Megabyen som synker

Før han ble leder for verdens fjerde mest folkerike land, var Indonesias president levende opptatt av en minst like krevende oppgave: å redde gigantbyen Jakarta. Fra 2012 til 2014 var Joko Widodo guvernør i en hovedstad som så ut til å balansere på kanten av katastrofe. Etter Indonesias uavhengighet i 1945, hadde Jakarta est ut - fra mindre enn én million innbyggere til rundt 30 millioner. 

Byen hadde vokst i høyden med skyskrapere finansiert av formuer tjent på tømmer, palmeolje, naturgass, gull, kobber og tinn. Men hovedstaden hadde sluppet opp for plass. Den var full av trafikk og forurensning. Det største av mange problemer var imidlertid at Jakarta var i ferd med å synke. I takt med at tørste innbyggere tømte grunnvannet under byen, krøp havet stadig nærmere. 

Førti prosent av den indonesiske hovedstaden ligger i dag under havnivået. 

Joko selv vokste opp i et slumområde ved elven i en mindre by, uten en familiebakgrunn som kunne bringe ham til maktens tinder. Han bygde derimot sin politiske styrke i kontakt med vanlige indonesiere. I Jakarta gjorde han det til en vane å besøke fattige boligstrøk. Han snakket med folk, spurte dem om hva de var opptatt av, hva de trengte. Og selv om innbyggerne ikke var vant til slik omtanke, var de klare i sin tale: De ønsket å leve uten å måtte bekymre seg for luften de pustet inn og for vannet som altfor ofte oversvømte hjemmene deres. Og trafikken. Det var mange som klaget på trafikken. 

Så Joko brettet opp ermene og gikk i gang med å få skikk på byen. Han bygde diker og forbedret kollektivtransporten. Han argumenterte for å bygge en formasjon av kunstige øyer som kunne redusere vannmengden som flommet inn over Jakarta. Erfaring fra byggeaktivitet bar han med seg fra årene som møbelhandler og ordfører i hjembyen Solo. I Jakarta var det imidlertid ikke tilstrekkelig med disse erfaringene. Sisyfosarbeidet med å drenere, den endeløse tettingen av dikene med sement og all mulig slags lapping kunne ikke løfte Jakarta over havnivået. 

En ny start

Joko fant derfor en annen løsning: Hvis Jakarta ikke kunne reddes ville han starte på nytt. Siden han ble president i 2014 har han brukt makten til å få oppslutning om å bygge en helt ny hovedstad på Borneo, verdens tredje største øy, over 1200 kilometer fra Jakarta. Den nye hovedstaden skal få navnet Nusantara, som på det gamle javanesiske språket betyr «øyrike». Den passer dermed godt til en nasjon som består av mer enn 17 000 øyer spredt over to hav. 

Indonesia har hundrevis av etniske grupper og språk. Noen regioner er styrt etter regler inspirert av sharialovene, mens andre har sterke separatistbevegelser eller holder seg til urbefolkningens tradisjoner. Landet er samtidig et sekulært demokrati med verdens største muslimske befolkning, en betydelig kristen minoritet og en rekke andre offisielle trosretninger. Selv om det tidvis har brutt ut sekteriske konflikter, har Indonesia forblitt samlet der andre land har gått i oppløsning. Å bygge en ny hovedstad for et land med slike motsetninger og mangfold, er både en enorm utfordring, men også en mulighet for fornyelse. 

Jokos ambisjoner er imidlertid større enn å redde Jakartas innbyggere fra havet. Presidenten har gjort det klart at Nusantara ikke skal bli en hvilken som helst planlagt by, men en grønn storby drevet av fornybar energi. Uten kvelende trafikkaos, og der innbyggerne kan spasere eller sykle langs grønnkledde stier. Den nye hovedstaden, som i Indonesia er kjent gjennom forkortelsen IKN, skal bli et eksempel til etterfølgelse for tilpasningen til en planet som stadig blir varmere. Det skal bli en «hightech-by» som vil tiltrekke seg «digitale nomader» og «generasjon Y», som kan kjøpe seg trendy leiligheter for kryptovaluta. 

– Vi ønsker å bygge et nytt Indonesia. Dette handler ikke om å flytte bygningene fysisk. Vi ønsker en ny arbeidsetikk, et nytt tankesett, en ny grønn økonomi, sier Joko. 

