Byråkraten: – Hadde jeg ikke vært diplomat, ville jeg vært renovatør

I løpet av sine tolv år som bistandsbyråkrat har Kjersti Lindøe jobbet med alt fra olje- og energisamarbeid i Mosambik, Somalia og Libanon til klima- og skogprosjekter i Amazonas og Kongo. Og de siste tre årene har hun jobbet ved ambassaden i Kampala. Å bo i en afrikansk storby med dårlig avfallshåndtering og mye luftforurensning har gjort henne brennende opptatt av at verden må finne nye, innovative løsninger på søppelproblemet. 

– Hvordan starter du dagen?

Frem til i sommer startet dagen før klokken 6 med å lage frokost til datteren min som måtte av gårde med skolebussen klokken kvart på 7. Etter det kjørte jeg til ambassaden senest litt over 7 for å unngå å bli sittende fast i kø. Men nå har vi avlevert datteren på internatskole i Danmark, noe hun har valgt helt selv, så når jeg er tilbake i Kampala, spørs det om jeg fortsatt kommer meg opp i 6-tiden, eller om jeg blir liggende å snooze. Det er jo alltid fristende.

– Hva er det beste med jobben din? 

Det er å besøke bistandsprosjektene som vi støtter i Uganda og å lære nye ting. Jeg føler meg utrolig privilegert som har en jobb der jeg hele tiden lærer noe nytt og møter så mange fantastiske folk. Siden jeg startet i byråkratiet, har jeg jobbet både hjemme og ute med mange ulike tematikker. Og de siste tre årene har jeg vært med på å utforme bistanden til Uganda i tråd med nye politiske prioriteringer på matsikkerhet og seksuelle og reproduktive helserettigheter (SRHR). Det har vært både spennende og meningsfylt.

– Og hva liker du minst?

Alle møtene som nesten alltid varer minst én time for mye. Det er selvsagt viktig at vi møter andre givere og de ulike FN-organisasjonene som vi jobber med, men ofte blir det altfor mye prating. Da blir jeg utålmodig og tenker dette hadde vi ikke tatt oss råd til hvis vi var en privat bedrift som skulle gå med overskudd.

– Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Det tror jeg nesten jeg tenker på daglig. Jeg nevner det i alle møter vi har med partnerne våre. Det er et stort ansvar å forvalte norske skattebetaleres penger, men jeg føler også et like stort ansvar ovenfor de uganderne som våre prosjekter skal hjelpe. Dersom penger forsvinner i korrupsjon, er det et like stor svik mot dem som ikke får den hjelpen vi har sagt vi skal levere.

– «Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Nei, det er overhodet ikke min erfaring. Men jeg skal innrømme at jeg ikke så meg selv helt i byråkratrollen før jeg starta og hadde mine fordommer om at det var både grått og traust. Det ble fort gjort til skamme. Det har vært full rulle og ikke kjedelig. Den norske utenrikstjenesten er en fantastisk arbeidsplass med en hardtarbeidende og ganske fargerik gjeng, vil jeg si.

– Er du stolt over å være byråkrat? 

Absolutt. Det er fantastisk spennende å få være med å omsette politikk til resultater som gjør en forskjell for folk.

– Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Tenåringsgraviditeter i Uganda. Det at Norges politiske ledelse har besluttet å prioritere SRHR, gjør at vi kan bidra til at tenåringsgraviditeter reduseres gjennom lokale organisasjoner i Uganda. Gjennom seksualundervisning og tilgang til prevensjon får flere unge jenter og gutter mulighet til å ta egne valg om sin egen seksuelle og reproduktive helse. Uganda har en av verdens yngste befolkninger og før koronapandemien var tenåringsgraviditetene på rundt 25 prosent, og den har siden økt. Da jeg besøkte et av prosjektene våre nå i sommer, traff jeg jenter så unge som 12–13 år som var gravide. Det er hjerteskjærende og jeg kunne ikke unngå å tenke på min egen datter som er 15 år, kanskje moden for alderen siden hun allerede har forlatt redet, men på ingen måte klar for å blir mor hverken fysisk eller psykisk. 

– Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Jeg syns jo at jeg har drømmejobben, men har mange ganger tenkt at hvis jeg skulle gjort noe annet, ville jeg jobbet med renovasjon. Det er deprimerende å tenke på hvordan vi gjennom vårt overforbruk bidrar til å forsøple jorda vår, så jeg ville bidratt til å finne løsningen på søppelproblemet.

– På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Jeg holder på med to svært ulike bøker for tiden, men kan anbefale dem begge. Den første er den dystre, men fasinerende Do not Disturb: The Story of a Political Murder and an African Regime Gone Bad av Michela Wrong. Den andre er Gleden med skjeden, av to den gang unge medisinstudenter som mener at nøkkelen til god seksuell helse i stor grad ligger i kunnskap om hvordan kroppen fungerer. Denne er like viktig i Uganda som i Norge, for det er både tragisk og sjokkerende å høre at unge jenter og gutter i Norge anno 2023 fortsatt i stor grad får informasjon om sex og seksualitet gjennom porno. Når jeg har lest den ferdig, skal jeg gi den til datteren. Og så vil jeg anbefale podcasten Wiser Than Me med Julia Louis-Dreyfus, kjent fra Seinfeld, som prater med godt voksne kvinner om livet og hva det har lært dem. Episodene med Isabel Allende og Darlene Love er helt fantastiske, begge er damer i 80-årene som fikk meg til å tenke: «Bring it on!»