Når forsvar er viktigere enn svar

Hans Peter Melby

Tidligere bistandsråd

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det finnes noen tankekors i utviklingsbistanden: Penger til udemokratiske land kapres lett av makthaverne. Det er vanskelig å måle resultatene av tiltak langt borte. Rapportene går en lang vei fra landsby til Stortinget i Norge, og det er fristende å rapportere slik at bevilgningene fortsetter. Ofte trumfer det målet det er lettest å måle, nemlig at pengene skal ut, selv om hastverk lett går ut over kvaliteten – i Afrika, så vel som i Norge.

Eirik Jarl Trondsen skrev i Aftenposten 24. januar om noen bistandsprosjekter som hadde åpnet øyene hans for slike forhold. Jon Teigland skrev samme dag om hvor viktig, og hvor vanskelig, det er å måle hva bistandstiltak bidrar til. Det blir ikke lettere av at Norge støtter 1605 prosjekter fordelt på 97 land. Jessie Kong skrev 28. januar at bistand kan gjøre skade i fattige land. For med på lasset følger ofte avhengighet, korrupsjon og makthavere som slipper å feie for egen dør eller gjøre forandringer.

Jeg kan love at slike temaer ofte er oppe i diskusjonene rundt lunsjbordet i bistandsorganisasjoner. De fleste misliker utbetalingspresset og det årlige førjulsrushet. Der gamle bistandskolleger som Sverige, Danmark og Nederland har slappet av i konkurransen om å gi mest, finnes det foreløpig ingen politisk vilje i Norge til å gjøre ting på en ny måte.

Flere bistandsorganisasjoner reagerte raskt på kritikken, men med forsvar heller enn svar. 

Care Norge forteller i en hale til Trondsens kronikk at organisasjonen er flinkere nå. Misjonsalliansen diskuterer i liten grad kritikernes bekymringer, men trekker fram en rekke gode mål for sitt arbeid.

Norads ledelse (Solhjell og Nygård) svarer 29. januar at Norge betaler for blant annet vaksiner, skogbevaring, utdanning, nødhjelp og kontantoverføringer. At lista er lang, er kanskje naturlig med 58 milliarder kroner i potten. Tonen er optimistisk, men de erkjenner at det også finnes dårlig bistand.

«Fakta bør ha makta»

Nå går det imidlertid mot bedre tider, fortsetter de, for Norad er i ferd med å få på plass forskning og avanserte målesystemer som skal sikre bedre og jevnere resultater – «fakta bør ha makta» gjelder nå. Mye bistand foregår i «vanskelige kontekster», men særlig mer får vi ikke vite om mennesker, land og lokale forhold.

Tankesmien Langsikt er 2. februar fortørnet over at Trondsen og Kong får spalteplass: «Hva er poenget med redaktørstyrte medier, sjefredaktør Trine Eilertsen…» når så «misvisende og dårlig dokumentert bistandskritikk» tas inn?

Synspunktet kan kanskje avskrives som en arbeidsulykke for en tenketank, men den kommer ikke alene: «bistand virker jo», følger de opp, med henvisning til at Norad-ledelsen allerede har fortalt at Norge har betalt for millioner av vaksiner som redder mange liv. 

Hva skal man med tenketanker når det ikke er lov å tenke, eller når Norad allerede har tenkt det som trengs? Hverken Norad eller Langsikt sier stort om Trondsens eller Kongs viktigste bekymringer.

Utbetalingspress ødelegger

Elinor Ostrom mottok som første kvinne, Nobelprisen i økonomi i 2009. I 2001 ledet hun en stor gjennomgang av svensk bistand, som ligner Norges. Da hun påtok seg oppdraget, så hun fram til å finne ut mer om noe hun hadde sett i mange land, nemlig at bistand, med mye penger, ofte utkonkurrerte og ødela for gode lokale initiativ, organisasjoner og bedrifter.

Ostrom fikk Nobelprisen for forskning som dokumenterte hvor gode lokalsamfunn, med sine skrevne og uskrevne regler, kunne være til å forvalte naturressurser.

Å bygge institusjoner – stein på stein, med lokale krefter –  for så å klare seg selv, burde være mål for all bistand, mente hun. Jeg tror at hun ville nikket gjenkjennende til flere av Kong, Trondsen og Teiglands tanker. Her tillater plassen bare én av konklusjonene i Ostroms rapport, men den er til gjengjeld håndfast: Utbetalingspress ødelegger.

«Fakta har makta» lyder fint. Hva med «makta har fakta», er det litt av det også? 

Synes de som forvalter våre bistandspenger at de vet det som trengs, og derfor ikke er så interessert i andres bekymringer? Vi som mottar eller har mottatt penger fra offentlige budsjetter til vårt bistandsvirke, bør ta kritiske spørsmål som en mulighet til dialog. Gjør bistandslederne det for lett for seg, kan det dessuten gå utover moralen internt. For der vet mange at det ikke er lett.