I 1998 omtalte Time Magazine Medellín som «verdens farligste by».
Narkobander, militser og politi kriget i gatene. Men en visjonær borgermester og en ambisiøs satsing på byutvikling bidro til å forandre byen.
I år figurerte Medellín på en liste i Time over «de beste stedene i verden».
Medellíns ekstreme forvandling:
Fra narkoby til trendy turistmål
Få byer i verden har vært mer beryktet enn det Medellín var på 1980- og 90-tallet. Ufattelige inntekter fra kokainsalg til USA og Europa gjorde Medellín-kartellet, ledet av karismatiske og hensynsløse Pablo Escobar, til verdens rikeste kriminelle organisasjon.
Kriminaliteten var høy i Colombias nest største by allerede
før kokain ble den viktigste eksportvaren, men da kontainere med dollarsedler
begynte å strømme inn i byen på 80-tallet, tok volden og brutaliteten helt av.
Maktkampen mellom de ulike kokainbandene, ulike paramilitære grupper og ikke minst mellom staten og Medellín-kartellet gjorde deler av byen til en krigssone. Bilbomber, gatekamper, drap og kidnappinger var dagligdags.
Escobar ble selv skutt på et hustak i bydelen Los Olivos i 1993. Volden fortsatte imidlertid i mange år etter hans død. Men de som ønsket seg utvikling og fred i byen, mobiliserte også utover 90-tallet. Vanlige folk engasjerte seg mot volden og sivilsamfunnet ble sterkere.
En mann med en plan
I 2003 ble 48 år gamle Sergio Fajardo valgt til borgermester med flere stemmer enn noen tidligere valgvinner. Fajardo, som hadde undervist i matematikk på universitetet før han gikk inn i politikken, var den første uavhengige kandidaten som ble borgermester.
Han mente det var avgjørende å løse det han anså som byens tre største utfordringer: korrupsjon, ulikhet og vold.
Med en gang Fajardo og hans folk var innsatt, begynte de å besøke de fattigste bydelene i Medellín. Dette var byområder, gjerne oppover fjellsidene i utkanten av byen, som hadde vokst raskt i flere tiår.
De var blitt oversett av myndighetene i alle år. Narkobaronen Escobar hadde betalt for både boliger og velferdstiltak i flere av disse områdene.
Fajardos byregjering gikk i dialog med befolkningen og fortalte om planene sine for såkalte integrerte urbane prosjekter – prosjekter i det offentlige rom som skulle gi positive sosiale effekter.
– Det var en politisk beslutning. Vi ville plassere det vakreste og beste vi har i samfunnet på de stedene som aldri tidligere har fått mulighetene til å ha det beste. Arkitekturen ble en del av politikken. Å ha de mest fantastiske bygningene i de fattigste delene av byen ga styrke og stolthet til de som bodde der, sa Fajardo i et intervju på universitetet i Boston i 2009.
Allerede ett år etter at han var blitt borgermester, satte han i gang store byggeprosjekter i de mest utsatte bydelene. Som for eksempel i bydelen Santo Domingo Savio, nord i Medellín. En del av byen som i mange år var fullstendig dominert av narkobander og andre væpnede grupper, hvor folk i all hovedsak bodde i små skur oppover de bratte åssidene.
I 2007 ble en svær «bibliotek-park» åpnet her. Et åpent, vakkert område for hele befolkningen. Selve biblioteket ligger på en høyde, er formet som tre steiner som lyser i mørket og har vunnet internasjonale priser for sitt design.
Finansieringen av disse prosjektene kom fra flere kilder: fra myndighetene, fra samarbeid mellom myndigheter og næringslivet, støtte og lån fra internasjonale utviklingsbanker og fra innføringen av egne skatter for utbygging.
Sosial urbanisme
Alejandro Echeverri samarbeidet tett med borgermester Fajardo og var sentral i arbeidet med å gjennomføre de ulike urbane og sosiale prosjektene i Medellín. Arkitekten ledet Medellíns kontor for byutvikling og var leder for byens urbane prosjekter fra 2004 til 2008.
Echeverri har fått en rekke priser for arbeidet sitt og jobber i dag for flere universiteter. Han leder også Senteret for by og miljø i Medellín. Der arbeider han særlig med byutvikling i utviklingsland med svake institusjoner og strukturer.
