Fungerer bistand? Tre forskere svarer

Norge gir over én prosent av landets nasjonale inntekter til bistand, og er dermed det landet som relativt sett gir mest i verden.

I årets bistandsdebatt, har flere stilt spørsmål om Norge egentlig når målene som er satt for all denne bistanden. 

En av dem er Are Søberg bak Facebook-siden «Sløseriombudsmannen». På NRK Debatten i mai listet han opp norske bistandstiltak, som en isskulptur-festival i Kosovo der skulpturene smeltet bort og design til Uganda som resulterte i et økologisk pissoar. Og han mener bistand verken bidrar til økonomisk vekst eller demokrati i fattige land. 

En annen som er kritisk, er influenser Sindre Wiig Nordby. I en video i sosiale medier sier han at «ingenting viser at bistandspengene våre faktisk har en effekt».

Men hva sier forskningen? Vi har spurt tre økonomiprofessorer.

Reduserer bistand fattigdom?

Et hovedmål med norsk bistand er å redusere fattigdom. Men når det gjelder spørsmålet om bistand er et effektivt virkemiddel for å gjøre det, spriker forskningsresultatene med god grunn, ifølge økonomiprofessor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo.

– For det første går bistanden fortrinnsvis til land i en vanskelig situasjon. Nettopp av den grunn kan det se ut som om tiltakene ikke er så effektive, fordi de prøves under de minst gunstige forhold. For det andre er det vanskelig å identifisere hva som skyldes bistand, og hva som skyldes andre forhold, sier han.

Moene mener at bistand i noen tilfeller feilaktig får skylden for mangel på fattigdomsreduksjon, som i realiteten skyldes sosiale og politiske forhold i land. 

Hans kjepphest er at bistand fungerer best i land som har:

1. Betydelig fattigdom

2. Gode institusjoner som beskytter fattiges eiendommer og rettigheter

3. En regjering som selv gjør noe for å redusere fattigdommen i landet

I tillegg dokumenterer gode forskningsartikler og evalueringer bedre resultater enn det mange tror, ifølge Moene.

– Nå er ikke bistand én ting. Det er en samlebetegnelse for ulike tiltak. For tiden foregår det mange kontrollerte lokale eksperimenter for å finne ut hvordan forskjellige tiltak virker. Mange av resultatene tyder på at tiltak som går direkte til de fattige, og som gjerne har en betydelig kontantutbetaling til de fattigste, er spesielt effektive for å redusere fattigdommen også på lang sikt.

Dette er viktig kunnskap for å legge om deler av bistanden, mener Moene.

– Finnes det bedre måter å redusere fattigdom på enn bistand?

– Ingen måte å redusere fattigdom på, er god alene. Her bør en derfor se etter hva som er en god blanding av bistand på den ene siden og handel og direkte investeringer på den andre.

Skaper det økonomisk vekst og demokrati?

Det har også vært stor debatt om Norges bistand til styresett og demokrati, som har en sentral posisjon i kampen mot fattigdom i norsk utviklingspolitikk, og om bistand skaper økonomisk vekst, selv om vekst ikke er et mål for bistanden i seg selv.

– Økonomisk vekst er det kraftigste virkemiddelet for å oppnå varig reduksjon av fattigdom, så det er ikke så rart at spørsmålet om hvorvidt bistand påvirker vekst, fremstår som viktig, sier Rune Jansen Hagen, som er økonomiprofessor ved Universitetet i Bergen.

En som er opptatt av både økonomisk vekst og demokrati, er Sløseriombudsmannen. På NRK Debatten sa han at «det er bra dokumentert at vi ikke klarer å lage økonomisk vekst i andre land, og vi klarer i hvert fall ikke å spre demokrati til de landene som ikke vil ha det».

Ifølge Hagen finnes det studier som konkluderer med at bistand kan ha hatt positiv effekt på økonomisk vekst og studier som viser det motsatte.

