Hun skapte seg et nytt liv i storbyen
Dhaka er overfylt, kaotisk og skitten. Men hovedstaden i Bangladesh er også en dynamisk, pulserende smeltedigel som trekker til seg folk fra hele landet. For tobarnsmoren Dipu Rani Pal (33) og familien ble byen redningen.
Dipu Rani Pal står opp før soloppgang hver dag. Stille går 33-åringen i gang med frokosten mens de to barna sover ved siden av. Hun åpner vinduet for å lufte ut rommet som familien deler. Utenfor strekker den enorme hovedstaden Dhaka seg i alle retninger.
Dipu og familien hennes er heldige som får leie et ettroms hus på 14 kvadratmeter. De har sitt eget bad og et hjørne de bruker som kjøkken, noe som ikke er vanlig i de mange uformelle bosetningene i Dhaka – hvor små og trange boliger er oppført uten godkjennelser fra myndighetene.
Ofte må de som bor i slike fattige deler av byen vente lenge i kø for å bruke gassbluss og for å komme inn på et bad, som kan bli delt med titalls andre familier.
En stor avgjørelse
Dipu ble født og vokste opp i en landsby nordvest i landet, ikke så langt fra grensen til India. Hun er en pratsom og energisk dame som ler mye når hun forteller om ting hun har opplevd. Men når tobarnsmoren snakker om hvordan det var å leve som lutfattig på landsbygda i Bangladesh, blir hun alvorlig.
– Jeg vokste opp i ekstrem fattigdom, så jeg måtte gifte meg allerede som femtenåring. Det er verken helsetjenester eller muligheter for utdanning der. Det er ingen framtid for jenter i landsbyen vår, sier hun.
Roton, mannen hennes, kommer også fra en fattig familie i den samme landsbyen. De fikk raskt barn, en gutt og en jente. Men fattigdommen i landsbyen var knugende, de så ingen vei videre for verken barna eller seg selv.
I 2015 tok Dipu og Roton et valg. De solgte det lille de hadde som kunne selges, pakket sammen det de hadde som var verdt å ta vare på og flyttet til Dhaka. De tok sjansen på at livet i storbyen ville bli bedre.
«Den magiske byen»
Dhaka er i dag en av verdens raskest voksende megabyer. Fattigdom, mangel på arbeid, klimaendringer gjør at over en halv million mennesker flytter til byen hvert år og slik har det vært i flere tiår.
I 1990 bodde det rundt 6,5 millioner mennesker i Dhaka, i 2000 rundt 10 millioner. I dag bor det over 23 millioner mennesker i gigantbyen, ifølge landets statistikkbyrå. Og de anslår at Dhaka vil ha rundt 35 millioner innbyggere i 2050.
Veksten i Dhaka har vært kaotisk – for å klare å absorbere millionene som bor der og de hundretusenene av tilflyttere som ankommer hvert år har byen est ut – både i høyden og i bredden.
Dhaka er også preget av enorm ulikhet, forurensning, trafikkproblemer, mangel på infrastruktur og kriminalitet. Byen har store miljøproblemer og er blant annet svært sårbar for flom etter at slumområder har dukket opp mellom nybygde skyskrapere. Dessuten gir det stadig synkende grunnvannsnivået problemer med vannforsyningen.
Men samtidig: Dhaka blir kalt «Den magiske byen». Et sted med enorme muligheter og hvor folk kan få det bedre. Siden 80-tallet har tekstilindustrien i byen alene skapt millioner av arbeidsplasser. En rekke andre industrier og næringer gir også arbeidsplasser.
Byen er det politiske, økonomiske og kulturelle sentrum i Bangladesh. Folk kommer ikke til Dhaka kun for å unnslippe fattigdom. Den hektiske, energiske, kaotiske megabyen med all sin energi og muligheter virker forlokkende i seg selv.
Les også: Urbaniseringens kraft
Betel ble løsningen
Da Dipu og Roton ankom Dhaka for åtte år siden, hadde de rundt 10 000 taka, rundt 950 norske kroner, som startkapital. Planen var å starte en liten butikk, og de begynte å lete etter et lokale de kunne leie i en av byens mange travle handlegater.
– Folk fra landsbygda er helt avhengige av å tygge betel. Sånn har det alltid vært. Derfor tenkte jeg det var en god idé å satse på betel, sier Dipu.
En munnfull med betel består av tørket eller behandlet betelnøtt, lesket kalk, kateku og smakstilsetninger, alt pakket inn i et betelpepperblad. En «dose» med betel gir en mild, oppkvikkende rus. Og med alle innflytterne fra landsbygda har Dipus idé virkelig båret frukter.
– Etter alle utgifter kan vi tjene rundt 30 000 (ca. 2900 kroner) taka i måneden, noe som ville vært helt umulig i landsbyen vår, legger Roton til.
