Meninger:
Åtte år etter Istanbul, er vi langt fra lokaliseringsidealet
Internasjonale forpliktelser om større lokalt eierskap i humanitært arbeid har en lang vei å gå.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorrådgiver i Caritas Norge
Det rådde optimisme etter det globale humanitære toppmøtet i Istanbul i mai 2016. Flere av verdens største humanitære giverland, FNs bistandsbyråer og toneangivende organisasjoner hadde kommet til enighet om at tiden var moden for en omfattende reform av et internasjonalt humanitært system hardt presset av store katastrofer og manglende finansiering. De kalte det The Grand Bargain.
Det handlet om å overføre ressurser og beslutningsmakt til lokale bistandsaktører, til de som utgjør «førstelinjen» når katastrofen er ute og som bedre enn noen andre kjenner forholdene man jobber under.
Lokalisering eller lokalt ledet bistand, var overskriften. Her lå nøkkelen til et humanitært system som skulle være både mer effektivt, rettferdig og bærekraftig.
Snart åtte år etter Istanbul lever lokaliseringsidealet videre. Konseptet har for lengst gjort sitt inntog i bistandslingoen, og de fleste givere og humanitære aktører vil i det minste kunne finne noe pent å si om lokalt ledet utvikling på forespørsel.
Mange organisasjoner fra det globale sør, og en rekke internasjonale organisasjoner, har holdt diskursen i live og presset på for å omsette intensjoner til handling. For det er nettopp her det har skortet.
Ta for eksempel målet om at 25 prosent av den internasjonale humanitære bistanden skulle gå mest mulig direkte til lokale organisasjoner innen 2020. I 2022 var andelen fremdeles nede i 1,2 prosent.
Kanskje ligger den viktigste årsaken til at det tar så lang tid i at det sitter langt inne å gi fra seg makt.
Norges dårlige score
Nylig lanserte Caritas Europa rapporten Unfulfilled promises som ser på prestasjonene til flere av de største humanitære aktørene globalt – givere, FN-organisasjoner og internasjonale organisasjoner – når det gjelder å bane vei for mer lokalt eierskap i humanitært arbeid. Hvem er sinkene, hvem er fremoverlente?
Studien baserer seg på internasjonale bistandsaktørers rapportering, oppfatningene deres av eget arbeid med lokale partnerskap og ikke minst lokale organisasjoners vurderinger av dem. Jevnt over står det nokså dårlig til både hos givere og de store organisasjonene.
Som giverland, er Norge blant landene med lavest sammenlagt score, selv med relativt god rangering blant lokale organisasjoner. «De fleste av de største giverlandene har til gode å fullt ut fullføre sine forpliktelser om å styrke lokalt ledet humanitært arbeid», heter det i rapporten.
Er det evnen eller viljen det står på? Å gi mer midler og beslutningsmakt til lokale humanitære aktører betyr samtidig å ta det fra de store internasjonale organisasjonene og FN.
For desentraliserte nettverk som Caritas er dette relativt uproblematisk, for vi jobber allerede langt på vei lokalisert. For store vestlige organisasjoner som er vant til å implementere og diktere den humanitære agendaen selv, vil det være naturlig at lokalisering også medfører nedskjæringer og mindre innflytelse. Kanskje ligger den viktigste årsaken til at det tar så lang tid i at det sitter langt inne å gi fra seg makt.
Mange vil avkolonisere et humanitært byggverk hvor en uuttalt hvit overlegenhet fremdeles sitter i veggene.
Ukrainere tok lederskap
Endringene presser seg likevel frem. Under koronapandemien viste mange lokale humanitære aktører at de kunne håndtere kriser utmerket selv uten vestlige organisasjoner oppsynsmenn hengende over skulderen.
I kjølvannet av Russlands fullskalainvasjon tok ukrainerne umiddelbart ledelsen i sin egen humanitære respons. Når Gaza skal bygges opp igjen etter den pågående teppebombingen, er det naturlig at spekteret av palestinske organisasjoner inntar nøkkelroller. Det vil fordre gode og mer likeverdige partnerskap med internasjonale organisasjoner og givere.
Maktbalansen må utjevnes
For giverne er kostnadseffektivitet et sterkt insentiv for lokalisering i en tid med store gap mellom behov og finansiering. For organisasjoner i det globale sør handler det også om å styrke sin autonomi og rette opp skjeve maktbalanser.
Mange vil avkolonisere et humanitært byggverk hvor en uuttalt hvit overlegenhet fremdeles sitter i veggene.
Behovet for kostnadseffektivitet på den ene siden, og økt selvsikkerhet – og ikke minst profesjonalitet – blant humanitære aktører i sør er kanskje det som skal til for å drive lokaliseringsagendaen fremover. Og selv om det humanitære systemet har et langt stykke å gå, slik rapporten fra Caritas Europa minner oss på, så blir det stadig mer vanskelig å argumentere mot lokalt ledet bistand. Den som ikke vil ta fatt på veien vil på et eller annet tidspunkt bli definert ut.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.