Håpet er at erstatningen for Jakarta kan stå ferdig i august neste år, med innvielse av presidentpalasset og andre viktige regjeringsbygg. Men selv om bulldoserne er i ferd med å rydde store områder med skog, er det så langt ikke blitt oppført et eneste bygg som kan vises frem. 

Presidentens plan er dristig og uhyre vanskelig å lykkes med. Korrupsjonen i Indonesia kan ødelegge for de beste planer og intensjoner. Politiske rivaler har stilt spørsmål ved om planene er gode nok. Videre vil en ny hovedstad på Borneo ikke endre det faktum at millioner av mennesker kommer til å fortsette å bo i et synkende Jakarta. De fleste har ikke noe ønske om å flytte til en øy langt borte, og noen av innbyggerne på Borneo er lite begeistret for at hovedstaden kommer til dem. 

En faktor som også kompliserer det hele, er at prosjektet må gjennomføres raskt fordi Jokos presidentperiode er ferdig i 2024. Han har kort tid på seg til å lykkes med sin største ambisjon: å bli den lederen som til slutt lyktes med å bygge et nytt maktsentrum i Indonesia. 

De flokene Joko må løse opp i, ligner mye på utfordringene som andre ledere for utviklingsland står overfor. I koloniperioden ble steder som Jakarta, den gang kjent som Batavia, brukt som utskipningssteder for naturressurser på vei tilbake til kolonimakten. Kolonistenes luksuriøse boligområder med blomstrende jacaranda og bougainvillea var omgitt av slum. Etter at landene ble uavhengige, måtte byplanleggere skape moderne byer av restene etter imperiene. 

Ifølge FN finnes det i dag 33 megabyer verden over, hver av dem med mer enn ti millioner innbyggere. I 1950 fantes det bare én: New York. Nå må disse storbyene hanskes med den doble trusselen fra rask befolkningsvekst og klimaendringer. 

Et symbol 

Ett mulig svar på disse enorme problemene er ganske enkelt å begynne på nytt. En ny by med en ny byplan. I flere og flere land bruker man uttrykket «managed retreat» om å planmessig flytte folk og lokalsamfunn vekk fra særlig utsatte områder. Indonesias nye hovedstad er et modig uttrykk for denne tanken. Hva kan vel bedre symbolisere forhåpningene om fremskritt i Indonesia – og mange andre lignende land – enn å bygge en fremtid fra grunnen? 

– Som byplanlegger kan jeg si at det finnes en viss skepsis til IKN, sier Deden Rukmana, direktør for avdelingen for by og regionplanlegging ved Alabama A&M University og redaktør for «The Routledge Handbook of Planning Megacities in the Global South». 

– Men som indonesier mener jeg at vi trenger å vise oss selv at vi kan gjøre det. Ved å bygge en ny hovedstad som fremmer bærekraft og vekst, kan vi bli en global rollemodell, sier han. Og legger til: 

– IKN blir ikke bygget bare for indonesierne. Den blir bygget for verden. Det er derfor det må lykkes. 

Joko, som er 61 år gammel, blant tilhengere kjent under kallenavnet «Jokowi», ønsker ikke å fremstå som noen profet. På internasjonale møter kan han ofte virke nærmest litt bortkommen. Han er gjerne nøkternt antrukket i svarte bukser og en hvit, enkel skjorte, med en undertrøye som av og til skinner gjennom det tynne stoffet. Sent i fjor fulgte vi ham på en omvisning der den nye hovedstaden skal ligge. Presidenten var ivrig etter å vise oss hva han hadde planlagt. Men da rådgiverne hans ville ha ham til å bruke store ord om det enorme prosjektet, valgte han i stedet å være ganske nøktern. 

– Motorveier, bomveier, havner, flyplasser. Nusantara – en grønn, smart by, som bidrar til å bygge Indonesia. Det er det jeg leverer, sa han. 

Vi var vitne til hvordan tunge maskiner gravde opp den røde jorda. Spinkle trær falt over ende. Et følge av assistenter sto i giv akt. Joko lukket øynene, som om han mante frem en visjon bare han selv kunne se. 

En synkende by 

Da Emi fremdeles var en liten jente, lå familiens hus i bydelen Pluit i Jakarta med utsikt til Javasjøen og en liten sandstrand der barna likte å svømme. Fargerike båter brakte inn fisk, som ble stekt med gurkemeie og sitrongress. 

