Dette gir meg håp på klimatoppmøtet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Matilde Angeltveit

Klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp

Denne uka befinner jeg med i Baku, på FNs klimatoppmøte. På vegne av Kirkens Nødhjelp jobber jeg for at politikerne skal forstå de menneskelige konsekvensene som følger av beslutningene, eller mangelen på beslutninger, de tar. 

På tross av alvoret, føles det ikke som det er voldsomt med vind i seilene for klimakampen om dagen. Høstens holdningsundersøkelse «klimabarometeret» viser at klimaengasjementet i Norge daler. 

Valget av Trump i USA og framveksten av ytre høyre krefter i Europa kan være tegn på at trenden gjelder også utover våre egne landegrenser.

Samtidig blir jeg, her jeg vandrer rundt i stappfulle FN-korridorer med altfor mye aircondition, stadig minnet på at verden er større enn Europa og USA. Selv om Støre og Biden dropper årets klimatoppmøte, er over 80 andre statsledere her, og spesielt mange utviklingsland prioriterer møtet høyt.

Oppløftende funn 

Selv om holdningsundersøkelsen fra Norge ikke var spesielt oppløftende, viser en global undersøkelse fra 125 land og med 130.000 respondenter, at 89 prosent ønsker at politikerne skal gjøre mer for å bekjempe klimaendringene. Folk vil ikke bare ha flere klimatiltak, men vil også bidra selv: 69 prosent er villige til å gi en prosent av egen lønn til klimatiltak.

Samtidig viser undersøkelsen at vi undervurderer hvor mye vi tror andre vil bidra. Det er synd, for når vi tror at andre ikke bryr seg, blir vi gjerne mindre motiverte og ambisiøse selv. Det er akkurat denne dynamikken jeg opplever på klimatoppmøtet også.

Noen land må gå foran 

Når land antar at andre lander prøve å «slippe unna» klimatiltak, vil de heller ikke gjøre noe selv. Mangelen på tillit, spesielt mellom det globale nord og sør i prosessen, gjør forhandlingene vanskeligere, trege og mindre vellykkede enn de kunne vært. Det er fortsatt behov for klimaledere; land som rekker opp hånda og tar det første skrittet.

Spesielt når det gjelder produksjon av fossil energi, verdens største utslippskilde, er land redde for å tape inntekt sammenlignet med andre produsenter. Likevel har Storbritannia forbudt nye kullgruver, Colombia har forpliktet seg til å fase ut sin største eksportvare, fossile energi, og blant annet Frankrike og Spania er med i en koalisjon av land som skal fase ut sin fossile energiproduksjon. 

Ideen er at flere land skal gå sammen om å fase ut produksjonen på en ordnet måte, slik at ingen taper sammenlignet med andre.

Norge må trappe opp 

Som klimaaktivist, minner jeg ofte meg selv på at motløshet er enhver aktivist sin verste fiende. De som tjener på at ingenting skjer, som tjener på en verden som ikke responderer på klimakrisa, de vil at vi skal føle oss motløse og alene.

Men sannheten er at på tross av ytre høyre-bølger, på tross av brutte klimaløfter og statsledere som dropper Baku-turen, så er det en enorm vilje til å løse klimakrisa ute blant folk.

Derfor kan vi ikke la norske politikere skylde på Trump hvis de ikke får til klimapolitikken de har lovet. Når vi nå går inn i sluttspurten på klimaforhandlingene, trenger vi at oljerike Norge sender noen tydelige signaler om at vi skal bidra mer til den globale klimadugnaden. 

Hvis utviklingsland skal ha tillit til at de ikke blir sittende igjen som tapere av det grønne skiftet, må Norge strekke seg lengre for global klimasolidaritet.