Meninger:
Urbaniseringens kraft
Byenes vekst medfører at måten innbyggerne forstår byen på, er endret. Byen blir nå i stigende grad åstedet for å skape en bedre virkelighet.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Førsteamanuensis ved NMBU
Alle vet at stadig flere av klodens beboere blir byboere. Opptil 80-90 prosent av alle innbyggere som finnes på denne jorden, vil ventelig bo i byer om 50 eller 100 år. Derfor bør vi stille oss spørsmålet hva dette betyr?
En av fortellingene om hvorfor folk flytter i hopetall til byer over hele verden, er en elendighetsfortelling som dessverre hviler på fakta som er udiskutable. I de store byene i det globale sør, så vel som i de små byene i det globale sør, foregår mye av tilflytningen til byene fordi landsbygda er under press, både politisk, økonomisk, sosialt og miljømessig. Ofte er disse punktene vevet sammen. Men bortsett fra dette er det også et annet fenomen som er blitt tydelig; den postindustrielle tilstanden. Det er en kvalitativ ny situasjon.
Den industrielle revolusjonen som startet rundt 1750 i Storbritannia, spredte seg raskt. Til Norge kom den rundt 1850, til Tyskland og Frankrike og de store europeiske landene litt tidligere. I den tredje verden foregikk først og fremst de store industrialiseringssprangene fra 1970 og frem til i dag. I Asia har det 20. århundre og de to første tiårene frem til i dag vært et industrialiseringsårhundre. Kina, som er absolutt best i klassen når det gjelder industrialiseringstakt, har i løpet av 50 år gått fra å være et jordbruksdominert land til å bli et industriland.
Imidlertid er ikke lenger industrien den største bidragsyter til sysselsettingen i de mest industrialiserte landene. Verdens rikeste land er fortsatt tungt industrialisert, men industrialiseringen sysselsetter relativt sett færre av disse landenes innbyggere. De er derfor blitt det vi i mangel av et bedre ord kaller postindustrialiserte.
Les også: Bistand + byutvikling = sant?
Det postindustrielle Nirvana?
Et land som Kina kan vi anta er på vei inn i en ny fase, gitt at de følger den vante utviklingskurven. Industriens rolle vil på mange felt bli mindre betydningsfull. Ikke minst vil industriens rolle i å skape byvekst bli sterkt avtagende. Vi kan demonstrere dette ved å se på hva som har skjedd med Norges hovedstad fra 1970 til i dag. Fram til 1970-tallet var Oslo Norges største industriby, og industrien i Oslo, litt avhengig av hvordan vi måler den, hadde om lag 20 prosent av arbeidsstokken. I dag er mellom to til tre prosent av Oslos befolkning sysselsatt i industrien, og byen har 710 000 innbyggere, 250 000 flere enn den gangen. De 250 000 nye innbyggerne har høyt utdanningsnivå og byens største næring er nå forskning, utvikling, innovasjon og utdanning.
Det å gå fra å være en industriell til en postindustriell by kjennetegnes nettopp ved denne transformasjonen i næringer. De gamle industrielle kjerneområdene har i stor grad gått fra å være industrielle punkter i en spredt geografi til å bli en del av en kompakt by dominert av boliger, kontorer og handel. Denne typen by fasiliterer nå den fremvoksende høyt utdannede middelklassen. Denne klassen har høyere lønnsnivåer og høyere kjøpekraft, og kan slik bidra til at byen i stigende grad er blitt en konsumpsjonssfære. Men like viktig er det at den offentlige politikken også må tilfredsstille denne klassen. Det sees gjennom at luftforurensning er blitt mindre, skolene er blitt bedre, parker og utearealer er på et mye høyere nivå, at det er blitt lettere å bevege seg med kollektivtransport, til fots og sykkel.
Dette betyr også at den klassiske arbeiderklassen er desimert, og at middelklassens ekspansjon dominerer. Det betyr også et skifte i kultur.
