Møt «oppsynskvinnen» Marie Haraldstad

Til tross for sin unge alder, har Haraldstad alt rukket å jobbe for Verdensbanken i sekretariatet til Stoltenberg da han var FNs spesialutsending for klima, å følge forhandlingene om Parisavtalen, jobbe for et regjeringsoppnevnt utvalg for grønn konkurransekraft og bidra til å få på plass naturavtalen i 2022. Og i jobben som utredningsleder i Avdeling for bærekraft og omstilling i Klima- og miljødepartementet, jobber hun nå med nye naturforhandlinger i FN.

 – For å kunne påvirke forhandlingsutfall er man avhengig av å bygge relasjoner internasjonalt og å få andre med på laget. Det å reise med en liten baby og mann i pappa-perm på lasset har definitivt vært en ny inngang til relasjonsbygging, forteller hun.

Hvordan starter du dagen?

Alt for tidlig, og til lyden av «Vi lister oss så stilt på tå» fremført av en entusiastisk 2-åring. Vel fremme på jobb konstaterer jeg at det heller ikke i dag ble en tidlig start på kontoret, men finner glede i medbrakt kaffe og overbærende kolleger.

Hva er det beste med jobben din?

Å få bidra til at verdens land kan enes om ambisiøse målsettinger om å stoppe og reversere tap av natur. Jobben er utfordrende og inspirerende. Det føles meningsfullt å arbeide frem noe som har potensiale til å endre politikk i positiv retning i lang tid fremover. Internasjonale forhandlinger kan være seige så det er viktig å ta seg tid til å feire gjennombrudd før bekymringen om faktisk implementering setter inn.

Og hva liker du minst?

Visumsøknader og reiseregninger som har en tendens til å bringe frem en lei følelse av utilstrekkelighet.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Ofte! Selv om jeg ikke forvalter så mye penger direkte, kan det vi forplikter oss til i forhandlinger få konsekvenser for prioriteringer av felleskapets midler. Jeg tenker også på at vi forvalter felleskapets verdier i form av naturen som vi må ta vare på for fremtidige generasjoner. Det er ingen tvil om at behovet for økte bevilgninger til bevaring av natur er stort, samtidig ligger det også et enormt potensial globalt i å vri om på eksisterende miljøskadelige subsidier.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Det er klart vi jobber etter noen kjente mønstre og sender saker opp og ned «i linja». Men i byråkrat-rollen er det også et stort rom for initiativ og kreative løsninger. Jeg har lært mye av å jobbe sammen med erfarne kolleger som vet å utnytte et mulighetsrom.

Er du stolt over å være byråkrat?

Jeg er stolt av å jobbe i Klima- og miljødepartementet, sammen med kolleger som jeg opplever er motiverte av å jobbe for noe som er avgjørende for fremtiden vår. Vi er en god blanding fra ulike fag, og det er inspirerende å se hvordan vi spiller hverandre gode. Det er et privilegium å få jobbe i et system med så høy grad av profesjonalitet og integritet.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Kunstig intelligens og alt det bringer med seg. Det er åpenbart et vanvittig effektivitetspotensial i mye av dette, men jeg grubler også på hvilken påvirkning det kan få på demokratiske prosesser og utfordringer det skaper for en kunnskapsbasert forvaltning.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Det må være en jobb som gav litt mer muligheter til å være ute i friluft og gjerne nærme havet. Samtidig er jeg en notorisk frysepinn, så kanskje kaptein på en av badstu-båtene i Oslofjorden kunne vært en alternativ karrierevei.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Anbefaler alle å lese sammendraget av Naturpanelets hovedrapport om naturens tilstand fra 2019. Den tegner et dystert bilde av hvordan arter forsvinner i et raskere tempo enn noensinne i menneskets historie, men peker også på løsninger for å snu trenden. Ellers vil jeg trekke frem rapporten fra Klimautvalget 2050, som hadde som mandat å utrede hvilke vegvalg Norge står overfor for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Rapporten er en oppvekker om at vi må forholde oss til at det er knapphet på alle ressurser og at dette må få konsekvenser for prioriteringer fremover.