Det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker

Ingrid Rosendorf Joys

Generalsekretær i Caritas Norge

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

SAIH sitt innlegg i Panorama 29. mai belyser hvor vanskelig det kan være å flytte makt fra nord til sør i bistanden. 

Samtidig synliggjør innlegget arbeidet SAIH gjør, som å tåle større risiko, gi større tillit og flytte beslutningsmakt over til de lokale aktørene, for å få til reell avkolonisering.

Men dersom dette skal monne, må det skaleres opp. Da må det mer til enn de gode og nyskapende pilotprosjektene til SAIH.

Hva er lokalt ledet utvikling?

Kjernen i ambisjonene om «lokalt ledet utvikling» er overføring av makt fra giversiden til mottakersiden. Dette er ikke bare viktig for å få bistand av høyeste kvalitet tilpasset behovene i en lokal kontekst. Det er også viktig for å få til bærekraft og resultater som varer over tid. Samtidig kan bistanden bli mer kostnadseffektiv og nå flere. Dette er avgjørende for å redde liv når det humanitære finansieringsgapet øker.

Den internasjonale Caritas-bevegelsen har jobbet med dette i over 20 år, noe som har bidratt til selvbevissthet på både giver- og mottakersiden.

Vi opplevde nylig at Caritas i Ukraina sa nei da amerikanske Caritas (CRS) ønsket å registrere seg selv for operasjoner i Ukraina. Dette skapte store bølger og dårlig stemning, men det synliggjør en økende bevissthet blant lokale og nasjonale Caritas-foreninger om at de har sin egen, selvstendige maktbase.

Organisasjonene i det globale sør stiller nå krav i større grad enn tidligere. Det gjør også Caritas-organisasjoner i det globale nord bedre. Sammen påvirker vi myndigheter og givere i land i nord til å jobbe mer og bedre med lokalt ledet utvikling.

Kirkenes rolle i avkoloniseringen

Kirkene har sin egen kolonihistorie som man kan si mye om. For lokaliseringsdiskursen er det imidlertid viktig å anerkjenne at avkoloniseringen av kirkene skjedde tidligere, eller parallelt med, den politiske avkoloniseringen.

I dag er kirkene i det globale sør selvstendige sivilsamfunnsstrukturer med egen maktbase. De nyter ofte særskilt tillit i lokalsamfunn og hos myndigheter. De har en infrastruktur på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det gjør dem til de effektive lokale partnerne som man kan samarbeide med når ulike bistandsprosjekter skal gjennomføres.

Den internasjonale lokaliseringsdiskursen overser ofte dette. Skal man lykkes med lokalisering, kommer man ikke utenom trosbaserte aktører.

Fra teori til praksis

I den praktiske samtalen om hva lokalt ledet utvikling egentlig består av, vil vi påpeke tre momenter:

1. Givere i nord må være bevisste på hva en «lokal aktør» egentlig er. Selve definisjonen må være vid nok til å favne om det mangfoldet av aktører som er hjemmehørende i konteksten. Men den bør samtidig være finmasket nok til å unngå at store internasjonale aktører, som bare registrerer seg lokalt, teller som «lokale». Graden av lokalt ansatte, lokale styrer, lokal finansiering, historikk i landet og utbredelse kan være noen aktuelle kriterier. Lokale aktører, hjemmehørende i konteksten, er de som bør styrkes dersom målet er å flytte makt.

2. Givere i nord må stille midler til rådighet for administrasjonsstøtte til lokale aktører. Dette er en forutsetning for at de skal utvikle egen organisatorisk ryggrad. Det gir handlingsrom til institusjonsbygging og er en investering i lokal beredskap. Den danske modellen med 7 prosent administrasjonsmidler til dansk partner, i tillegg til 7 prosent til lokal partner burde være noe å strekke seg etter for norske myndigheter.

3. Det må stilles såkornmidler tilgjengelig, som lokale aktører kan bruke for å teste ut prosjekter de selv ønsker å prioritere, for eksempel små, fleksible tilskudd med lite byråkrati i søknads- og rapporteringsprosessen. Slik kan de teste og bygge ut egen programportefølje i tråd med det de ser at folk trenger der de bor.

Fra Caritas sin side mener vi disse grepene er en forutsetning fra å gå fra pilotprosjekter til fullskala lokalisert praksis. Vi må stole mer på lokale krefter. Vi må dele mer på risikoen. Norad er for øyeblikket i reformmodus. Vi håper de bruker anledningen både til å tilrettelegge for flere pilotprosjekter og større systemendringer.

Dette kan sikre lokalt ledet utvikling i praksis, og flytte makten i bistand fra nord til sør. Det vil gjøre bistanden mer effektiv.

Det er som kjent den som har skoen på som vet hvor den trykker, og som derfor også har de beste forslagene til hva man kan gjøre med det.

Les mer:

• 

  Avkolonisert bistand fra teori til praksis

• 

  Hva skjedde med mottakeransvaret i norsk bistand?

• 

  Bistand as usual?

• 

  Åtte år etter Istanbul, er vi langt fra lokaliseringsidealet

• 

  Den urettferdige tildelingen av norsk støtte til Ukraina

• 

  Norges nødhjelpsmilliarder kan brukes langt mer effektivt

• 

  Å kvitte seg med «expats» er ikke løsningen på diskriminering i bistanden

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.