Byråkraten: Gunvor Wittersø Skancke byttet ut Nairobi, Gaborone og Kampala med østlandsvinteren

Gunvor Wittersø Skancke har vært utstasjonert i Kenyas hovedstad Nairobi, Ugandas hovedstad Kampala, Sør-Sudans Juba og i Botswanas Gaborone. Hun bodde også i det beryktede tjenestehuset i Gaborone, der navnesøsteren og den tidligere Norad-kollegaen Gunvor Alida Endresen skjulte geriljasoldater og våpen under kampen mot apartheid i Sør-Afrika, men ikke samtidig som henne. 

Nå fungerer Gunvor Wittersø Skancke som avdelingsdirektør for Norad-avdelingen for partnerskap og omfordeling, og har nærmest kjendisstatus blant Norads ansatte.

Hvordan starter du dagen?

– Jeg forter meg langsomt til havregrøten mens jeg prøver å huske hvilke drømmer natten bød på. Så valser jeg til bussen og forsøker å nyte bussturen, utsikten til fjorden og tankeflyten på vei innover mot Oslo fra Asker. Men nesen peker dessverre for ofte ned i mobilen og e-postene.

Hva er det beste med jobben din? 

– Å få jobbe med noe med stor mening og gjøre det i felleskap med kloke kolleger som drives av samme visjon. Jeg føler meg også utrolig privilegert som har fått jobbe både hjemme og i flere afrikanske land, med ulike områder. Selv om jeg har vært i Norad lenge, og i Utenriksdepartementet når jeg har jobbet på utestasjonene, har jeg fått og tatt nye utfordringer hele veien – det er en sann fryd!

Og hva liker du minst?

– Prosesser som sluker oss og som får oss til å rotere rundt oss selv. Vi må feste blikket mot mål, alltid. En skummel tanke er at vi antakelig kunne klart å ha det supertravelt selv uten en eneste fattig i verden.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

– Jeg vet hva jeg burde svare, men nei, det er nok ikke norske skattebetaleres penger jeg tenker mest på. Med det sagt, så går jeg inn i forvalterrollen med det største alvor og jobber for at pengene skal gi best mulig resultater. Det av respekt for mottakere og målgrupper. Det er de jeg tenker mest på.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det? 

– Det er tøft å være traust! Arbeidsoppgavene kan være kjedelige, men på vårt beste løser vi dem med klokskap, fleksibilitet og humør – i tillegg til regler. Jeg har møtt få kjedelige byråkrater i bistandsforvaltningen, gitt.

Er du stolt over å være byråkrat? 

– Selvfølgelig. Hvem ville ikke være stolt av å være skrivebordets (bureau på fransk) hersker (krat på gresk). Byråkratiet holder samfunnet sammen og er stødig i en ustødig verden, i tillegg til at det er tilpasningsdyktig.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

– At vi må bevare naturen. Jeg sørger stadig over tapt natur og over at menneskeheten ikke forstår sitt eget beste.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

– Oppveksten i en lærerslekt fikk meg fort til å bestemme meg for at det skulle jeg ikke bli. Det var en barnslig beslutning. Jeg tror jeg hadde trivdes med å være lærer i barneskolen. Da kunne jeg ha fortsatt med å være barnslig!

– Helt på tampen: Dine beste lesetips?

– For meg har det vært berikende å lese skjønnlitteratur fra og om landene som jeg har jobbet i. Det å få et innblikk i folks fortellinger, uttrykk og kultur er viktig, ikke bare de harde fakta. David Eggers What is the What hadde jeg stor glede av å lese. Fortellingen bygger på livshistorien til Valention Achak Deng, som sammen med tusenvis av andre barn måtte rømme fra landsbyen sin under den andre borgerkrigen i Sudan, og legge ut på en marsj gjennom tre land for å komme seg i sikkerhet. Deng var ett av 20 000 barn fra nuer- og dinkagruppene i Sudan, som utgjør gruppen som kalles  «The Lost Boys». Og boken er gripende, innsiktsfull og overraskende morsom. Kenyanske klassikere, som bøkene til Ngũgĩ wa Thiong’o, er også gull.