Kvinnekamp og mobilisering for fred

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Liv Tørres

leder for LOs internasjonale avdeling

En pris til kvinnekamp. En pris til kamp for fred og menneskerettigheter. En pris til de som risikerer livet hver eneste dag for sine meningers mot. En pris til kvinnekamp i Iran. En pris til Narges Mohammadi!

Det er ikke den første fredsprisen til kvinner eller til kvinnekamp. Bertha von Suttner fikk prisen allerede i 1905. Så ble det imidlertid tynt i rekkene. Alt i alt er det under 20 kvinner som har mottatt prisen mot cirka 100 menn. 

I 2011 ble kvinners fredskamp for alvor satt på dagsordenen i Nobel-systemet da Ellen Sirleaf Johnsen, Tawakkol Karman og Leymah Gbowee, fikk prisen for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid. 

Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn, sa Nobelkomiteen den gang. Men den prisen som nok er mest relevant å sammenlikne årets pris med, er fredsprisen for 20 år siden til Shirin Ebadi som fikk prisen for sin kamp for menneskerettigheter og kvinner nettopp i Iran. 

Hun grunnla også Senteret for Forsvarere av Menneskerettigheter i Teheran som Narges Mohammadi etterhvert ble visepresident for. Sist markerte hun seg her hjemme ved å protestere mot at prestestyrets ambassade ble invitert til fjorårets fredsprisseremoni i Rådhuset. Man kan vel si at Nobelkomiteen har svart på det i år.

Frihet for alle

Menneskerettighetsforkjemperen Narges Mohammadi fra Iran får prisen for sin kamp mot undertrykking av kvinner i Iran og for menneskerettigheter og frihet for alle, sier Nobelkomitéen i sin begrunnelse. Og Mohammadi har de siste årene blitt bredt anerkjent som en av de viktigste lederne for kampen for kvinners rettigheter i Iran. 

Prisen har vært høy: Hun har vært arrestert 13 ganger og dømt 5 ganger til 31 års fengsel og 154 piskeslag.

At prisen kommer nå er betimelig. «Kvinne, liv, frihet» ble slagordet for protestbevegelsen høsten 2022 da den kurdisk-iranske kvinnen Mahsa Jina Amini døde i varetekt hos moralpolitiet. 

Drapet utløste sinne blant store deler av den iranske befolkningen og spesielt blant kvinner og ungdom. Hundre tusener tok til gatene. Protestbevegelsen ble den største siden etableringen av den Islamske republikken i 1979 og utviklet seg i løpet av høsten til også å inkludere krav om regimeendring. 

Nå koker det igjen etter at en 16-år gammel jente ble liggende i koma etter at hun ble angrepet av det samme moralpolitiet for manglende bruk av hijab.

Må si: Nå er det nok

Da Ellen Johnson Sirleaf vant fredsprisen sa hun i talen sin at "Over hele kloden, i alle deler av samfunnet, får i dag kvinner, og også menn, mot til å si, høyt og klart på tusener av språk: Nå er det nok.»

Det var definitivt mer enn nok i 2011. Men nå er situasjonen ennå verre. Kvinners rettigheter er under press over hele verden. Det er kvinnene som er i flertall blant verdens fattige. Kvinnene som er mest sårbare i konflikt. 

Kvinner diskrimineres i utdanning, samfunns og arbeidsliv. Mange steder har våre søstre ikke eierrettigheter til jord og blir hindret når det gjelder behov for kreditt og tilgang til markeder. Vi utfører hoveddelen av det ubetalte omsorgsarbeidet. Det er vi som stort sett fortsatt har omsorg for barn, eldre og syke. Kvinner er underrepresentert i ledelse og beslutningstakende posisjoner over hele verden. 

Kvinner globalt har kun tre fjerdedeler av menns lovfestede rettigheter. På verdensbasis tjener kvinner i gjennomsnitt 20 prosent mindre enn menn. 

Store tilbakeslag

2022 var et stort tilbakeslag for den internasjonale kvinnekampen. Kvinner over hele verden ble hardere rammet enn menn av pandemien og av etterdønningene som fulgte i form av arbeidsledighet og fattigdom. 

Situasjonen i Iran, endringene i abortloven i USA og Polen, kvinner og barn på flukt under krigen i Ukraina og den totale innskrenkninga av kvinners rettigheter etter at Taliban kom tilbake til makta i Afghanistan er bare noen av eksemplene på konsekvenser av en undertrykkende religiøs og politisk bølge som skylder over mange land.

Menneskerettighetskamp koster. Rundt 500 mennesker ble drept bare i løpet av høstmånedene 2022. De fleste av politiet. Shirin Ebadi er en av de som vet hva prinsipper og kamp koster. Hun var en av Irans første kvinnelige dommere. 

Etter Khomeinis revolusjon i 1979 ble hun avsatt. Ebadi åpnet advokatpraksis og begynte å forsvare folk som ble forfulgt av myndighetene. I år 2000 havnet hun selv i fengsel for å ha kritisert prestestyret. 

Hun har gjennom livet mistet advokatbevilgningen sin, dommerstillingen sin, mannen sin, huset sitt, fredsprismedaljen, pengene og landet sitt. Likevel gir hun ikke opp. Det gjør ikke Narges Mohammadi heller. 

Det minste vi kan gjøre er å heie på dem. Støtte dem. Vise solidaritet.

Internasjonal solidaritet

Kvinnekampen har alltid vært internasjonal. Internasjonal solidaritet og situasjonen for kvinner i Bangladesh, India, Sør Afrika og Midt Østen har vært tema og kampsak for en rekke sterke damer i norsk kvinnebevegelse opp gjennom årene. Det må fortsette. Men flere må mobilisere. 

Fagbevegelsen har et stort ansvar for å kjempe kvinners kamp, også på et internasjonalt nivå. Vi tar den kampen alvorlig. I LO har vi kvinners rettigheter og likestilling som en av pilarene i vårt internasjonale program.

Forhåpentligvis vil denne prisen skape økt kraft i protestene i Iran. Forhåpentligvis vil mange sende brev og skrive under på Amnestys krav om Mohammadis løslatelse. 

Forhåpentligvis vil mange engasjere seg i den internasjonale kampen. Forhåpentligvis vil alle politiske partier løfte likestilling som overordnet tema og prioritering i utenriks og utviklingspolitikken. Og forhåpentligvis er det flere som hever stemmen med krav om kvinners rettigheter og likestilling.

En del av løsningen

For menneskerettigheter og kvinners rettigheter er en viktig del av løsningen på dagens globale problemer. Uten økt søkelys på kvinnekamp og kampen for likestilling kommer vi ikke til å nå målene om fattigdomsreduksjon. 

Da Ebadi mottok prisen, sa hun i sitt foredrag at: «hvis det 21.århundre ønsker å frigjøre seg fra syklusen av vold, terror og krig, og unngå gjentakelse av opplevelsene fra 1900-tallet ..., er det ingen annen måte å gjøre det på enn ved å forstå og reelt respektere menneskerettigheter for alle, uavhengig av rase, kjønn, religion, nasjonalitet og sosial status». 

Prisen til Narges Mohammadi er en pris til kvinnekamp i Iran, men i siste instans dreier dette seg om en kamp som angår oss alle.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.