På denne tiden arbeidet Joko som treskjærer i byen Solo, som offisielt ble kalt Surakarta, på Sentral-Java. Han var ennå ukjent i Indonesias politiske liv. Over de neste tre tiårene kom havet stadig nærmere Pluit. Byplanleggere bygde diker for å hindre tidevannet i å oversvømme byen, men i 2007 ble Emis hjem offer for en stormflo. I løpet av denne flomperioden omkom mange innbyggere i Jakarta på grunn av vann som flommet over elvebredder og strender. Mer enn halvparten av byen ble stående under vann. Emis familie hadde ikke noe sted å dra, så de bygde huset sitt opp igjen. 

Rett over gaten fra Emis hjem, ruver i dag en nesten to meter høy betongmur. På den andre siden av muren skvulper sjøvannet, enkelte steder bare noen centimeter fra murkanten. 

– Da jeg vokste opp her, var landet høyere enn havet. Nå er havet høyere enn landet. Jeg synes ikke det er naturlig, sier Emi. 

Joko ble tatt i ed som guvernør for Jakarta fem år etter at flommen la Pluit i ruiner. Tradisjonelt er denne guvernørposten et springbrett til viktigere politisk posisjoner. Derfor har mange tidligere guvernører ikke vært så opptatt av langsiktige perspektiver på byens problemer. 

Joko, derimot, tenkte annerledes. Han sparket i gang et omfattende prosjekt for kollektivtransport i en by som hadde lite av dette fra før. Han krevde inn skatt via internett for å bekjempe korrupsjon, og han tvang gjennom flytting av rundt 7 000 husokkupanter fra Pluit slik at dikene kunne bli forsterket. Men vannet fortsatte å stige. I Emis nye dagligstue sto flomvannet til midt på leggen. For tre år siden ble havdiket i Pluit forhøyet nok en gang. En av Jokos etterfølgere som guvernør i Jakarta, en mulig fremtidig presidentkandidat ved navn Anies Baswedan, lanserte også planer om tunneler og flomsperrer. Men slike løsninger ville ikke vært tilstrekkelig, mener Emi.

Ekspertene er enige; det er for mye vann. Oversvømmelser er ikke noe nytt problem i Jakarta. De nederlandske kolonistene prøvde å eksportere sine berømte kanaler og andre ingeniørløsninger til det flate landskapet. De kunstige vannveiene tiltrakk seg imidlertid mygg som førte til spredning av tropiske sykdommer. De mange kilometerne med sementsperrer ødela også for sedimentene fra de 13 elvene som renner inn i Jakarta. Uten denne årlige tilførselen fra elvene fikk jordsmonnet ingen nye lag, og i takt med tømmingen av grunnvannsreservoaret begynte byen å synke. Avskoging, overbefolkning og tilstoppede kloakksystemer bidro til miseren. 

I Jakarta er mer enn ti millioner mennesker presset sammen på et område som er halvparten så stort som New York City, med ytterligere 20 millioner innbyggere i det omkringliggende storbyområdet. 

Ifølge en rapport var Indonesia verdens fjerde mest ulike samfunn i 2021, og i Jakarta er gapet i inntekstnivået enormt. De fattige beboernes skur henger ut over skitne kanaler, mens andre er satt opp i skyggen av luksuriøse boligkomplekser. Strømmaster stikker vilkårlig opp, og pytonslanger kryper langs bakken. 

Til tross for alle forsøk på løsninger i denne pulserende hovedstaden, brer Jakarta om seg. Byen stinker og synker. Ukontrollert utbygging har også ødelagt grøntområder som kunne ha fungert som en naturlig svamp ved å suge opp monsunregnet og lede fuktighet ned i uttørkede grunnvannsleier. 

I likhet med mer enn halvparten av byen har Emis nabolag ikke innlagt vann. Annenhver dag betaler hun en sum i indonesiske rupiah som tilsvarer nesten 100 norske kroner for å få fylt opp vannsisternen sin fra en tankbil. Dette gjennomvåte stedet der det ikke finnes vann til å drikke eller bade i, er likevel et hjem. Emi rister på hodet av planer om en ny hovedstad midt inne i det indonesiske øyriket. 

– Dette er hovedstaden, dette er storbyen, sier hun mens hun sveiper armen forbi et knippe gutter på vei til moskeen for bønn ved solnedgang, menn i saronger bøyd over tallerkener med stekte nudler, smuget som fører til en pumpestasjon, der maskiner forsøker å hindre havet i å trenge inn og herskapshus med porter som skal holde de fattige ute.

