En knusende dom over et udemokratisk valg

Benedicte Bull

Latin-Amerika-ekspert og professor ved Senter for utvikling og miljø ved UiO

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Carter-senterets foreløpige rapport etter observasjon av presidentvalget i Venezuela på søndag, er den mest knusende dommen over et valg jeg noen gang har lest fra et anerkjent institutt.

Men hva skal man med beviser om man ikke har straffereaksjoner? Og hvordan kan man unngå at Maduro bruker valget til å fjerne venezuelaneres få politiske friheter?

Et ran på høylys dag

At noe var i gjære ble klart allerede noen få timer etter at valglokalene stengte i Venezuela søndag kveld. Mens Venezuela har hatt et stadig mer udemokratisk regime, har man et elektronisk system for å registrere stemmer som er anerkjent for å være både sikkert og effektivt.

Når valglokalet stenger, skrives det automatisk ut en protokoll over antall og fordeling av stemmer. De ulike partiene har rett til å ha sine «valgvitner» i lokalet, og disse skal få med seg en papirkopi av protokollen. Samtidig overføres stemmene til Valgrådet elektronisk. Det betyr at resultatet er klart kort tid etter at valglokalene stenger.

Først begynte det å komme meldinger om at flere valgvitner for opposisjonen var blitt kastet ut av lokalene før de stengte, og dermed ikke fikk med seg sin papirkopi av protokollen. Så varte og rakk det før det kom noen erklæring fra Valgrådet.

Først fire timer etter at valglokalene stengte ble det annonsert at sittende president Nicolás Maduro hadde vunnet med 51,2 prosent av stemmene, mens den viktigste opposisjonskandidaten, Edmundo González Urrutia, hadde fått 44 prosent.

Ingen øvrige detaljer ble offentliggjort, og det regjeringskontrollerte Valgrådet nektet å vise frem protokollene. Fra mandag morgen var hjemmesiden til Valgrådet, der informasjonen skulle vært tilgjengelig, nede. Maduro-regjeringen hevdet at den hadde vært utsatt for hackere fra Nord-Makedonia.

Selv om valg har vært manipulert på ulike vis i Venezuela tidligere, så er et så åpenbart brudd på valgloven som å holde tilbake informasjon om stemmegivningen nytt, også her.

Selv kyniske observatører av venezuelansk politikk ble overrasket over at manipulasjonen denne gangen var så åpenbar, som å gjøre et ran på høylys dag. Ikke uventet kom anklager om valgfusk fra opposisjonen. Så kom kravene om at regjeringen legger fram protokollene. Blant de første til å kreve det var Carter-senteret.

Valgobservasjon med troverdighet

At Carter-senteret i det hele tatt fikk være til stede med valgobservatører sier en god del om senterets posisjon i Venezuela. Andre valgobservatører var enten blitt nektet adgang, som EU, eller hadde trukket seg siden forholdene ikke lå til rette for en grundig gjennomgang av valget.

Carter-senteret har fulgt Venezuelansk politikk siden 1998, da det observerte valget som brakte Hugo Chávez til makten. De har ofte produsert kritiske rapporter, men aldri konkludert med at valgene var direkte udemokratiske. Senest i forrige uke lovpriste myndighetene i Venezuela senterets profesjonalitet og uavhengighet.

Det vakte derfor bekymring da Carter-senteret ikke publiserte sin tillyste rapport på mandag. Det ble etter hvert tydelig hvorfor: De måtte først få medarbeiderne sine i sikkerhet.

Da den kom på tirsdag, var den ikke nådig:

• Valgene hadde foregått i en kontekst av manglende frihet og rettigheter
• Valgrådet favoriserte regjeringen
• Det var lagt store hindre i veien for registrering av velgere og kandidater og intervenert i partier
• Myndighetene hadde sensurert og dominert medier

Lista er enda lengre. Det eneste som kunne føres på pluss-siden var at i de få lokalene der Carter-senteret hadde vært til stede hadde stemmegivningen gått fredelig for seg. Konklusjonen var at valget verken var i tråd med internasjonale demokrati-standarder eller landets egne valglover.

