Meninger:
Nyansert tilnærming for å vurdere bistand: Ja takk
Bistandsdebatten reiser spørsmål om hva vi skal måle for å vite om bistand virker. Økonomisk vekst og demokratisk utvikling kan være en del av denne vurderingen, men dette bør ikke overskygge andre viktige resultater. Ved å fokusere på kontekstavhengige mål og flere dimensjoner gjennom en nyansert tilnærming, kan vi bedre forstå bistandens effekter.
Førsteamanuensis ved Handelshøyskolen, UIAs Senter for integrert krisehåndtering
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Artikkelen «Fungerer bistand? Tre forskere svarer» diskuterer bistandens effekt på fattigdomsreduksjon, men også blant annet økonomisk vekst.
Økonomisk vekst kan nevnes i sammenheng med bistand, men det er ikke hovedmålet. Professor Rune Jansen Hagen sier at økonomisk vekst kan bidra til å redusere fattigdom, men vi vet at forholdet mellom bistand og vekst er komplekst.
For eksempel har studier fra Verdensbanken vist at bistand til infrastrukturprosjekter, som veibygging i Etiopia, kan stimulere lokal økonomisk aktivitet og handel, men effekten varierer avhengig av lokale forhold.
Å fremme demokrati er også et aspekt som nevnes i artikkelen. Men som både Hagen og Moene antyder, er det vanskelig å oppnå demokratisk utvikling gjennom bistand. Politiske og institusjonelle endringer er dypt forankret i landets interne dynamikk, og det er ikke lett påvirket av ekstern bistand. For eksempel har forsøk på å fremme demokrati gjennom bistand i Afghanistan vist seg å være utfordrende på grunn av landets komplekse politiske landskap.
Er det mulig å isolere effekter?
Nylig avviste utviklingsministeren et ekspertutvalgs forslag om et tydeligere skille mellom bistand med mål om fattigdomsreduksjon og bistand til «globale fellesgoder» i Panorama. Jeg er enig med Ole Jacob Sending, leder av ekspertutvalget, i at det å investere i utslippsreduksjon er noe annet enn å investere i fattigdomsreduksjon eller å fremme menneskerettigheter.
Men det er vanskelig å isolere bistandens direkte virkninger fra andre faktorer som påvirker utvikling.
I Malawi har et program for å forbedre jordbruksteknikker hjulpet bønder med å øke avlingene og dermed redusere matmangel. I Tanzania, et annet eksempel, har prosjekter for å plante trær og bekjempe avskoging bidratt til både miljømessig bærekraft og forbedret levebrød for lokalsamfunnene.
Nyansert tilnærming
For å vurdere om bistand «fungerer», mener jeg at Norad/UD trenger en nyansert tilnærming basert på systemtenkning. Med denne tilnærmingen, ser vi på hvert bistandsprogram som et komplekst system.
Formålet med tilnærmingen er å forstå systemet med å svare på (1) hva de forskjellige delene av systemet er, (2) hva forholdet mellom disse delene er og (3) hvordan de delene påvirker hverandre og programmål.
Denne tilnærmingen støtter myndigheter for å vurdere bistand transparent på flere områder, inkludert helseforbedringer, utdanning og sosial stabilitet.
Økonomisk vekst og demokratisk utvikling kan være en del av denne vurderingen, men bør ikke overskygge andre viktige områder.
For eksempel har helseprogrammer i Uganda, som distribusjon av myggnett for å bekjempe malaria, vist seg å ha en direkte positiv effekt på folkehelsen.
Dessuten bør bistand vurderes basert på sitt bidrag til bærekraftig utvikling både på kort og lang sikt. Dette innebærer å se på kortsiktige og langsiktige resultater og bistandsprogrammers evne til å skape varige positive endringer i mottakersamfunnene.
Eksempelvis virket pengestøtte til flyktningene i Tyrkia best på kort sikt (1–3 år), mens økning i pengestøtte trengte bedre planlegging for å unngå negative konsekvenser. Systemtenkning støtter også denne vurderingen.
Etter evalueringer
For å virkelig forstå effekten av bistand, må vi også se på hvordan bistanden blir evaluert.
Professor Ingvild Almås understreker viktigheten av grundige evalueringsmetoder og å bruke robuste data og metoder i artikkelen.
Men vi må gå videre fra å bare å evaluere – vi må også lære av evalueringene og justere programmene deretter. Vi kan gjøre dette med systemtenkning-tilnærmingen.
For eksempel har Verdensbankens evaluering av mikrokredittprogrammer i Bangladesh vist at slike programmer kan hjelpe fattige med å starte små bedrifter og forbedre deres økonomiske situasjon, men de har også avdekket behovet for bedre støtte og opplæring for å sikre langsiktig suksess.
Debatten om bistandens effekt er kompleks og kan ikke besvares med et enkelt ja eller nei. Det krever en klar forståelse av bistandens mål og en omfattende tilnærming til å vurdere dens effekter. Systemtenkning kan hjelpe, og kompetansen om hvordan dette kan brukes effektiv finnes hos flere universiteter i Norge, som ved CEIM UiA.
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.