7000 milliarder dollar til naturødeleggelser – hvor blir bevaringen av?

Teshome Hunduma Mulesa

Seniorrådgiver natur og bærekraftige matsystemer i ForUM

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Ida Åkerstedt

Senior kommunikasjons-rådgiver i ForUM

President Donald Trumps ordre om å trekke USA fra miljøavtaler og avslutte tilknyttede finansielle forpliktelser kastet en lang skygge over det gjenopptatte 16. naturtoppmøtet i Roma i februar.

USA deltok ikke på møtet, til tross for at de tidligere regelmessig har vært til stede.

Selv om USA ikke har signert Konvensjonen om biologisk mangfold eller den globale naturavtalen, har landet historisk sett vært en betydelig bidragsyter til det globale miljøfondet (GEF).

GEF er den primære finansieringsmekanismen for internasjonale miljøavtaler, inkludert Konvensjonen om biologisk mangfold. For eksempel forpliktet USA seg i 2022 til å bidra med 600,8 millioner dollar over fire år til GEF.

Trumps politikk skaper betydelig usikkerhet rundt USAs fremtidige bidrag til GEF. Presidentordren om å trekke USA fra Parisavtalen i januar rammer klimafinansiering, men har også bredere konsekvenser for USAs engasjement i globale miljøinitiativer.

Dette forsterker finansieringsgapet og øker presset på andre land og private aktører for å sikre nødvendig støtte til naturbevaring – ellers er det naturen og menneskene som er avhengige av den, som vil lide.

FNs naturpanels rapport

Nesten én million arter er utrydningstruet. Naturkrisen drives av arealbruksendringer, klimaendringer, forurensning og overutnyttelse – i et tempo som er 10 til 100 ganger høyere enn den naturlige utryddelsesraten.

Bak disse drivkreftene ligger grunnleggende samfunnsstrukturer og verdier: menneskets frakobling fra og dominans over naturen, konsentrasjon av makt og rikdom hos en stadig mindre gruppe, og en kortsiktig jakt på økonomisk gevinst på bekostning av sosial og økologisk bærekraft. Dette understrekes i en ny rapport fra FNs naturpanel.

I en annen fersk rapport fra FNs naturpanel anslås det at hele 7000 milliarder dollar investeres årlig i naturødeleggende aktiviteter – langt mer enn til bevaring. Globalt har landbaserte økosystemer mistet 30 prosent av sin integritet, mens korallrev har blitt redusert med nesten 50 prosent siden 1870-tallet, ifølge rapporten. Avskogingen er voksende og truer stadig flere arter.

Utviklingen undergraver viktige økosystemtjenester, som vannrensing, mat- og ernæringssikkerhet, pollinering, klimaregulering og sykdomskontroll. Utviklingsland rammes hardest.

Les: Botanikeren i Colombia vet hva som må skje under COP 16 i Cali

Kaos uten enighet

I 2022 vedtok verdens land den globale naturavtalen under det 15. naturtoppmøtet i Montreal. Avtalen er en ambisiøs plan om å mobilisere minst 200 milliarder dollar årlig for å bevare og restaurere naturen innen 2030. Innenfor dette skulle det sikres minst 20 milliarder dollar årlig til utviklingsland innen 2025, med en økning til 30 milliarder dollar per år innen 2030. Avtalen, kalt «Parisavtalen for natur», anerkjenner naturens økonomiske og økologiske betydning.

Les: Ingen enighet om finansiering av vern av natur etter naturtoppmøtet

Men visjonen om en stabil finansieringsmekanisme forble uoppnåelig da det 16. naturtoppmøtet nærmet seg slutten i Cali, Colombia i fjor. Møtet endte i kaos uten enighet.

Under den gjenopptatte sesjonen i Roma i februar i år lyktes landene heller ikke med å finne en løsning for å sikre forutsigbar og ansvarlig finansiering for å gjennomføre naturavtalen innen 2030.

Les: Enighet om «naturens Parisavtale»: – En viktig dag for verdens natur

Vestlige aktører og medier har framstilt naturtoppmøtet i Roma som et milliardgjennombrudd for naturen. I realiteten ble kun en prosess for en framtidig finansieringsmekanisme vedtatt.

Det er avgjørende at den vedtatte prosessen med vurderinger og studier over de neste to til fireårene løfter naturfinansiering internasjonalt og legger grunnlaget for arbeidet med en permanent finansieringsmekanisme. Likevel er det usikkert om dette faktisk vil resultere i en konkret løsning. 

Stort finansieringsgap

Behovet for naturfinansiering er ikke nytt: Konvensjonen for biologisk mangfold, som trådte i kraft i desember 1993, hadde allerede den gang en visjon om et omfattende, velfinansiert implementeringsprogram. I over 30 år har initiativer vært preget av løse løfter og fragmentert finansiering.

