Byråkraten: – Det er rom for mer mangfold i bistandsforvaltningen

Før Tehetena Woldemariam begynte i Norec, bodde hun i sitt andre hjemland Etiopia. Der jobbet hun tolv år for Norges ambassade i Addis Abeba, først med regionale spørsmål på Afrikas Horn og senere for delegasjonen til Den afrikanske union. Men nå er støy og kaotisk trafikk i en av Afrikas største byer byttet ut med ro, fjord og vakre fjell i Førde. I lederjobben i Norec har hun ansvaret for forvaltningen av tilskudd til norske og utenlandske aktører, som får sende unge ansatte på utveksling på statens regning. Ved å bytte ansatte en periode, får de som reiser på utveksling internasjonal erfaring, mens de offentlige og private aktørene får mer mangfold og tilgang på internasjonale nettverk og markeder, mener hun.

Hvordan starter du dagen?

Som hos de fleste andre barnefamilier, starter dagen med å få ungene ut av senga og klare til skolen. Noen dager er vi mer effektive enn andre, og rekker en rolig stund rundt frokostbordet før alle forlater huset og går til sitt. Jeg har egentlig veldig kort vei til jobb, men de mange regndagene på Vestlandet gjør at jeg dessverre bruker bilen altfor ofte. Vel framme hos Norec setter en stor kopp med sterk kaffe og blide kollegaer i gangene stemningen for dagen.

Hva er det beste med jobben din?

Når jeg reiser og besøker prosjektene våre møter jeg ofte unge, dyktige ledere, som til tross for mange hindringer, har store ambisjoner og håp for fremtiden. Det er utrolig inspirerende å sitte i et rom med unge tanzanianske kvinner og menn som selvsikkert forteller at de kommer til å lede landet om noen få år. Og så er det mange ting som lyser opp arbeidshverdagen her hjemme i Norge. Jeg har flotte kollegaer som er engasjerte og oppriktig opptatt av at vi skal få til mest mulig med hver krone vi forvalter. Partnerne våre, som vi samarbeider med, legger også ned mye arbeid i å bygge og opprettholde gjensidig tillit og respekt i partnerskapene sine, noe som er viktig og motiverende.

Og hva liker du minst?

Å måtte forklare til partnere som brenner for prosjektene sine at de må nedskalere på grunn av budsjettkutt. Jeg har også et mål om å ferdigstille reiseregninger uten å få dem tilbake fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring med korrigeringer. Jeg har troen på at jeg en dag skal få det til. Og så har jeg, som mange andre, frustrerende øyeblikk med hjemmekontorløsninger som ikke samarbeider – og det skjer gjerne rett før jeg skal logge inn på et Teams-møte.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Ofte. Det har jeg i bakhodet når vi vurderer nye prosjektsøknader og rapporter. Det er viktig at vi stiller krav og er tydelige på prinsippene våre. Samtidig kjenner jeg også på at vi sannsynligvis er en av flere givere som stiller like mange krav og føringer som våre ganske små og forholdsvis ressurssvake partnere også må forholde seg til.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

Godt byråkrati er for meg et resultat av et demokratisk styresett der offentlige prosesser er ryddige, beslutninger gjennomtenkte og utfallet forutsigbart. Det er det bare byråkrater som tar samfunnsansvaret sitt på alvor som sørger for. Hvis det er det som kalles for kjedelig, så er vi kanskje det? Jeg vil heller det, enn å bli sett på som en «festlig» byråkrat. Mer avgjørende for oss bistandsbyråkrater er balansen mellom forsvarlig forvaltning og fleksibiliteten til å kunne møte mottakere i takt med deres behov i endring. Det krever en bred forståelse av konteksten og risikobildet i mange krevende kontekster i våre mottakerland. Akkurat dèt kan byråkratiet bli flinkere til.

Er du stolt over å være byråkrat?

Absolutt. Jeg er stolt av å representere et system som fungerer veldig godt. Gjennom å møte byråkratiet i andre land som jeg har bodd i, har jeg innsett hvor dyp tillit det er mellom innbyggere og de som leverer offentlige tjenester i Norge.

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

En sak som jeg blir mer og mer opptatt av er representasjon, eller mangel på det, i bistandsforvaltningen. Det er plass til andre stemmer rundt bordet når beslutningene tas, og det bør helst være stemmer som gjenspeiler de landene og kulturene som vi jobber for å se utvikling i.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Det måtte ha vært en jobb der jeg får reise mye og møte nye folk. Noe kontroll over hverdagen og agendaen trenger jeg nok, så kanskje reiseleder i et nisjereisebyrå hadde vært noe?

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Hos meg går det som oftest i lydbøker eller podkaster mens jeg gjør de hverdagslige oppgavene i huset. Akkurat nå hører jeg The Covenant of Water av Abraham Verghese. Det er en nydelig og rik roman som skildrer de historiske og kulturelle endringene som skjer i India ved å fortelle historien til en familie gjennom tre generasjoner. Innimellom slår jeg opp i en fysisk bok, og da er det ofte mer faglig lesestoff. Nå har jeg lånt boka Ikke for å konkurrere: strategi for fellesskapets tjenere av Christine Meyer og Victor Norman. Den er interessant lesning for alle byråkrater.