Fredsprisen bør få Norge og Nato til å tenke seg om

Jan Borgen

Tidligere leder av Amnesty International Norge og nestleder av International Commission of Jurists i Genève

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

De overlevende fra Hiroshima og Nagasaki i den japanske organisasjonen Nihon Hidankyō er tildelt Nobels fredspris 2024. 

Vår statsminister kommenterte at tildelingen er en påminnelse om hvorfor jobben for nedrustning må fortsette, og at det er «en nødvendig advarsel mot de som kommer med direkte trusler om bruk av atomvåpen». 

Der stanset han resonnementet, fordi han innså det pinlige i at Norge har dårlige argumenter for ikke å slutte seg til Traktaten om forbud mot kjernevåpen (TPMW).

Nesten alle verdens stater støtter traktaten: 93 har signert og 73 har ratifisert den. 9 stater motarbeider traktaten, og setter verdens befolkning i stor fare: USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, India, Israel, Pakistan og Nord-Korea. 

Traktaten forbyr, uten forbehold, enhver besittelse, trussel om bruk og utplassering av atomvåpen. Den forbyr kjernefysisk «avskrekking» og punkterer dermed myten om «avskrekking» Nato-landene til nå har bekjent seg til.

Enorm risiko

Risikoen for bruk av atomvåpen har ikke vært større siden USA slapp bombene over Hiroshima og Nagasaki. Antallet operasjonelle atomstridshoder vokser. Det planlegges en massiv modernisering av arsenalene i årene som kommer. Atomvåpenretorikken er skremmende høy. 

3 av de 9 kjernevåpenstatene som motarbeider TPNW er medlemmer av Nato. Lederne for Nato-landene møttes til toppmøte i Washington, D.C. i juli for å feire at Nato fyller 75 år i år, i en tid med eksepsjonelt høy kjernefysisk fare, og unnlot å ta ett eneste skritt for å signalisere at denne faren bør reduseres. 

Nato støtter bruk av atomvåpen, inklusivt førstebruk (svar på et konvensjonelt angrep med atomvåpen), som del av tanken om «troverdig avskrekking». 

Russlands atomvåpen er fiendtlig risiko, Natos atomvåpen er utelukkende troverdig avskrekking, sier Nato.

Avskrekkingsteori uten troverdighet

Kjernefysisk «avskrekking» er skrivebordsteori tilhengerne hevder har forhindret atomkonflikt. I praksis har den brakt oss veldig nær atomkonflikt ved mer enn én anledning. 

I 1962 begrunnet Sovjetunionen utplassering av atomraketter på Cuba, på dørterskelen til USA, med avskrekking, som svar på USAs missiler i Tyrkia og Italia som pekte rett på Moskva. Det ga ingen forventet gjensidig «avskrekking», derimot en uhyrlig krise på randen av atomkrig. 

USAs utenriksminister Dean Acheson sa at det var ren og skjær dum flaks («dumb luck») at en atomkrig ikke ble utløst. Krig ble unngått gjennom diplomati: tilbaketrekning av Sovjetunionens atommissiler fra Cuba, tilbaketrekning av USAs atommissiler fra Tyrkia og Italia og avtale om at USA ikke skulle invadere Cuba. 

Også krigen i Ukraina viser svikten i «avskrekking». Russland, med det største atomarsenalet, benytter «avskrekkende» atomutpressing for å hindre ekstern innblanding i den ulovlige krigen mot en suveren stat, uten å lykkes med det.

Falske forhåpninger

Kjernefysisk «avskrekking» gir falske forestillinger som senker terskelen for bruk av våpnene. Trusler om gjensidig utslettelse garanterer ikke for at våpnene ikke vil bli brukt. De er trusler om bruk av «blinde» våpen som ikke skiller mellom sivile og militære, våpen som skaper ufattelig mye unødvendig lidelse. De er forberedelser til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Nato-pakten omtaler ikke atomvåpen. Betegnelsen atomallianse om Nato er av ny dato, først fra 2010. Natos medlemmer vurderer å utplassere enda flere atomstridshoder i Europa på «stand by».

Alliansens kjernefysiske kapasitet «moderniseres»: I de senere år har USA utplassert en ny, kraftigere atombombe (B61-12) og et nytt stealth-jagerfly (F35A) i landene som er vertskap for amerikanske våpen (Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia). Russisk UD har reagert og anklaget USA for «å senke terskelen for bruk av kjernefysiske våpen»

Alliansen hevder å arbeide for en tryggere verden – fredelig og atomvåpenfri – samtidig som den målrettet øker faren for utslettelse av liv gjennom kjernefysisk opprustning. Europa trenger ikke atomvåpen. Nato har allerede et overlegent konvensjonelt forsvar. 

Norsk opinion

Et flertall i befolkningen støtter norsk tilslutning til Traktaten om forbud mot kjernevåpen. Det vil bety legitim norsk frakobling fra Natos atomparaply: Norge vil ikke lenger kunne støtte potensiell bruk av kjernefysiske våpen på vegne av Norge. 

Natos og vår regjerings syn på traktaten er negativt. På Nato-toppmøtet i Vilnius i fjor deltok Norges stats-, forsvars- og utenriksministre som ga full støtte til møtets sluttkommuniké som blant annet sier:

«Vi gjentar at traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) står i motsetning til, og er uforenlig med, Nato-alliansens politikk for kjernefysisk avskrekking; er i strid med den eksisterende ikke-sprednings- og nedrustningsarkitekturen; risikerer å undergrave ikke-spredningsavtalen; og ikke tar hensyn til det rådende sikkerhetsregime. TPNW endrer ikke de juridiske forpliktelsene for våre land med hensyn til atomvåpen. Vi aksepterer ikke noe argument om at TPNW reflekterer, eller på noen måte bidrar til utviklingen av, internasjonal sedvanerett.»

Her sies mye uriktig og villedende om juridiske spørsmål. På den annen side har vi Østerrikes utenriksminister som korrekt uttalte følgende da han undertegnet TPNW på sitt lands vegne: 

«Vi hører ofte at atomvåpen er nødvendige for sikkerheten. Det narrativet er ikke bare feil, det er farlig. Den nye traktaten gir et reelt alternativ: en verden uten atomvåpen, der alle er tryggere.»

Dette bør Nato gjøre

For å bidra til avspenning bør Nato gjøre følgende: 

1) Bidra til å gjenopplive de multilaterale samtalene om nedrustning i FN i Genève. USA og Russland må på nytt engasjere seg i gjensidig atomnedrustning.

2) Mobilisere nødvendig politisk vilje innad i Alliansen til å reforhandle dens kjernefysiske strategikonsept. Vanskelig, men ikke umulig. Teorien om kjernefysisk «avskrekking» må vrakes.

3) Fysisk fjerne USAs atomvåpen fra andre Nato-land (Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia).

4) Slutte å kritisere TPMW, det eneste eksempel på fremskritt innen kjernefysisk nedrustning og avspenning på flere tiår. Det er feil å hevde at det er rettslige hindre i veien for at Nato-land slutter seg til TPMW. Det er fullt forenlig å være part i traktaten og samtidig medlem av Nato. Kun i spørsmålet om Nato-alliansens politikk for kjernefysisk «avskrekking» er det en motsetning.

5) La land som ønsker å slutte seg til TPMW gjøre det uten å utsette dem for utilbørlig politisk og militært press. Nato-land kan ha ulike tilnærminger til sikkerhets-, strategi- og våpenspørsmål. Uaktet Nato-paktens forpliktelser har Norge og andre land i Nato suveren rett til å slutte seg til TPMW, og bør gjøre det. Som et bidrag til militær avspenning.