Et vrengebilde av Barbados-avtalen

Rapporten er å lese som et vrengebilde av Barbados-avtalen mellom regjering og opposisjon som Norge tilrettela for i oktober. Punkt for punkt er avtalen blitt brutt.

Nå har Norge – i likhet med en rekke andre land og organisasjoner – bedt om at regjeringen legger frem valgprotokollene. Det har Maduro så langt ignorert. Opposisjonen har samlet inn over 80 prosent av protokollene og gjort dem tilgjengelige via en søkbar nettside.

De viser at opposisjonskandidaten Edmundo González har fått omtrent dobbelt så mange stemmer som Nicolás Maduro – mellom 60 og 70 prosent.

Så langt har Maduro-regjeringen svart på det økte presset med å straffe sine opponenter stadig mer brutalt. Det foregår etterforskning for hacking og for å oppfordre til kriminalitet av både González og opposisjonens reelle leder, Maria Corina Machado, som av regimet er fradømt retten til å stille til valg. Maduro-regimets angrep på dem minner stadig mer om Putins retorikk: De er fascister, og må bekjempes på samme måte som man nedkjempet Hitler.

Etter at spontane demonstrasjoner oppsto – særlig i fattigområder – med kasserollehamring og gateopptøyer, sendte Maduro militæret ut i gatene, og kalte demonstrantene rusavhengige terrorister.

Så langt er 16 rapportert drept i demonstrasjonene og over 700 arrestert. Istedenfor å legge frem protokollene har Maduro nå sagt han vil la seg forhøre av Høyesterett om valget. Men Høyesteretts medlemmer er utpekt av Maduro selv.

Beviser uten dommer og straffereaksjoner

Spørsmålet nå er hva man skal bruke Carter-senterets rapport og opposisjonens innsamlede protokoller til. Hva skal man med bevis om man ikke har en dommer eller en straffereaksjon? Og hvordan kan man unngå at Maduro bruker valget til å fjerne de få politiske frihetene som var igjen?

Internasjonalt er det bare Kina, Russland, Iran, Nicaragua, Cuba, Bolivia, og Honduras som har gratulert Maduro med valgseieren. Fra de fleste andre er det kommet oppfordring til å legge frem protokollene. Selv om ordlyden har vært litt ulik, så har også ulike ledere på venstresida i Latin-Amerika krevd åpenhet, inkludert Lula og Petro i de viktige nabolandene Brasil og Colombia.

Det står ikke bare om demokratiske prinsipper: De vet også at et stjålet valg i favør av Maduro vil gjøre folk enda mer desperate i Venezuela, og enda flere enn de 7,7 millionene som allerede har reist vil flykte. Og de aller fleste havner i nabolandene.

Da Norge tilrettela for forhandlinger var det med en tanke om at Maduro trenger internasjonal legitimitet for å få økonomien på fote igjen. Han trenger at sanksjonene fra USA oppheves og han trenger nye investeringer. Derfor trengte han også at hans gjenvalg ble anerkjent. Det ser det ikke ut som han vil oppnå, men det ser heller ikke ut til å plage ham, iallfall ikke så mye at han vil risikere å tape et valg.

Det foregår intense samtaler internasjonalt for å legge frem et forslag som kan redde det venezuelanske demokratiet. Om de ikke lykkes vil troen på internasjonal tilrettelegging, observasjon og press vil kunne bidra til en demokratisk transisjon bli svekket – ikke bare i tilfellet Venezuela.

Latin-Amerika vil forbli splittet og den globale klubben av autokratiske regimer styrkes. Men for venezuelanerne handler det om liv og død. Maduro truet med at om han tapte, ville det bli et blodbad. Det kan bli et blodbad. Ikke fordi han tapte, men fordi han ikke ville vedgå det.

Les mer:

• 

  Trumps migrasjonspolitikk: En varslet katastrofe

• 

  Fengslet Raftopris-vinner ble feiret i Bergen

• 

  En naturavtale for land og vann

• 

  FN-rapport om Venezuela viser hva som skjer når demokratiet opphører

• 

  Pensum i Paraguay: Gutter gråter ikke lett og kondomer nytter ikke

• 

  Frykt for ny masseutvandring fra Venezuela etter valget

• 

  Det som må til for å bevare regnskogen

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.