– Dette andre stedet på Borneo, det er jo ikke engang en landsby, sier Emi om IKN. 

– En landsby burde ikke være hovedstaden i Indonesia. 

Byggmesteren

Presidentens følge gikk i land fra en av marinens patruljebåter nær stedet der Indonesias fremtidige hovedstad skal ligge. Solskinnet brant fra en skyfri himmel. En rusten brygge førte til en grusvei, og embetsmenn som var mer vant til behagelige temperaturregulerte omgivelser i Jakarta, så hvordan støvet fra den enorme byggeplassen la seg på de blankpussede skoene deres. 

Joko hadde tilbudt seg å vise meg byplanen for Nusantara og hadde satt av en dag til rundturen. Delegasjonen hans bestod av både ministre, biologer, botanikere, landmålere, byggeledere, militære offiserer, lokale makthavere, stammehøvdinger som ble oppfordret om å stille i bar overkropp og fjærkledde hodeplagg, og minst en person hvis ansvarsområde synes å være å bære presidentens iPad. 

I en krøllete hvit skjorte, svarte bukser og svarte joggesko med hvite såler var det vanskelig å se for seg Joko som vert for G20-toppmøtet som skulle holdes noen uker senere, stivt oppstilt for pressefotografene med andre statsledere og komme med intetsigende utsagn om verdensfreden. 

Men i dette skogholtet på Borneo så han ut til å være i sitt rette element. Noen av byråkratene snublet i det kuperte terrenget, men Joko langet ut i behagelige sko mens han ramset opp statistikk som en dreven turguide og fremførte økonomiske prognoser med opptil flere desimaler. Vi stoppet for å beundre en dam som snart skulle bli ferdigstilt. Joko visste nøyaktig hvor mange kubikkmeter prosjektet ville utgjøre, og detaljer om ulike tilpasninger som var blitt gjort under byggingen. 

– Nusantara skal så og si utelukkende bruke fornybare ressurser, fortalte han, og holdt en kort monolog om fordelene ved vind-, sol- og vannkraft. 

Han lovte høytidelig at den nye hovedstaden ville bli karbonnøytral i løpet av et par tiår. 

Vi ruslet ned en liten trapp til en sirkelformet betongplattform omgitt av trær. Hvite bokstaver mot bakgrunnen av trekronene annonserte at dette var «nullpunktet» for byggingen av Nusantara, der grunnen var blitt ryddet året før. Joko var rask til å forsikre meg om at trærne rundt oss var fra en eukalyptusplantasje, ikke fra en ekte regnskog. Ingen truede arter ville bli ofret for hans nye hovedstads skyld, fortalte han. 

Vi besøkte en planteskole der Joko, som har utdannelse i skogforvaltning, fortalte om hvilket jordsmonn som krevdes for hvert av de tynne skuddene som vansmektet i heten. En dag, sa han, ville Nusantara bli en blomstrende hage, fylt av stedegne harde treslag som han håpet å gjeninnføre. Tre fjerdedeler av Nusantara skal bestå av skog, sammenlignet med mindre enn ti prosent grøntområder i Jakarta. 

– Jeg undersøker alle frøplantene. Jeg sjekker to ganger, ministeren sjekker fire ganger, og generaldirektøren sjekker åtte ganger, sa Joko. 

På et annet stopp sto anleggsarbeidere i givakt med hjelmen på snei mens Joko beskrev hvor parlamentsbygningen og presidentpalasset – formet som den mytologiske fuglen Garuda, et nasjonalsymbol – skulle ligge. Begge stedene var markert med fastbundne ballonger som vaiet i vinden. Det var få tegn til faktisk byggearbeid. Vi marsjerte videre. Der, forklarte han, ville den nasjonale moskeen ligge, sammen med andre religiøse bygg for et land med et mangfold av trosretninger. 

Nesten to millioner innbyggere vil flokke seg til den nye hovedstaden i løpet av et par tiår, lovte presidenten. Men han nølte med å svare på om det ville finnes nok grunnvann til disse fremtidige innbyggerne. 