– Hvis vi tar den foreliggende forskningen som den er, ser det imidlertid ut som bistand har en liten positiv effekt på økonomisk vekst i gjennomsnitt. Jeg er mer enig med Søberg når det gjelder at vi ikke klarer å spre demokrati, sier Hagen.

Forskningen viser at til og med de største bistandsorganisasjonene, som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, i liten grad lykkes med å tvinge gjennom politiske endringer i land – selv om de setter betingelser for å gi ut lånene og bistanden, forteller Hagen.

– Hvis ikke disse organisasjonene klarer å endre politikk og institusjoner, kan man neppe forvente at bistandsgivere generelt har innflytelse på noe så grunnleggende som det politiske systemet i land. Slike endringer må skje innenfra.

Derfor strides de lærde

Hagen mener det er mange grunner til at det er uenighet om bistandens effekter. En av dem kan være hvordan man tolker resultatene. 

Han viser til Magnus Hatlebakk ved CMIs litteraturstudie «Does aid work», der Hatlebakk ser på bistandens effekter på fattigdomsreduksjon, økonomisk vekst og andre velferdsindikatorer.

«Hovedforskjellen mellom bistandsoptimistene og -pessimistene ser ikke ut til å ligge i punktestimatene, men hvorvidt man tror at funnene er robuste og kan fortolkes som kausale effekter», skriver Hatlebakk i studien.

Hagen mener også at manglende eller dårlige data og variasjoner mellom land og over tid gjør det vanskelig å bli enige om sammenhenger.

– Vi bør antageligvis være mer opptatte av under hvilke betingelser bistand virker og ikke virker, sier han.

Slike betingelser ligger ikke bare på mottakersiden, som kvaliteten på styresettet i mottakerlandet, men også hos giverne, som motivasjon deres for å gi bistand, ifølge Hagen.

– Bistand styres av en salig blanding av giverlandenes interesser, organisasjonenes målsettinger og mottakernes disponeringer av midlene. Og miksen skifter over tid, sier Hagen, som mener at givere ofte er mer opptatte av hvor mye bistand de gir, enn hva resultatene blir – og at det påvirker effektiviteten.

– Trengs flere evalueringer

Ingvild Almås, som er økonomiprofessor ved NHH, mener at det er vanskelig å dokumentere hvorvidt bistand bidrar til økonomisk vekst og demokrati.

– Vi vet ikke hva som ville skjedd i ulike land og regioner uten prosjekter støttet fra andre land, sier Almås.

Samtidig understreker hun at flere bistandsevalueringer ville gitt flere svar.

– Det som er viktig å peke på når det gjelder spørsmål knyttet til om bistand fungerer, er at vi har gode evalueringsmetoder som kan og bør tas i bruk av norske myndigheter, for å kanalisere bistanden best mulig for å skape god og varig endring.

Men da må norske myndigheter være villig til å bruke mer penger enn de gjør i dag på evalueringer, mener Almås.

– Hvis vi ikke bruker ressurser på evaluering, og de beste metodene for å gjøre det, står vi i fare for å bruke mye penger uten at det bedrer levevilkår der de brukes.

I tillegg bør det forskes mer på om det er mest effektivt å kanalisere bistanden gjennom store eller mindre aktører, mener hun.

I dag kanaliseres nemlig store deler av bistanden, cirka 30 milliarder kroner årlig, gjennom multilaterale organisasjoner og globale fond.

– Vi kan nok velge å gå våre egne veier i noen tilfeller, men da må Norge få i gang et ordentlig evalueringsprogram som kan hjelpe å velge riktige prosjekter. Slik det er nå, er det grunn til å tro at flere av de multilaterale organisasjonene har dette på plass på en bedre måte enn Norge. 

– Vi venter fremdeles på de store midlene til forskning på dette. Denne innsikten er viktig for å kunne lykkes i egne prosjekter.