Naturfinansiering, som definert i naturavtalen, består av tre hovedkilder: nasjonale budsjetter, internasjonale finansielle forpliktelser fra industrialiserte til utviklingsland, samt private investeringer. De to første er alvorlig underfinansiert, mens private investeringer knapt har materialisert seg under internasjonale miljøavtaler.

De fleste land, spesielt i det globale Sør, har ingen spesifikk budsjettlinje for biodiversitet, og offentlige investeringer utgjør kun mellom 0,19 og 0,25 prosent av global BNP – langt under det årlige estimatet på 150 til 440 milliarder dollar som trengs for å stanse tapet.

I tillegg har internasjonale finansielle forpliktelser vært skuffende. Fem år senere er kun 396 millioner dollar forpliktet til fondet, Global Biodiversity Framework Fund (GBFF), under det globale miljøfondet (GEF). Dette skyldes i stor grad bidrag fra Norge og noen få velstående land.

GEF eller ny mekanisme,

Finansieringsgapet har gjenopplivet debatten om GEF eller en ny finansieringsmekanisme. Utviklingsland, spesielt i Afrika, har lenge argumentert for en COP-styrt ordning, med henvisning til GEFs trege, byråkratiske og giverstyrte prosesser, som en nylig gjennomgang bekrefter. De frykter begrenset medfinansiering, korte sykluser og giverstyrte prioriteringer.

Industrialiserte land – spesielt EU og JUSCANZ-gruppen (Japan, USA, Canada, Australia, Norge og New Zealand) – har motsatt seg etableringen av nye finansieringsstrukturer. De insisterer på at GEF burde forbli den primære mekanismen for å unngå fragmentering og høy kostnad.

Denne uenigheten reflekterer en dypere geopolitisk spenning. Mens rike land vektlegger effektivitet og bruk av eksisterende institusjoner, krever utviklingsland mer rettferdige og tilgjengelige finansieringsløsninger.

Samtidig uttrykker Brasil og Russland bekymring for at naturfinansiering kan bli brukt som et geopolitisk pressmiddel gjennom betingelser og ekskludering av enkelte land.

Privat finansiering

Økt privat finansiering preger dagens diskusjoner rundt naturfinansiering. Dette ble spesielt fremhevet under naturtoppmøtet i Cali. En bemerkelsesverdig utvikling i denne trenden er etableringen av Cali-fondet, som er utformet for å samle inn frivillige bidrag fra selskaper som drar nytte av Digital Sequence Information (DSI) på genetiske ressurser eller gen-databanker.

Selv om fondet representerer et positivt skritt mot rettferdig fordeling av fordeler, gjenstår bekymringer om det er bærekraftig på lang sikt på grunn av dets frivillige karakter og fraværet av håndhevingsmekanismer.

For eksempel ble Cali-fondet lansert i Roma, samtidig med signeringen av en intensjonsavtale som formaliserer en institusjonell ordning mellom fondets vert, Multi-Partner Trust Fund Office (MPTFO), FNs utviklingsprogram, FNs miljøprogram og CBD-sekretariatet. Imidlertid var ingen private selskaper til stede for å gi en symbolsk økonomisk forpliktelse til Cali-fondet.

I Roma ble partene enige om en strukturert prosess for å vurdere og utvikle en permanent finansieringsmekanisme innen 2030. Men ingen bindende forpliktelser ble inngått.

Den vedtatte strategien for ressursmobilisering forblir i stor grad avhengig av frivillige bidrag fra industrialiserte land, private investorer og filantropiske organisasjoner. Dette skaper betydelig usikkerhet om hvorvidt finansieringen vil være tilstrekkelig eller pålitelig.

Uten en juridisk bindende finansieringsmekanisme vil finansieringen av naturbevaring være uforutsigbar.

Lærdommene fra arbeidet med å sikre klimafinansiering bør være en advarsel: Til tross for gjentatte løfter er det årlige målet om 100 milliarder dollar til klimaendringstiltak fortsatt ikke oppnådd. Naturfinansiering risikerer å lide samme skjebne dersom det ikke tas meningsfulle grep.

Norge kan bygge bro

Uten en stabil finansieringsmodell er naturavtalens mål i fare. Myndigheter må derfor opprettholde sterke offentlige finansieringsforpliktelser og innføre bindende private bidrag og utvikle klare reguleringer. Privat investering må supplere, ikke erstatte, offentlig finansiering.

Norge har en lang tradisjon som brobygger i internasjonale klima- og miljøavtaler. Norge kan også bidra til å bygge bro mellom industrialiserte land og utviklingsland i spørsmålet om GEF-fondets fremtid.

Ved å fremme reformer som gjør GEF mer fleksibelt og inkluderende, samtidig som det sikres stabil og langsiktig finansiering, kan Norge spille en nøkkelrolle i å finne en balansert løsning som både ivaretar effektiv ressursforvaltning og utviklingslandenes behov. Støttet av norsk sivilsamfunn, så klart.