Naypyidaw, en fjerntliggende bunker av en by bygget av Myanmars militærjunta. Andre, slik som Canberra og Washington, representerer kompromisser mellom rivaliserende byer. Andre igjen, slik som Dodoma i Tanzania eller Islamabad i Pakistan, har vært forsøk på å flytte nasjonale tyngdepunkter. En annen kategori er bygget for å avlaste, slik som Putrajaya i Malaysia og den foreløpig navnløse erstatningen for Kairo i Egypt: nye administrative sentra som er ment å ta unna for overbefolkningen i de nærliggende millionbyene. 

Jokos nye hovedstad blir bygget av de fleste av disse grunnene. Tidligere autoritære ledere i Indonesia hadde en ambisjon om å flytte hovedstaden, men den demokratisk valgte presidenten har brukt sin makt til å gjøre det til en prioritert oppgave. Under koronapandemien, mens den indonesiske nasjonalforsamlingen vinglet om byplanlegging, drev Joko gjennom en nasjonal lov som beskriver alt i Nusantara til minste detalj, helt ned til minimumsstørrelsen på statsansattes boliger. Han fikk øremerket mer enn 300 milliarder kroner til prosjektet. 

– Når du bygger en ny by, så tar det tid. Det kan ikke skje over natten. Det er ikke som når Aladdin kommer med en ånd i lampen. Vi må bevise at dette vil bli en selvdreven by, sier Bambang Susantono, leder for Nusantara Capital City Authority. 

Byggingen av IKN blir faktisk forsert for å rekke en stram tidsfrist: slutten på Jokos valgperiode i 2024. Arkitekter fikk ti dager på seg til å legge frem forslag til noen av hovedstadens praktbygg. Den første fasen av byen forventes å være ferdigstilt om bare to år. Hastverket er et uttrykk for en viss engstelse: Uten Jokos støtte vil hovedstadsprosjektet kunne strande, og jungelen vil gro tilbake over halvferdige departementsbygg. 

Anies Baswedan, tidligere guvernør i Jakarta og en sannsynlig kandidat i neste års presidentvalg, er en av flere som er kritiske til planene om den nye hovedstaden. 

Kritiske røster peker på at staten bare vil dekke 20 prosent av de forventede kostnadene. Resten av finansieringen forutsettes å komme fra investorer i inn- og utland. Få indonesiske bedrifter har satt av fond i rupiah til tiltaket. Det japanske teknologikonglomeratet SoftBank trakk seg ut i fjor. Land som Joko sier er interessert i å investere, blant annet Saudi-Arabia, Singapore og De forente arabiske emirater, har ennå ikke inngått noen større kontraktsmessige forpliktelser. 

Ikke desto mindre fikk Joko en oppslutning på 76 prosent på en meningsmåling i januar. Politiske observatører lurer på om han vil forsøke å utvide sin presidentperiode utover valgperioden, slik at han får anledning til å følge prosjektet frem til fullføringen. 

Før de satte kurs for Nusantara, besøkte presidentens følge et marked i oljebyen Balikpapan på østkysten av Borneo. Folk på markedet grep Jokos hender og la dem mot pannen som et tegn på ærbødighet. Det var mye roping og hektisk selfie-fotografering. Joko spurte innbyggerne om prisen på yamsblader og matolje. En kvinne beklaget seg over prisøkning på tempeh, gjærede soyabønnekaker. 

– Hva tenker herr presidenten å gjøre med dette, spurte hun. 

Joko lovte å se på saken. En sekretær dukket opp ved presidentens side, midt i mengden av kunder og sikkerhetsfolk på markedet, og noterte ned prisendringene på tempeh. 

– Ligner en kyklop 

Fra en sofa i 28. etasje i en skyskraper i Jakarta, der utsikten fra vinduene er skjult av smog, gir Sibarani Sofian fra seg et sukk. Spredt utover – på veggene, på bordet i uryddige hauger, sammenrullet på gulvet – ligger planene for Nusantara, en perle av en storby omgitt av skog. I 2019 leverte nesten 300 firmaer inn bud på sjansen til å utforme generalplanen for Indonesias nye hovedstad. Få ble mer overrasket enn Sibarani over at han ble utpekt til vinner. Han hadde et godt omdømme fra multinasjonale byplanleggingsfirmaer og hadde etter hvert også etablert sin egen bedrift, men han hadde ingen ambisjoner om å bli den neste Oscar Niemeyer, som tegnet Brasilia, eller Pierre Charles l’Enfant, som var hjernen bak Washington DC. 

