Norges lederskap innen global helse – på tide å skifte ledertrøya?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Katerini T. Storeng

Professor i global helse ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Antoine de Bengy Puyvallée

Forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Norge har lenge markert seg internasjonalt i bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Gjennom enorme investeringer i globale initiativ som Gavi, Det globale fondet og CEPI, kan Norge ta på seg en del av æren for å ha reddet millioner av liv.

Men fremover vil målet om å redde liv kreve en større innsats også på ikke-smittsomme, kroniske sykdommer, som utgjør en stadig økende del av den globale sykdomsbyrden (74 prosent).

Likevel konkluderer utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim med at norsk lederskap bør fortsette i samme spor som før. Som hun sa på rapportlanseringen: «Vi skulle gjerne også engasjert oss mer i ikke-smittsomme sykdommer. Men jeg tror det er riktig at vi prioriterer der vi har fått en ledertrøye internasjonalt.»

Ny ledertrøye?

Nå som det har gått et kvart århundre siden Norge bidro til å lansere det innovative privat-offentlig samarbeidet Gavi, er det kanskje på tide for Norge å ta på seg en ny ledertrøye?

Hvis målet er å redde flest mulig liv, bør Norges fremtidige prioriteringer innen global helse i større grad gjenspeile de endrede globale helseutfordringene vi står overfor.

Vi mener Norge har svært gode forutsetninger til å lede an i den globale bekjempelsen av ikke-smittsomme sykdommer, særlig gjennom forebyggende tiltak mot risikofaktorer som bruk av tobakk og alkohol, usunt kosthold og mangel på fysisk aktivitet.

Her er regulering og beskatning av helseskadelige produkter som tobakk, alkohol og usunn mat blant tiltakene Verdens helseorganisasjon (WHO) har identifisert som «best buys». Det understøtter også Stoltenberg-utvalgets rapport.

Norges gode forutsetninger

Norges globale ledelse innen dette feltet kan tuftes på en lang tradisjon for modige folkehelsetiltak. Som WHO-leder, var Gro Harlem Brundtland ansvarlig for WHOs juridisk bindende tobakk-konvensjon, som ble vedtatt i 2003.

I 2004 kjempet daværende helseminister Dagfinn Høybråten gjennom en skjerping av «røykeloven», og ble nylig hedret av Kreftforeningen for å ha banet vei for at politikere kan våge å iverksette offensive tobakkforebyggende tiltak.

Norge har det strengeste regelverket for reklame for alkoholholdige drikkevarer i Europa. Regjeringen leder for tiden et viktig arbeid for å beskytte barn mot markedsføring av usunn mat og drikke.

Det er med andre ord en rik arv å bygge videre på.

Veien videre

Norge har allerede forpliktet seg til økt internasjonalt engasjement. Som første land i verden, lanserte Norge for fem år siden en strategi på bekjempelse av ikke-smittsomme sykdommer gjennom innsats i norsk utviklingspolitikk.

Her forpliktet den daværende regjeringen seg blant annet til å støtte implementeringen av WHOs tobakk-konvensjon. Norge vant en FN-pris for denne strategien i 2020, men har sviktet i oppfølgingen.

Det er nå på tide å ta denne strategien opp av skuffen og utrede hvordan Norge best kan bidra. For eksempel, besitter Norge viktig faglig kompetanse på beskatning og regulering av helseskadelige produkter som vil komme beslutningstakere i lav- og mellominntektsland til gode, særlig i møte med offensiv lobbyvirksomhet fra multinasjonale selskaper.

Som medlem av WHOs globale styre i inneværende periode, kan Norge ved departementsråd Cathrine M. Lofthus, støtte WHOs normative arbeid på kommersielle helsedeterminanter, det vil si «aktivitetene i privat sektor som påvirker folkehelsen, enten positivt eller negativt, og de muliggjørende politiske økonomiske systemene og normene».  Et godt første skritt i den retning er en Lancet artikkel om helseskatter Lofthus nylig har bidratt til.

I kampen mot ikke-smittsomme sykdommer, vil politisk lederskap og faglig kompetanse være minst like viktig som finansielle bidrag. En ny retning trenger derfor ikke komme på bekostning av videre norsk støtte til bekjempelse av smittsomme sykdommer. Derimot kan Norge mobilisere en internasjonal politisk bevegelse med enormt potensial for å redde liv og bedre helse globalt.