Verden lukket øynene for et brutalt folkemord

Journalister dokumenterte drapene direkte, FNs folk i Rwanda hadde varslet om folkemordet på forhånd. 

Likevel holdt verdenssamfunnet seg utenfor. Først i 2000 tok FNs sikkerhetsråd eksplisitt på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å hindre folkemordet, skriver Folk og forsvar.

Gjemt bort mellom Kongo og Tanzania ble lille Rwanda først kolonisert av Tyskland, deretter overtok Belgia under 1. verdenskrig. Befolkningen består av tre grupper: Hutuene (cirka 85 prosent), tutsiene (cirka 14 prosent) og twa (cirka 1 prosent). Tutsiene var historisk sett øverst i samfunnet, men alle hadde samme språk og tro, og det var en viss sosial mobilitet mellom gruppene, skriver The Guardian.

Revolusjon og geriljakrig

Under kolonitiden stengte belgierne for denne mobiliteten. Med dette hadde de bygd opp spenningsnivået mellom hutuer og tutsier. I 1959 brøt det ut revolusjon, der hutuene kastet tutsi-monarkiet. Nærmere 20.000 tutsier ble drept og titusener drevet på flukt. Noen av disse eksiltutsiene startet opp bevegelsen Rwandas patriotiske front (RPF).

Hutuer styrte Rwanda i over tre tiår. Tutsiene fikk skyld for det aller meste og mistet en rekke posisjoner i toppen av samfunnet. I 1990 begynte RPF å angripe Habyarimanas regjeringsstyrker, og det brøt ut en geriljakrig. 

Sviktende økonomi og økt konkurranse om jord skapte også økt spenning. En våpenhvile med RPF ble undertegnet i 1993, og FN sendte inn styrker.

– Kakerlakker

Ekstremister høstet imidlertid stadig mer støtte blant vanlige hutuer. Radio ble et viktig våpen for begge sider, særlig gjennom hutu-stasjonen RTLM, som av Al Jazeera beskrives som «musikk man kunne drepe til».

Alle disse begivenhetene ledet opp til den fatale kvelden i april 1994. I dagene og ukene før beskrev RTLM regelmessig tutsier som «kakerlakker» og «slanger».

Akkurat hvem som skjøt ned flyet, er fortsatt uklart. RPF og hutuekstremistene skyldte på hverandre. Det som er sikkert, er at både Habyarimana og Burundis president var om bord og ble drept. Og at folkemordet var i gang allerede dagen etter.

– Jeg husker ennå den kvelden. Jeg hadde vært på besøk hos noen venner, og det var helt stille i Kigali. Jeg kjørte så fort jeg bare kunne. Jeg var livredd for hva som skulle skje. For du finner aldri en sånn by helt død, sa hjelpearbeider Benedicte Giæver til NRK i 2019.

Grundig organisert

– Folkemordet var grundig organisert. Lister med regjeringens motstandere ble delt ut til militser som dro for å drepe dem og familiene deres, skriver BBC.

ID-kort inneholdt opplysninger om etnisitet og kunne lett brukes til å identifisere tutsier. Navnene på framtredende tutsier ble lest opp i radioen. Moderate hutuer og twa ble også mål for massakrene. Folk ble drept da de søkte tilflukt i kirker, naboer angrep naboer, folk ble tvunget til å angripe andre. Hundretusener av kvinner ble voldtatt, og hutuekstremistene sørget aktivt for at mange av dem ble smittet med hiv.

– Noe av det som var mest sjokkerende, var hvor massivt omfanget var. Og så var det så rått. Små barn kom til flyktningleirene med lemmer kappet av med macheter, sa Aftenpostens fotograf Jan Tomas Espedal i 2019.

FN-styrkene trakk seg ut

Midt oppi massakrene trakk belgiske styrker seg ut av landet, og deretter fulgte de fleste FN-styrkene. De som var igjen, fikk altså aldri mandat til å stanse folkemordet. Frankrike valgte å intervenere på egen hånd, men da i hovedsak for å evakuere egne borgere.

RPF gikk igjen på offensiven, og i kaoset lyktes det å innta hovedstaden Kigali i juli. Av frykt for hevnaksjoner flyktet to millioner hutuer til Kongo, noe som skapte en ny flyktningkrise. Verdenssamfunnet fikk igjen mye kritikk, denne gangen for at mye av hjelpen havnet i militsenes hender.

– Da NTB i juli besøkte grensebyen Goma, der det i løpet av noen få uker døde 50.000 mennesker av kolera, viste det seg at Norges Røde Kors var blant dem som hadde prioritert drapsmennene ved å plassere en kirurgisk enhet i en leir for hutu-soldater, skrev NTBs Nils-Inge Kruhaug.

Folkedomstoler

Restene av hutumilitser i Kongo bidro også sterkt til at det brøt ut borgerkrig der utover 1990-tallet.

Tallet på drepte under folkemordet er vanskelig å fastslå. Rwandas grunnlov slår fast at mer enn en million ble drept, mens de internasjonale tallene vanligvis ligger på rundt 800.000.

Først etter folkemordet begynte verdenssamfunnet å reagere – sammen med Rwandas nye regjering, ledet av RPF-leder Paul Kagame. Hans regjering nedsatte blant annet tusenvis av såkalte folkedomstoler for lokale bakmenn. Fokuset var på forsoning, med lavere straffer for dem som tilsto sine forbrytelser. Samtidig er disse rettssakene blitt kritisert som skinnprosesser.

Finner fortsatt mistenkte

FNs spesielle domstol for folkemordet (ICTR) ble opprettet i Arusha i Tanzania i 1994. 93 bakmenn, alle hutuer, ble dømt i denne domstolen. Rundt omkring i Vesten – også i Norge – blir bakmenn bak folkemordet stadig vekk pågrepet og stilt for retten. Human Rights Watch skriver imidlertid at det fortsatt er mye arbeid som gjenstår.

I tiårene etter folkemordet har Kagame fremmet et narrativ om at man har visket ut skillene. Myndighetene bruker ikke lenger begrepene hutu og tutsi, og en rekke begreper knyttet til etnisitet er forbudt. Rwanda har i dag en svært ung befolkning, der mange er født etter folkemordet – og der økonomisk utvikling og vekst har ført til mye internasjonal skryt for den svært autoritære Kagame.