– Jeg tenkte: Hvorfor får de ikke en internasjonalt berømt arkitekt til å bygge den nye hovedstaden? Jeg mente at vi egentlig burde ha noen som var mer kvalifisert til å gjøre dette, sier Sibarani. 

Arkitekten kastet seg likevel over prosjektet og gjorde seg kjent med Borneos landskap og de lokale byggeskikkene. 

– Borneo er berømt for sin tropiske regnskog, og som en indonesier som bygger den nye hovedstaden, mener jeg virkelig at planen i størst mulig grad bør harmonere med naturen, sier han.  

Plantegningene hans for en ny indonesisk hovedstad omfatter bygninger på påler og opphøyde gangveier som binder sammen transportknutepunkter, slik at innbyggerne kan komme seg rundt i Nusantaras kuperte terreng. Utformingen er løst basert på den naturlige lagdelingen i et tropisk løvtak, og gir åpning for kjølige vinder og spredning av regnvann for å redusere setning i jordsmonnet. 

Sibarani sier han håper at utformingen av Nusantara vil oppmuntre andre utviklingsland til å bygge byer som er inspirert av lokale skikker og omgivelser, og ikke etterape vestlige konvensjoner. Visjonen hans for Nusantara begynte imidlertid å slå sprekker allerede før grunnen ble ryddet i fjor. Da Joko besøkte regionen, skuet han ut fra en helikopterplattform oppe på en åskam. Åssiden gjorde seg godt på bildene av en mektig leder som inspiserer sitt nye rike. Like etterpå, forteller Sibarani, ble han informert om at beliggenheten av den nye byen ville bli flyttet rundt tre kilometer innover i landet, vekk fra sletten innerst i bukten der han hadde ønsket å bygge. 

– Vi gjør som presidenten sier, og jeg bare gjennomfører hans visjon for Nusantara, sier Basuki Hadimuljono, minister for offentlig byggevirksomhet, når jeg spør ham om endringen i planene. 

– Presidenten er opptatt av wowfaktoren, legger han til. 

I Indonesia er dette kjent under forkortelsen ABS: Asal Bapak Senang, eller «så lenge sjefen er fornøyd». 

Jokos ordre plasserte Nusantara i et bølgende landskap der bare rundt 30 prosent av grunnen er tilstrekkelig solid for byggevirksomhet, ifølge Sibarani. Før slutten av neste år antas det at 60.000 mennesker vil flytte inn, men det er ennå ikke bygget en eneste høyblokk for dem. Det lokale jordsmonnet består blant annet av tynn leire, som uten bearbeiding, ikke uten videre vil kunne bære kvartaler av skyskrapere for maksimal utnyttelse av det tilgjengelige området. Både Sibarani og andre planleggere er usikre på om grunnen vil tåle belastningen når byggevirksomheten blir forsert for å møte stramme tidsfrister. 

– Naturen vil ikke like det dersom vi bygger på denne måten, sier Sibarani. 

I fjor ble byplanen ytterligere komplisert ved at Joko reiste til Moskva. Den russiske hovedstadens brede avenyer, med god plass til storslagne parader, imponerte ham. Ytterligere et presidentdekret ble sendt nedover i systemet: Utvid hovedgaten i IKN til seks kjørefelt med utvidet prioritet for trafikken. Det spilte ingen rolle at en slik bred aveny sto i motsetning til den fotgjengervennlige og ressurssparende tilnærmingen Joko hadde vært talsmann for. Presidentens ønske om et utvidet grunnplan i presidentpalasset brøt også med byens proporsjoner. 

– Du håper at barnet blir født med to øyne og normale trekk. Og så viser det seg at barnet ser ut som en kyklop, sier Sibarani. Han tar av seg brillene og gnir seg i øynene. Noen av plantegningene i konferanserommet er krøllete, andre er blitt kastet i papirkurven. Han ser på en skalamodell av den nye hovedstaden, laget av biter av skumplast limt sammen i konsentriske sirkler for å representere det ujevne terrenget. Toppen har falt av en åskam. Han feier den vekk med en unnskyldende mine. 

En avgrunn 

Borneo, som Indonesia deler med Malaysia og Brunei, rommer noen av verdens største områder av original regnskog med rundt 15 000 plantearter. I disse fuktige skogene lever det orangutanger, dvergelefanter, neseaper og treleoparder, selv om det er færre av dem enn før. 