Til Panorama poengterer arkitekten at samarbeid var helt avgjørende for å få gjennomført de storstilte prosjektene som ble igangsatt fra 2004.
– Den største prestasjonen til Fajardos byregjering var at man klarte å komme fram til enighet mellom mange samfunnsaktører: politikere, forretningsmenn og akademikere, sier han. Og fortsetter:
– Den urbane forandringen av Medellín, eller det vi kaller «sosial urbanisme», var ikke bare en idé som kom fra arkitekter og ingeniører. I virkeligheten ble de mest kritiske og strategiske områdene av byen valgt ut, områder som hadde hatt problemer siden 1980–90- tallet.
Han understreker at det var helt nødvendig å finne løsninger som kunne redusere volden og at årsakene var sammensatte.
– Volden skyltes ikke bare de væpnede gruppene. Andre viktige årsaker var statens mangel på tilstedeværelse, fattigdom og den store ulikheten. Det ble helt klart for oss at mange deler av byen led av et underskudd av livskvalitet. Folk hadde verken bolig, utdanning eller plass til å utfolde seg.
Fra vold til biblioteker
Samtidig som byregjeringen i Medellín fokuserte på «sosial urbanisme », skjedde det også andre viktige prosesser som bidro til å berede grunnen for at den nye satsingen i Medellín kunne gjennomføres.
Blant annet trappet myndighetene opp sin innsats mot narkokarteller og væpnede grupper. Borgermester Fajardo var også svært opptatt av demobilisering av de ulike gruppene. Alt dette bidro til at det ble betydelig mindre vold i Medellín og skapte et rom for at de urbane, sosiale prosjektene kunne fungere.
Echeverri understreker at parkene, bibliotekene, skolene, kabelbanen og alle de andre byggeprosjektene ikke var et mål i seg selv, men et verktøy. De var midler for å oppnå noe annet.
– Det vi virkelig ønsket var å skape prosesser, muligheter for utvikling og inkludering av de unge i disse områdene. Et av de viktigste målene var å endre fortellingen om Medellín og bidra til å forandre folks innstilling og tankesett. Mentaliteten kom fra narkotikamiljøet og volden, som utspilte seg i de mørke bakgatene. Vi ønsket å skape en annen mentalitet i de offentlige rommene som alle skulle dele.
Den nye byen
Tjue år etter at volden og frykten var en del av livet for mange i Medellín har den sosiale urbanismen, som borgermester Sergio Fajardo og Alejandro Echeverri trodde så sterkt på båret frukter.
Medellín har ti bibliotek-parker i de mindre velstående bydelene. Her kan innbyggerne låne bøker og det er konferansesaler og møterom som ethvert privat universitet vil være misunnelig på.
Dette er møtesteder hvor det skapes politiske, kunstneriske og akademiske fellesskap. Myndighetene har også bygd 36 store skoler som er utstyrt med blant annet avansert teknologi, romslige klasserom og idrettsbaner.
Dette er noe folk i disse bydelene knapt kunne forestilt seg på 90-tallet. Det er også bygd barnehager hvor barn fra null til fem år får undervisning, mat og psykisk og kunstnerisk oppfølging.
Gravide mødre kan også delta her. Det er bygd fornøyelsesparker og kollektivtilbudet er kraftig forbedret. En viktig satsing var den urbane gondolbanen som ble åpnet i 2004.
De fleste av de fattige bydelene i Medellín ligger i åsene rundt dalen hvor de sentrale delene av byen ligger. Hverken trikk eller buss gikk ut til disse områdene tidligere. Men med gondolbanen ble disse delene av Medellín knyttet sammen med resten av byen.
Medellín, som tidligere var verdens mest voldelige by, ble i 2013 kåret til den mest innovative byen i verden. Internasjonale medier har laget en rekke saker om forvandlingen.
The New York Times kalte bibliotekene i byen for «arkitektoniske juveler». Byen er også blitt et populært reisemål for turister fra hele verden. Og magasinet Time har i 2023 Medellín på sin liste over «verdens beste steder».
Sosial mobilisering
Fernando Zapata har opplevd forandringene på nært hold. Han ble født i 1982 i el Popular 1, en av de farligste og fattigste bydelene i Medellín. Under oppveksten sloss militser, paramilitære grupper og narkohandlere i gatene. Drap, tortur og folk som forsvant var en del av virkeligheten.
