerettighetspraksis.

Blant de som har fått uttale seg svært kritisk til avtalen i britiske medier, er Victorie Ingabire. Hun har minnet det britiske publikummet på at Kagames rulleblad når det gjelder menneskerettigheter langt i fra er plettfritt.

Ikke lenger noen hellig ku

M23 sitt siste stormløp mot Goma, og den betente striden rundt Storbritannias asylplan har altså gitt president Paul Kagame et forspill i trettiårsmarkeringen av folkemordet, han ikke ønsket.

Det hjelper heller ikke at en domstol i Kigali nylig slo fast at Victorie Ingabire ikke får lov å stille som kandidat mot Kagame i det kommende presidentvalget i Rwanda i juli. Med henvisning til hennes lange dom for «støtte til terror og folkemordfornektelse».

Det er allikevel lite trolig at markeringene, som vil finne sted flere steder i Rwanda nå like over påske, vil gi særlig rom for refleksjon over folkemordet, de påfølgende krigene i nabolandet eller behandlingen av opposisjonelle i Kagames Rwanda. Men det er kanskje en mulighet for omverdenen til å tenke seg om litt.