Rundt halvparten av Borneos regnskoger ble hugget ned i de fire tiårene frem til 2015. Ifølge analyser utført av miljøorganisasjoner skjedde mye av denne hogsten ulovlig. Store deler av den fremtidige hovedstaden vil ligge på land som i utgangspunktet er vernet mot byutvikling, inkludert deler av en nasjonalpark. Miljøorganisasjonene sier at de ennå ikke har sett noen miljøkonsekvensvurdering av IKN. Selv om lokale tjenestemenn skryter av forpliktelsene til bevaring av området, brer plantasjer som produserer tømmer, papir og palmeolje seg ut over åskammene og ned mot bukten. I selve nasjonalparken er det kullgruver. Og selv om det ble slått ned på ulovlig gruvedrift i bevaringsområdet i fjor, hadde dette liten effekt. I en av gruvene som egentlig skulle vært stengt, ruller bulldoserne fortsatt gjennom det opprevne landskapet. 

Slike fakta viser avgrunnen mellom Jokos ambisjoner – «en ren, grønn by for en ren, grønn nasjon» – og virkeligheten i et land der ødeleggelsen av regnskogen drives fremover av utbredt korrupsjon. Frøene til Indonesias problemer – korrupsjon, overbefolkning, utplyndring av miljøet, tap av kulturarv – spirer også her. 

Joko har gjentatte ganger krevd en foreløpig stans i all rydding av skog, og han har klart å få bukt med plyndring av regnskog til palmeoljeindustrien i deler av Indonesia. 

Lokale ledere har imidlertid betydelig selvstyre og muligheter til å gi tillatelser til utvinning av naturressurser. Øst-Kalimantan, provinsen som omgir IKN, står for 60 prosent av Indonesias eksport av kull. Indonesia sendte i fjor en rekordstor mengde kull til utlandet, delvis som følge av de økende energiprisene etter den russiske invasjonen av Ukraina. 

I løpet av de seneste månedene har noen av de som planlegger Nusantara, gått tilbake på løftet om å basere den nye hovedstaden fullt ut på fornybar energi. 

– Indonesia er kjent for å ha gode lover som blir dårlig gjennomført. Det er en mulighet for at Nusantara kan bli et mønster for fremtidige byer, men det avhenger av at det som står på papiret, også blir gjennomført på bakken sier Eka Permanasari, førsteamanuensis i byplanlegging ved Monash-universitetet i Indonesia. 

Urbefolkningen i Nusantaras skoger er godt kjent med hvor krevende det kan være å manøvrere i indonesiske lover og regler. Tidlig på 1960-tallet ble de medlemmer av urfolksgruppen balik fortalt at det landet de tidligere hadde levd i, ikke egentlig var deres. Kunne de vise frem noe skjøte, kanskje? Forretningsfolk fra Jakarta snappet opp konsesjoner på tømmer, gummi og oljepalmer i regnskogene i Øst-Kalimantan. I tillegg kom det også migrantarbeidere som del av et program kalt transmigrasi, som skulle bidra til å avlaste overbefolkningen på Java ved å gi landrettigheter til de som var villige til å flytte til fjerntliggende regioner. Javanesere utgjør i dag den største etniske gruppen i Øst-Kalimantan. Opprinnelig regnskog måtte vike plassen for transmigrasi-landsbyer og monokultur.

Pandi Jonadi er en stammeleder fra balik-folket og lever i en landsby nær anleggsplassen for Nusantara-dammen. Rundt 100 familier ble tvunget inn i landsbyen etter at den skogen de hadde brukt i generasjoner, ble tatt over av en tømmerplantasje i 1969. Dette landet omfattet det som senere skulle bli Nusantaras «nullpunkt». 

– Myndighetene behandler oss som søppel, forteller han. 

Jonadi sitter på linoleumsgulvet med tremønster i huset sitt, mens han vifter bort insektene som svermer i skinnet fra lysrørene.  

– De respekterer truede arter mer enn oss mennesker, sier han. Når dammen en gang blir ferdig, vil den bosetningen balik-folket ble tvangsflyttet til, bli ødelagt.

Tjenestemenn med ansvar for utvikling av hovedstaden sier at de har samarbeidet med lokalsamfunnet for å sikre at innbyggerne vil bli flyttet på en trygg måte, og at de vil få en tilstrekkelig kompensasjon. Pandi forteller at etter at landsbyen hans ble berammet for rivning, har ikke en eneste tjenestemann gitt ham opplysninger om flytteprosessen. Spekulasjon er i ferd med å drive opp prisen på lokale eiendommer. 

