Liv Hernæs Kvanvig bodde i Frankrike, Storbritannia, Australia, Østerrike og Jordan før hun flyttet hjem til Norge. I dag jobber hun som fagdirektør for menneskerettigheter i Norad.

Byråkraten: – Da jeg gikk hjem den dagen, følte jeg meg skikkelig stolt

I et tidligere liv kalte en eldre kollega Liv Hernæs Kvanvig «byråkrat» etter hun nektet å «omgå reglene bare for ham». Selv om han mente det nedlatende, følte hun seg stolt – både dén dagen og i dag.

For nøyaktig ett år siden ble Liv Hernæs Kvanvig fagdirektør for menneskerettigheter i Norad. Men det var ikke først og fremst en ny byråkrat-tittel som appellerte da hun søkte på stillingen høsten 2022. Det var derimot tanken om å få jobbe med menneskerettigheter i selveste utviklingsdirektoratet.

– For meg er det viktig å kunne stå opp hver dag og kjenne på at jobben har mening, forteller Kvanvig, som har arbeidet med rettigheter så å si hele karrieren i jobber ved Norsk senter for menneskerettigheter, Utlendingsnemnda, Menneskerettighetsfondet, med tros- og livssynsfrihet i Den norske Helsingforskomiteen og i Norad.

Byråkraten:

Byråkratiet er selve bautaen i samfunnet vårt, og byråkratene er tannhjulene som får det hele til å gå rundt. Men hvem er de egentlig, alle disse byråkratene som sitter på kontorer og i åpne landskap i departementer og direktorater over det ganske land? Og hva driver de egentlig med? I denne spalten får du møte noen av dem.

Hvordan starter du dagen?

Jeg starter alltid dagen med smoothie, en stor kaffe latte med H-melk og frokost ved kjøkkenbenken. Jeg liker også litt tid med mannen min og de to tenåringene våre på morgenen før jeg drar. I sommerhalvåret fyker jeg så ned alle bakkene fra Tonsenhagen på sykkelen min til Bygdøy allé 2. Jeg kjenner på vinden i ansiktet og frihetsfølelsen som syklingen gir meg. Om vinteren tar jeg 31-bussen og får enten unna litt e-post på veien eller hører på en knakende god podcast.

Hva er det beste med jobben din?

At den forutsetter samarbeid, nettverksbygging og god dialog med mange ulike mennesker både i og utenfor Norad. Jeg er veldig glad i mennesker og får masse energi av å samhandle med andre. Og i Norad er det utrolig mange trivelige folk. I tillegg oppleves jobben min som ekstremt meningsfull, fordi den innebærer å skulle styrke arbeidet med menneskerettigheter i norsk bistand. Noe av det morsomste så langt har kanskje vært å jobbe med Norad-konferansen 2024 med temaet Rights & Resistance sammen med fantastiske kolleger, og å få æren av å være konferansier for det hele på Sentrum Scene.

Og hva liker du minst?

Mengdene e-poster som stadig strømmer inn. Det er vel slik for mange i dagens samfunn. E-post er et nyttig kommunikasjonsmiddel, og jeg etterstreber å alltid besvare og skrive e-poster på en hyggelig og ryddig måte, men jeg opplever sjeldent at jeg har utrettet stort selv om innboksen er tom. Det er helt andre sider ved jobben som bidrar til en opplevelse av at vi faktisk skaper endring sammen.

Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?

Jeg tenker først og fremst på at skattebetalernes penger skal brukes slik at de kommer tiltenkte målgrupper til gode på en effektiv og etterprøvbar måte. Menneskene og planeten vår må stå i sentrum for det vi gjør. I tillegg er jeg opptatt av at menneskerettighetene skal ligge til grunn for alt Norads arbeid.

«Byråkrati», «byråkrat» og at noe er «byråkratisk» er nærmest blitt til skjellsord i Norge. Byråkrater blir ofte beskyldt for å være trauste og kjedelige. Er de det?

