Har vi nådd «peak aid»?

Cindy Robles

Seniorrådgiver i tankesmien Langsikt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Jon Lomøy

Spesialrådgiver i Langsikt samt tidligere Norad-direktør og leder for OECDs utviklingskomité

Eirik Mofoss

Daglig leder i Langsikt og tidligere fagdirektør i Norad

Presidentordren om å fryse amerikansk bistand i 90 dager har sendt sjokkbølger inn i det internasjonale bistandssystemet. I løpet av tre måneder skal det foretas en gjennomgang av all amerikansk bistand, ut fra tre spørsmål fra den nye administrasjonen; gjør det USA tryggere, sterkere eller rikere? Om ikke, kutt støtten.

Her hjemme snakker vi om Norge som en av verdens største givere av bistand. Det stemmer hvis vi måler bistand som andel av bruttonasjonalinntekt (BNI), men i reelle tall er Norge en liten spiller. Da er det USA som dominerer fullstendig. 

I 2023 utgjorde deres bistand 29 prosent av verdens bistand, ifølge OECD. Når USA endrer kurs, får det derfor direkte konsekvenser for utviklingslandenes fremtid og internasjonalt samarbeid.

En reell gjennomgang av tusenvis av amerikanske prosjekter i løpet av 90 dager er ikke realistisk. Og det er ikke sikkert at Kongressen vil støtte president Trump sin radikale dreining, slik de også sto imot i hans første periode. Dette kan likevel markere begynnelsen på en bistandsrevolusjon i USA, og dermed også globalt.

«Project 2025» fra Trumps arkitekter

Begrunnelsen for bistandsgjennomgangen bærer tydelige spor av tankegodset i planen «Project 2025», publisert av den konservative og høyreorienterte tankesmien Heritage Foundation i 2023. Selv om Trump offisielt har prøvd å distansere seg fra prosjektet så har flere av dets arkitekter hatt nøkkelroller i hans første administrasjon og fått nye roller i den nye.

En dyp endring av amerikansk bistand – i tråd med tenkningen i Project 2025 – vil ha dramatiske konsekvenser. Et sannsynlig resultat er økt støtte til utvikling av fossilt brensel og amerikanske kristne organisasjoner, mindre til klima og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR). 

Vi vil også se et skifte fra en multilateral bistand som går gjennom FN og Verdensbanken til avtaler med enkeltland, for å sikre amerikanske interesser og belønning av trofaste allierte.

Slike endringer vil få alvorlige konsekvenser for internasjonal utvikling og menneskerettighetene til marginaliserte grupper som kvinner, barn og seksuelle minoriteter. Og Trump kaster ikke bort tiden.

Les også: Trump kutter bistand til kvinners helse, Norge lover å ta ansvar

Trussel mot internasjonal utvikling

I slutten av januar besluttet Trump å gjeninnføre den omstridte «global gag rule» – eller munnkurv-regelen, som innebærer at organisasjoner som utfører abort eller informerer om trygg abort ikke lenger kan få amerikanske bistandsmidler. 

Manglende tilgang til sikre aborttjenester vil føre til økt bruk av usikre abortmetoder, som igjen kan føre til alvorlige helseproblemer, infeksjoner og død. Det vil også føre til flere uplanlagte graviditeter, økt spredning av seksuelt overførbare infeksjoner som hiv og svekke helsetjenestene til de aller mest sårbare.

USA er verdens desidert største giver til global helse, inkludert til Verdens helseorganisasjon (WHO), som de nå vil melde seg ut av. 

WHO er helt sentral i å samordne arbeidet med å forhindre nye pandemier og andre helsekriser. Stoltenberg-utvalget på global helse viser til at det er rundt 50 prosent sannsynlighet for en ny pandemi med høyere dødelighet enn covid-19 de neste 25 årene. 

Ingen er beredt eller har mandat til å ta over WHOs viktige rolle i arbeidet med nye pandemier. Nå må Norge og andre land ta ansvar.

Musk om USAID: – Kan ikke fikses og må legges ned

Flere rike land kutter

USAs dreining hadde vært mindre skremmende om den var et isolert eksempel. Det er den dessverre ikke. De siste årene har vi vært vitne til et skremmende skifte i prioriteringene til flere rike land. 

I 2024 kunngjorde åtte land samlete bistandskutt på godt over 100 milliarder kroner over de neste fem årene. Ytterligere tre land signaliserte fremtidige kutt.

Nederland vil redusere sitt bistandsbudsjett med over 20 milliarder kroner per år fremover, og EU med omtrent samme nivå. Selv Sverige, som i hele 60 år har brukt én prosent av BNI på bistand, har brutt sin altruistiske tradisjon. 

Land som Finland, Sveits, Tyskland og Frankrike reduserer også sine bidrag. Mye tyder på at vi kan ha nådd «peak aid» globalt, slik to ODI-ansatte skriver i The Guardian. Det vil i så fall få dramatiske konsekvenser for de fattigste landene.

Så langt har ikke Norge meldt seg på dette kappløpet mot bunnen, men vi begynner å se noen signaler som tyder på at dette kan endre seg. 

I denne regjeringsperioden har vi nådd én prosent av BNI kun på grunn av historisk store ekstrabevilgninger til Ukraina i løpet av budsjettårene, ikke opprinnelige budsjettforslag. Og som flere andre land har vi i økende grad vannet ut hva vi mener med bistand. Sp-Ap-regjeringen innførte til og med begrepet «hjelpebudsjett», fordi de også telte med bevilgninger som ikke er godkjent som ODA.

Svekket internasjonalt samarbeid vil få store konsekvenser også for Norge. Som et lite land, er vi helt avhengige av et stabilt og velfungerende globalt system for å håndtere felles utfordringer som pandemier, klimaendringer, ulikhet, fattigdom og konflikter. 

USAs retning for bistanden fremover er derfor også negative nyheter for oss.

Norge kan hjelpe Malawi ut av gjeldskrisen på Finansiering for utvikling-konferansen

Norge kan, og Norge bør

I juni skal verdens ledere møtes for å diskutere finansieringen av FNs bærekraftsmål, på FNs «Finansiering for utvikling»-konferanse. Da må det tas grep for å sikre fortsatt høye nivåer på bistanden, og å unngå utvanning. 

Med strammere budsjett blir det også enda viktigere enn før med kunnskapsbasert og kostnadseffektiv bistand. Hvordan vi bruker knappe ressurser betyr noe. Liv står på spill. Her hjemme kan UD og Norad gjøre sin del for det.

Vi risikerer nå en utviklingspolitisk trend som kan sette millioner av mennesker i fare, undergrave utviklingen vi har sett de siste tiårene – og svekke verdens evne til å møte de globale utfordringene som venter.

Norge kan, og Norge bør, øke våre bidrag i en tid som nå. Når andre land svikter de fattigste og ikke bidrar i den globale dugnaden for å løse felles utfordringer, er det vårt ansvar å lede an. Vi har nok penger, og å snu ryggen til internasjonal utvikling vil før eller senere også ramme oss selv.