Der det i dag er et stoppested for byens gondolbane var det tidligere hus hvor paramilitære grupper pleide å drepe og torturere folk.
– Det skjedde forferdelige ting her. Men da denne nybyggingsprosessen kom i stand, forandret bydelen seg, sier han.
Zapata forteller at da han vokste opp, hadde folk i det fattige nabolaget svært liten tillit til myndighetene og ble veldig overrasket over at myndighetene faktisk gjorde noe som var positivt.
– Da lokale myndigheter kom til oss med denne ideen om at vi skulle få en kabelbane med egne stasjoner i bydelen vår, gode veier og andre gode offentlige rom, så gjorde det inntrykk. Vi hadde jo ikke fortau i gatene engang. Så dette dreide seg om mer enn byggverk, det ble en radikal endring, sier han.
Zapata, som er statsviter og har studert by- og miljøstudier, mener den «sosiale urbanismen» endret bydelen han vokste opp i.
– De inkluderende by-prosjektene, som var begynnelsen til alle disse tiltakene, var en god og smart måte å gi innbyggerne en stemme på. Folk diskuterte utviklingsplanene lokalt, folk ønsket seg en bydel med bedre infrastruktur. De stilte krav til de lokale myndighetene om å få det de trengte. Det ble en sosial mobiliseringsprosess, sier han.
Zapata understreker at alle problemer i byen langt fra er løst. Det er fortsatt vold, narkohandel og fattigdom i el Popular 1 og i andre deler av byen.
– De kriminelle fortsetter virksomheten sin. Men nivået av brutalitet har sunket kraftig og det kom aldri tilbake til nivået på 90-tallet.
Statistikken underbygger det Zapata sier. Både kriminaliteten, volden og fattigdommen i Medellín har falt kraftig. Mordraten i Medellín i 1991 var på 380 drap per 100 000 innbyggere. Det er nesten som i en krig.
I dag er mordraten på rundt 15–20 drap per 100 000, det er en reduksjon på over 90 prosent siden 1991. Den bevisste satsingen på helse, utdanning og infrastruktur som Fajardo startet, og som ble fulgt opp av etterfølgende borgermestere, har bidratt til at fattigdommen også er kraftig redusert.
Forandret livene våre
Hun er kjent som Mamá Chila i bydelen Moravia, som ligger i den østlige delen av Medellín. I løpet av sitt 87 år lange liv har hun, som egentlig heter María Lucia Pérez, sett enorme forandringer.
Bydelen var tidligere preget av fattigdom og vold. Ikke bare det, Morovia var også Medellíns søppelfylling og titusener av mennesker levde på et berg av søppel. Staten var fraværende, i stedet rykket Pablo Escobar inn og betalte blant annet for boligene til folk.
Vi møter Mamá Chila i kultursenteret i Moravia, som kan kalles episenteret for forandringen i bydelen. Det ble åpnet i 2008 og er dedikert til kunst og kultur. Det inneholder blant annet et bibliotek hvor man kan låne leketøy, et auditorium, klasserom til flerbruk og flotte uteområder.
Mamá Chila jobbet i årevis som en slags ekstra mamma, lærer, barnepasser og er et kjent og kjært ansikt i bydelen. Hun forteller at lokale myndigheter tok kontakt med henne for rundt 20 år siden. De ville bygge en ny, flott barnehage i Morovia og ville høre hva hun mente.
– De spurte meg: «Chila, hvordan ønsker du at det skal være her om ti år?» Jeg svarte at jeg drømte om at gatene skulle være fulle av folk. At folk skulle bry seg om hverandre, at det skulle være grønt og at man kunne spasere trygt omkring. Og slik ble det! Her var det tidligere bare søledammer, raviner, grasbakker, søppel og katastrofer. Alt var forferdelig. Men etter at de bygde barnehagen Buen Comienzo Mamá Chila blomstret det opp her. Menneskene lærte å leve sammen, sier hun.
Chila forteller med glad stemme om hvordan Moravia har forandret seg.
– De forandret livene våre her, det kan jeg ikke nekte for. Vi gikk fra å bo en søppeldynge til å leve på et sted hvor vi er lykkelige, hvor vi blir tatt hensyn til. Dette er den virkelige omskapingen av Medellín.