I byråkratisk forstand er vel traust og kjedelig mye bedre enn et system som er uforutsigbart og underholdene? Jeg fikk en tidlig fascinasjon for byråkratiet som ung sosiologistudent i møte med Max Webers «Makt og byråkrati». Byråkratiet er demokratiets hukommelse. Samtidig er det viktig at byråkratiet ikke står i veien for nødvendig fornying. Og selv om systemet skal bidra til forutsigbarhet og åpenhet, betyr ikke det at folka på innsiden er triste og kjedelige. I Norad jobber det mange morsomme, kreative og dyktige folk som både er gode byråkrater og som kan tenke nytt. Det er mye god humor, jeg ler mye på jobb og er takknemlig for alle de nye og fine folka jeg fått i livet dette siste året.

Er du stolt over å være byråkrat?

Først og fremst er jeg stolt av å jobbe med menneskerettigheter – i Norad. Jeg har vært inn og ut av byråkratiet flere ganger i løpet av karrieren, og det er fordeler og ulemper ved alt. I Norad var det selve innholdet i jobben som tiltrakk meg. For meg er det viktig å kunne stå opp hver dag og kjenne på at jobben har mening – spesielt i den verdenen vi lever i nå. Men jeg kan jo legge til at jeg i en tidligere jobb ble kalt «byråkrat» på en nedlatende måte av en eldre kollega som mente at jeg skulle omgå reglene bare for ham. Det nektet jeg å gjøre og visste at jeg gjorde rett. Da jeg gikk hjem den dagen, følte meg skikkelig stolt over nettopp å være «byråkrat».

Hvilken sak engasjerer deg for tiden?

Det er så mange saker – dessverre skjer det mye som det er umulig å ikke bli opprørt over. Noe av det som bekymrer meg mest er de alvorlige tilbakeslagene og truslene vi ser mot demokratiet og menneskerettighetene, inkludert i land vi tradisjonelt har tenkt på som demokratier. Det er mektige og polariserende krefter, og vi er nødt til å finne gode strategier for å motvirke dette både internasjonalt og lokalt. Og så kan jeg ikke unngå å tenke på klimaendringene. Jeg mener at vi fortsatt ikke gjør nok for å redde kloden vår for kommende generasjoner.

Hvis du ikke hadde vært byråkrat – hva er drømmejobben?

Ungdomsarbeider i Groruddalen, der jeg bor. Men så er jeg også skikkelig frankofil og drømte tidligere om å studere fransk litteratur ved Sorbonne. Jeg har bodd i Frankrike og elsker fransk språk, mat og kultur. Å være professor i fransk litteratur og bosatt i Paris hadde derfor heller ikke vært så feil i et annet liv. Og jeg drømmer fortsatt om å bo i Paris hver gang jeg reiser dit og blir ufattelig lykkelig av å skravle med franske venner i timevis over et godt måltid.

På tampen: Hva er dine beste lesetips?

Når jeg skal slappe av, leser jeg skjønnlitteratur og ikke fag. Det finnes så mange gripende fortellinger. The Ground Beneath Her Feet av Salman Rushdie, som jeg leste for over 20 år siden, er fortsatt en av de mest fortryllende fortellingene jeg vet om. Buru-kvartetten av den indonesiske forfatteren Pramoedya Ananta Toer, som ble sensurert i mange år, er et mesterverk. Og Elena Ferrantes Napoli-kvartetten tok pusten fra meg.

Jeg er også akkurat ferdig med den gripende boka Fri av Lea Ypi, som handler om hennes oppvekst i Albania da Europas siste sosialistiske fyrtårn sluknet. Og nå har jeg kastet meg over fransk litteratur igjen og leser en vakker bok som jeg nylig fikk av søsteren min. Den heter Changer l’eau des fleurs (Å vanne blomster om kvelden) og handler om både kjærligheten, døden og livets små og store spørsmål. Anbefales!



Powered by Labrador CMS