Inntektene fra butikken gjør at barna i familien får helt andre muligheter enn foreldrene fikk. Sønnen Dwip (15) går i niende klasse, mens datteren Oishi (13) går i åttende. De trives og gjør det godt på den private skolen som ligger i nabolaget. Foreldrene betaler også for privatlærere som gir barna ekstraundervisning.
– Selv gikk jeg på skolen fram til femte klasse, men måtte slutte fordi den lille gården vår ikke ga nok inntekt. Dessuten finnes ikke den gamle skolen min lenger,den forsvant i elva, sier Dipu.
Men selv om familien nå har mye bedre økonomi enn før, er det ikke snakk om noen overflod. Styringen av både butikken og privatøkonomien er det Dipu som tar av
Hver måned betaler de rundt 700 kroner i husleie i tillegg til leie for butikklokalet og barnas utdanning. Når dette er betalt, sender Dipu penger til moren i landsbyen. Dette har de gjort i alle de åtte årene de har bodd i hovedstaden. Å arbeide i en storby som Dhaka, er utenkelig for moren til Dipu, men de holder kontakten gjennom regelmessige videosamtaler.
– Jeg har aldri angret på at jeg forlot landsbyen min. Vi tok det valget som var best for barna våre og de kommende generasjonene, sier Dipu.
Les også: Urbanisering – befolkningsbombe eller demografisk bonus?
– Byen er best
Ekteparet holder som regel butikken åpen til midnatt. Butikken er ikke stor, det er en slags bod av metall og bambus. Den rødgule betelfrukten ligger i kasser utenfor. Etter hvert har de utvidet utvalget til ris, krydder og del andre varer. Beliggenheten er god og Dipu er en dreven selger. Hun er den eneste kvinnen som driver en butikk i dette området. Like i nærheten ligger det et stort døgnåpent marked, og Dipu forteller at butikken hennes tiltrekker seg mange kunder som jobber på markedet gjennom dagen og i sene kveldstimer, mange av dem kjente fjes fra landsbyen hennes, som har flyttet til Dhaka etter den store flommen i fjor.
Barna, Dwip og Oishi, er stolte av foreldrene sine. Oishi, som selv har ambisjoner om å drive egne forretninger i framtiden, tror at foreldrenes harde arbeid har forandret livene deres.
– Noen ganger spiser vi på restaurant, og vi pleier å besøke bestemor i landsbyen ved spesielle anledninger. Jeg liker meg der, men jeg liker byen best. Her ser vi på TV og går på kjøpesentre, sier Oishi.
Les også: Bli med til Lagos, snart verdens største by
Økonomisk motor
Bangladesh har hatt flere tiår med stor økonomisk vekst og Dhaka har vært motor i denne veksten. Byen står for nesten halvparten av verdiskapningen i landet. Veksten har skapt en klasse av superrike som bor i grønne nabolag i Dhaka, spiser på internasjonale restauranter og shopper i luksuriøse kjøpesentre eller i utlandet. Også middelklassen vokser.
Grunnlaget for rikdommen finnes i industrien, som hele tiden lokker til seg nye innflyttere som flykter fra nød og klimakriser, til steder som slumområdene i Kallyanpur og Korail samt forstedene mellom Dhaka og Ashulia, som er bygd opp for tekstilindustrien.
Ifølge myndighetene i landet lever rundt 15 prosent av befolkningen i Dhaka i ekstrem fattigdom. Det er nesten 3,5 millioner mennesker, men andelen fattige er lavere i Dhaka enn på landsbygda. Dipu og Roton fokuserer på fremtiden til familien. En framtid som ligger i Dhaka.
– Svigermoren min er stolt av meg. I landsbyen vår har ikke kvinner uten utdanning noen framtid, de må jobbe på åkrene, noe som er fryktelig hardt, og de tjener nesten ingenting. Alle i familien min sier jeg er fryktløs. Jeg har også åpnet en mobilbank-konto hvor jeg sparer penger hver måned, sier Dipu.
Mer enn å overleve
Selv om Dipu og Roton bekymrer seg for økte kostnader og må jobbe mye for å klare seg, har de i løpet av de siste fem årene skaffet seg kjøleskap, smart-TV, smarttelefon og møbler. Mye har de kjøpt på avbetaling, og de har også klart å spare penger til Dwip og Oishi på kontoen sin. Da Dipu bodde i landsbyen, var hovedoppgaven hennes å passe barna. Nå styrer hun familiens økonomi, inkludert driften av butikken. Det hadde vært helt utenkelig hvis de fortsatt hadde bodd på landsbygda.
– Hadde jeg blitt i landsbyen, hadde jeg aldri hatt en butikk i dag, sier hun.
Dipu legger til at de nå har sjansen til å få et liv som handler om mer enn bare å overleve.
– Jeg vil at barna mine skal trives og utvikle seg på et sted med fremtid og muligheter. Vi vil ikke bare overleve fra dag til dag som foreldrene våre gjorde. I byen kan vi alle håpe og drømme, sier hun.