– Det eneste de sa, var at vi kan selge balik-suvenirer til turister som kommer for å se på dammen. Det er ikke nok, sier Pandi. 

Isran Noor, guvernør for Øst-Kalimantan, er medlem av en annen urfolksgruppe. Han forteller at før hans provins ble valgt ut for Nusantara, var han motstander av alle krefter som ville ødelegge den lokale skogen. Han vokste opp som «en sønn av jorden» med respekt for naturen, forteller han. 

I dag er imidlertid Isran en entusiastisk tilhenger av den nye hovedstaden. Han ble med oss på omvisningen og fikk også gleden av å møte presidenten direkte. Nye jobber og ny teknologi vil etter hans mening bidra til å utvikle provinsen. Uansett om landet blir brukt til eukalyptusfarmer, oljepalmeplantasjer eller forblir urørt regnskog, er det «bare snakk om å bytte ut én type vegetasjon med en annen», slik han uttrykker det. 

De store landeierne i regionen og firmaene de har forbindelser til, ligger an til å tjene mye penger. Én av dem er Jokos investeringsrådgiver, som også har store interesser innenfor gruvedrift og jordbruk. En annen er bror av Indonesias forsvarsminister. I en tidligere jobb var Isran ansvarlig for å dele ut dusinvis av tillatelser til kullgruver ikke langt fra der IKN kommer til å ligge. 

– Ingen i Øst-Kalimantan er misfornøyd med den nye hovedstaden. Ingen, sier Isran. 

En ny start

På en bakketopp over byggeplassen for presidentpalasset klatrer en mann ved navn Roni ned fra lastebilen sin og tørker svetten av pannen. Jobben hans er å frakte lass med jord og han er glad for å han den. Han får betalt en sum som tilsvarer drøye 1000 kroner i måneden, mer enn da han arbeidet i kullgruve. Han er likevel forundret over prosjektet. 

– Jeg har ingen anelse om hvorfor Jokowi ønsker å legge hovedstaden hit. Men jeg er glad for at vi har hans oppmerksomhet, sier Roni og ler. 

Roni er en dayak – et samlebegrep for urfolksgrupper på Borneo, og omfatter også balik-folket. Dayakene er i århundrer blitt behandlet som en kulturell kuriositet, både av europeerne og av andre i det indonesiske øyriket. Etter Ronis oppfatning er imidlertid Joko en leder for alle indonesiere. 

– Ingen annen president har brydd seg med å besøke lokale dayak-landsbyer gjentatte ganger, forteller Roni. 

Ingen annen president har forpliktet seg til å skape like mange jobber for lokale innbyggerne. Og ingen annen leder har gitt dem følelsen av at deres lille del av en stor øy er med i Indonesia på lik linje med Java. 

Presidentens forpliktelser overfor Indonesias mange folkeslag er ikke ny. I 1998 forsvarte Joko sjokkerte kinesisk-indonesiere da det brøt ut forfølgelser som gikk inn i rekken av dødelige overgrep mot denne minoriteten. Mens han var guvernør i Jakarta, valgte Joko en etnisk kinesisk kristen som sin nestkommanderende. Denne viseguvernøren, som etterhvert ble guvernør, ble senere dømt for blasfemi, en dom som menneskerettsgrupper hevder var politisk motivert og drevet frem av motstandere av Jokos sekulære administrasjon. 

Som alle tidligere presidenter av Indonesia, med ett unntak, er Joko javaneser. Flyttingen av hovedstaden til Borneo er uttrykk for en intensjon, et forsøk på å omfordele landets økonomiske og demografiske tyngde vekk fra én enkelt øy. Joko, som ikke bruker flammende retorikk, kunne vært en mer effektiv talsmann for Nusantara. Men kolonner av gravemaskiner og bulldosere, traktorgravere og hjullastere, kraner og sementblandere durer gjennom skogen. Jokos visjon er uttrykt gjennom disse maskinene som graver og flytter og bygger. 

– Hvis mine barn og barnebarn kunne oppleve å bo i Indonesias hovedstad ville det være fantastisk, sier Roni. 

– Indonesia er mer enn Jakarta. Indonesia er mer enn Java. Så vi må skape hovedstaden på et sted som er langt borte, sier president Joko Widodo. 

From New York Times. © 2023 New York Times. All rights reserved. Used under license.