Skal Norge fase ut Caritas som strategisk partner?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Ingrid Rosendorf Joys

Generalsekretær i Caritas Norge

Vi lever i en brytningstid for humanitær bistand. Det globale systemet er under press. Ikke bare på grunn av et voksende finansieringsgap, der behovene økes samtidig som giverland gir mindre og flytter penger til egne nærområder.

USAs nedstenging av USAID, kutt i støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) og utmelding av Verdens helseorganisasjon (WHO) innebærer også at selve den humanitære infrastrukturen i verden undergraves. Når den nye Trump-administrasjonen øker uforutsigbarheten i utenrikspolitikken, får det også konsekvenser for utviklingspolitikken.

Samtidig inngår Norad i disse dager femårige humanitære rammeavtaler med norske organisasjoner.

Caritas Norge har i løpet av forrige avtaleperiode for 2020–2024 nådd 828 555 mennesker gjennom vår rammeavtale alene. Dette skjedde med bare 1,8 prosent av den årlige norske humanitære rammeavtale-finansieringen.

Både UD og Norad anerkjenner at Caritas Norge har levert solide resultater, og blitt en sentral dialogpartner for UD og ambassadene. Etter at ordningen ble overført fra UD til Norad, har Norad likevel nå besluttet å fase ut Caritas Norge som strategisk partner.

For flere av Caritas sine lokale partnere, som har mistet store deler av finansieringen sin fra USAID, kommer den norske utfasingen på toppen av dette. De er skuffet fordi de hadde andre forventninger til Norge.

Vi er bekymret for både de humanitære og de humanitærpolitiske konsekvensene av Norads vedtak på kort og lang sikt.

Les: Norge inngår avtale med seks norske humanitære organisasjoner

Undervurderer vår lokale forankring 

Caritas er verdens nest største humanitære bevegelse, med tilstedeværelse i over 200 land og territorier. Som Den katolske kirkes hjelpeorganisasjon, nyter Caritas respekt og tillitt. Tilknytningen til kirken gir legitimitet og mulighet til å jobbe humanitært og humanitærpolitisk i stor skala.

Det inkluderer tilgang i Nord-Nigeria, Gaza, Venezuela og mange andre lite tilgjengelige områder. Samtidig har vi kontor for humanitært påvirkningsarbeid blant annet i New York, Brussel, Genève og Roma.

Som den norske humanitære strategien slår fast, har Norge ambisjoner om mer lokalt ledet humanitær bistand. 

Les: Aukrust kan ikke love mer penger til bistand – nå

Vår forpliktelse til lokalt ledet innsats har formet det operative og humanitærpolitiske arbeidet. Caritas-organisasjonene hører hjemme i sine kontekster. De fødes ikke av giverdrevne initiativer, og heller ikke ut av kriser, eller i etterkant av disse. De er en integrert del av lokalsamfunn.

Når en krise inntreffer er vi allerede til stede via en lokal, nasjonal og regional struktur, som også består etter krisen.

Caritas Norges mål er å flytte makt og ressurser fra hovedkontor til lokal partner, ikke bygge store, tunge og dyre strukturer i Oslo. Dette betyr ikke at vårt hovedkontor er uten strategisk merverdi.

Modellen er partnersentrert med fokus på likeverd, maktbalanse, lokal representasjon og økt selvbestemmelse. Programaktiviteten er derav kostnadseffektiv og bærekraftig. Dette er tilfellet nettopp fordi vår humanitære modalitet, i tråd med Norges humanitære strategi, fortsetter å flytte makt og ressurser fra hovedkontor til lokale partnere.

Les: Blir enklere for syv organisasjoner å få sitt stykke av bistandskaka

Mulighet Norge ikke bør gå glipp av

Forvaltningen av ordningen med humanitære rammeavtaler ble flyttet fra UD til Norad i fjor. Spørsmålet er om Norads utlysning og forvaltning av ordningen er utformet slik at det i realiteten kun er norske bistandsorganisasjoner med store norgeskontorer som blir aktuelle som humanitære strategiske partnere?

En slik praksis underslår verdien av innovasjon, få mellomledd, lokalt ledet innsats og kostnadseffektive og kompetansesterke humanitære nettverk.

I en tid med bråstans i finansieringen av en rekke humanitære prosjekter, og hvor den regelstyrte verden er under intenst press, er løsningen å satse enda hardere på kostnadseffektiv og lokalt ledet bistand, og partnerskap med internasjonale bevegelser med tilgang til globale kontaktflater og diplomatiske kanaler.

Vi tilbyr begge deler, så vel som evnen til å respondere raskt på kriser som oppstår. Vi vet ikke nøyaktig hvor neste krise inntreffer, men vi vet at der det skjer er vi til stede. 

I den kommende fireårsperioden med Trump som USAs president, vil det skje store endringer geopolitisk og i global humanitær infrastruktur. I denne situasjonen vil det være klokt av Norge å sikre en inngang til Den katolske kirkes store nettverk. Vi oppfordrer til at beslutningen gjøres om.