Marburg-utbruddet stanset i rekordfart i Rwanda

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Sabin Nsanzimana

Rwandas helseminister

Det er den type nyhet som ingen ønsker å ta en telefon for å dele, og som ingen ønsker å ta en telefon for å høre.

Richard Hatchett

Direktør i CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations)

Marburg-viruset, som forårsaker en blødnings-feber med høy dødelighet, hadde dukket opp i et land hvor det aldri før hadde vært.

Ti personer var allerede smittet, og seks hadde dødd, av en sykdom som det foreløpig ikke fantes godkjente behandlinger eller vaksiner mot.

Men den dystre og skremmende nyheten har siden utviklet seg til å bli en historie om suksess, samarbeid og håp i den globale kampen mot epidemier – en historie som vi er glade for å dele, selv når vi sørger over livene som har gått tapt.

20. desember, markerte den offisielle slutten på utbruddet av Marburg-sykdom i Rwanda. Det hadde gått 42 dager – to hele inkubasjonsperioder – siden det siste bekreftede tilfellet hadde forlatt det nasjonale behandlingssenteret i Marburg etter å ha testet negativt.

I tidligere utbrudd har Marburg, som er forårsaket av et virus relatert til ebola, drept opptil 88 prosent av de smittede personene. Og Rwanda hadde aldri hatt denne sykdommen innenfor sine landegrenser før dette utbruddet, som begynte i september.

Les også: Åtte døde i mulig marburgutbrudd i Tanzania

Rwandas respons

Til tross for at rwandiske leger aldri hadde vært borti det før, er dødeligheten observert i utbruddet under 23 prosent – den laveste dødsraten for et Marburg-utbrudd i Afrika noensinne.

Mens viruset til å begynne med spredte seg voldsomt på to store sykehus i hovedstaden Kigali og blant familiemedlemmene til ett av de første tilfellene, brakte Rwandas raske reaksjon snart utbruddet under kontroll.

Responsen omfattet streng infeksjonsforebygging og -kontroll, isolering og karantener, rask oppstart av intensiv støttende behandling, levering av utprøvings-medisiner og -vaksiner og sporing og overvåking av kontakter. Antallet nye tilfeller ble halvert mellom utbruddets andre og tredje uke, og falt deretter med rundt 90 prosent.

Ett av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved responsen var den internasjonale innsatsen, som ble initiert og ledet av den rwandiske regjeringen.

Denne responsen bidro til å gi tusenvis av vaksinedoser med en lovende eksperimentell vaksine til helsepersonell i frontlinjen, innenfor rammen av en klinisk utprøving, der de første forsøkspersonene ble vaksinert bemerkelsesverdig raskt.

Ulik ebola-responsen

Under ebolaepidemien i Vest-Afrika 2013–2016 spredte også et filovirus seg. Den gang gikk det imidlertid til sammenlikning rundt ti måneder fra utbruddet ble kjent i mars 2014 til utplassering av kandidatvaksiner i et feltforsøk tidlig 2015.

I løpet av denne forsinkelsen spredte ebola seg over hele Guinea, Liberia og Sierra Leone, samt til sju andre land.

Til slutt var nesten 30.000 mennesker smittet og mer enn 11.300 døde. Den totale økonomiske byrden av utbruddet er estimert å ha overskredet 50 milliarder dollar – en kostnad som hovedsakelig bæres av en av verdens fattigste regioner.

100-dagersoppdraget

I begynnelsen av september, etter måneder med planlegging, møttes rwandiske forskere og helsepersonell, CEPI og andre partnere i privat sektor for å gå gjennomføre en «tørr-trening» av 100-dagersoppdraget. Dette oppdraget hadde som mål å korte ned tiden det tar å utvikle en vaksine mot et nytt virus.

Gjennom øvelsen ble viktige relasjoner mellom sykdomsutbruddseksperter, rwandiske helsemyndigheter og forskere, vaksineutviklere og spesialister i kliniske studier forsterket.

Da hadde vi ingen anelse om hvor raskt partnerskapene og relasjonene som hadde blitt etablert, ville bli satt på prøve i den virkelige verden. Men i løpet av noen uker, da øvelsen ble til virkelighet, viste de å ha en enorm verdi.

Så snart Marburg ble oppdaget, startet rwandiske helsemyndigheter en intensiv operasjon med dør-til-dør-overvåking, testing og kontaktsporing. Det resulterte i overvåkning av mer enn tusen familiemedlemmer, omsorgspersoner og venner av de infiserte tilfellene.

I samarbeid med CEPI og den ideelle organisasjonen Sabin Vaccine Institute (som utviklet Marburg-vaksine-kandidaten), var Rwanda i stand til å sette i gang en klinisk utprøving av vaksinen 5. oktober, ti dager etter at utbruddet ble erklært.

I løpet av seks uker hadde mer enn 1700 personer, de fleste av dem helsepersonell med høy risiko for å pådra seg sykdommen, blitt vaksinert.

Dette var 100-dagersoppdraget, eller i det minste deler av det, i praksis. Og da det hadde gått 42 dager siden den siste smittede personen ble erklært frisk, kunne Rwanda og Verdens helseorganisasjon erklære utbruddet i landet over.

Som helseminister og internasjonal pandemiovervåker, er vi ikke i tvil om at partnerskapene og beredskapen bidro til å bringe en rask slutt på Marburg-utbruddet. Dette reddet igjen mange liv i Rwanda, og bidro til å beskytte resten av verden mot en potensielt katastrofal dødelig epidemi, som kunne blitt en pandemi.

Vi er heller ikke i tvil om at med riktig fokus og finansiering kan slike nasjonalt-ledede, globalt støttede, livreddende reaksjoner på nye sykdomsutbrudd oppnås av enhver regjering i hvilken som helst region.

Ved å ha en proaktiv tilnærming og bruke 100 dagers-oppdraget som en plan, kan alle land komme i forkant av epidemiske og pandemiske trusler og dempe deres katastrofale potensial.

Vi gjør oppmerksom på at en tidligere versjon av kronikken ble publisert i The Telegraph 20. desember 2024.