Gentrifisering kan defineres som at gamle arbeiderklassestrøk opprustes estetisk og funksjonelt gjennom at kulturelt orienterte middelklasseaktører rykker inn, og ofte fortrenger de som tidligere holdt til i et strøk. Gentrifisering er også preget av en kultur som er liberal og tolerant, og ofte med et positivt syn på globalisering. Den vektlegger noe som ligner på universelle mat- og drikkekoder, aktiv bruk av utadvendte og varierte førsteetasjer, sterk vekt på håndverksmessige kvaliteter i det estetiske og så videre. Gentrifisering er slik sett en kulturell urbanisering av en helt ny art.
Les også: Urbanisering – befolkningsbombe eller demografisk bonus?
En egen form for erfaring
Fortellingen om den kulturelle urbaniseringen har sterk gjennomslagskraft i vår tid. I dag, overalt i nesten alle byer på alle kontinenter, har det vokst fram en forestilling om at byen skal tilby deg et komplett liv. Rekreasjon, fritidsaktiviteter, kunst- og kulturopplevelser, shopping, bolig, sosialt liv, tilgang til avgjørende helsetjenester, og så videre. Alt dette skal byen levere. Og ikke minst mobilitet, da gjerne gjennom redskaper som er felleseie, slik som gater, fortau, sykkelfelt og kollektivtransport.
Dette bylivsidealet er som nevnt også et estetisk ideal, og et konsumideal. Kaffebarer og andre serveringstilbud er nå på vei til å bli en sterk driver i videre byutvikling. Byområder, om de er i Dehli, om de er i Oslo, om de er i Hammerfest, om de er i Kuala Lumpur, bygges veldig ofte opp under de samme ideene. Disse ideene er forankret i at leiligheten er et privat rom, og så finnes det et stort offentlig rom der ute med en rekke tilfeldige møter og ting som lokker. Og så finnes det halvprivate eller halvoffentlige soner, helsestudioer, kaffebarer, biblioteker, nærparker, bakgårder, skolegårder som gjør at du kobles opp i et nærmiljø og opp i et nabolag.
Jo, man kan gjerne si at det er stor forskjell på Dar-es-Salaam og Rotterdam, men det er forbausende lett å leve det samme urbane livet i disse byene. De er mye likere i dag enn de var for 30 år siden. Ikke bare fordi du gjenfinner kjeder med navn du er familiær med, men også fordi det i Afrikas storbyer er en gjennomtrengende urban kultur som du som besøkende finner det ukomplisert å navigere i. Dette er igjen et resultat av at den samme typen middelklasse som du representerer, også er stor og voksende i for eksempel Dar-es-Salaam. Og i denne byen er det sterk vekst i næringer som ansetter folk med høy utdannelse. Også de har underskudd på VVS-ingeniører, programmerere og leger.
Ut av dette kommer det en globalisert bykultur som legger seg som et lag over den lokale kulturen, som et felles språk. Denne bykulturen er ikke kun preget av liberale verdier og høy verdiskapning, den er i sine beste stunder også reelt bærekraftig.
Les også: Bli med til Lagos, snart verdens største by
Kan urbaniseringen være bærekraftig?
Bærekraftbegrepet er et av de begrepene som brukes mest – og minst – presist. Reell bærekraft handler om at både økonomiske, sosiale og miljømessige forhold skal være koblet sammen. Hvis alle må forflytte seg ved hjelp av privatbiler i store motorveissystemer, så blir det også veldig vanskelig å lage en sosial bærekraftig struktur. Men hvis folk bor litt tettere, beveger seg litt mer kollektivt, så minskes samfunnets kostnader til transport, og da øker også den sosiale bærekraften dramatisk. Det underbygges av forskning – fra forskjellige kontinenter – som viser at mennesker med høy utdanning blir mer produktive av å bo tett enn av å bo spredt.
En sterk kulturell urbanisering gjør at en slik utvikling både er reelt bærekraftig, og har demokratisk legitimitet. Denne formen for bykultur er uhyre potent. Den fremmer en særegen liberal, demokratisk og tolerant utvikling. Men den står også hele tiden under press. Dels fra autoritære politiske regimer (se for eksempel hvordan de tyrkiske storbyene lider under Erdogans politikk) som vil begrense ytringsfrihet og seksuell frihet. Dels er det også et press fra tyngre økonomiske krefter om å skape mer segregering og mer aggressiv økonomisk gentrifisering.
