Meninger:
Kan Oppenheimer-feberen endelig øke engasjementet for et atomvåpenforbud?
Christopher Nolans storfilm «Oppenheimer» skaper sårt tiltrengt engasjement rundt atomtrusselen, som aldri har vært større enn i dag. Siden bombene falt over Japan august 1945, har hele elleve personer og organisasjoner mottatt Nobels fredspris for kampen mot Oppenheimers oppfinnelse.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Direktør for Nobels Fredssenter
Publikum valfarter til kinoene for å følge dramaet rundt utviklingen av atombomben under annen verdenskrig. Selv om Oppenheimer åpenbart var stolt av den vitenskapelige prestasjonen han og teamet i Manhattan-prosjektet sto for, var han også sterkt preget av dilemmaet det nye våpenet og dets enorme ødeleggende kraft.
Hvor mange kom til å dø? Hva ville Sovjetunionens respons være? Hvordan ville en verden med atomvåpen se ut?
6. august 1945 falt den første atombomben over Hiroshima. Tre dager senere falt den andre og sist brukte atombomben over Nagasaki. Til sammen ble over 200 000 mennesker drept.
Atomtrusselen har naturlig nok også preget Nobels fredspris sin historie etter andre verdenskrig. Fra 1959 til i dag har i alt elleve tildelinger hatt kampen mot atomvåpen som en del av begrunnelsen for prisen.
De mest kjente er kanskje Andrej Sakharov, Alva Myrdahl, Leger mot Atomvåpen og ICAN. Nesten alle fredsprisvinnere i perioden 1960–1990 nevnte atomtrusselen i sine Nobelforedrag.
Konstant trussel
Atomvåpen har ikke blitt brukt i krig siden augustdagene i 1945. Men det har ved flere anledninger vært nære på.
Cubakrisen i oktober 1962 står som skrekkeksempelet på hvordan stormaktsrivalisering kan bringe verden til randen av atomkrig. En gjensidig opprustning mellom USA og Sovjetunionen var nær å ende med en katastrofe.
Også i Norge har vi vært vitne til en situasjon som kunne ha utløst en atomkrise, da en forskningsrakett fra Andøya ble tolket som en amerikansk atomrakett av russiske radaroperatører i 1995.
Disse hendelsene minner oss om atomvåpenets konstante, truende tilstedeværelse. Menneskelig eller teknologisk svikt kan få fatale konsekvenser. Under den kalde krigen var atomvåpentrusselen en vesentlig faktor. Plutselig ble Oppenheimers engstelser delt av millioner som fryktet hva konsekvensene av bruk av våpenet kunne bli.
Det at trusselen fra den kalde krigen ikke lenger hang over oss, og at antallet atomvåpen ble redusert betydelig, gjorde nok at mange tenkte at atomtrusselen var i ferd med å forsvinne.
Reagan og Gorbatsjovs gjennombrudd
I filmen om Oppenheimer blir vi kjent med tanker om dialog med Sovjetunionen i forkant av bombingen for å hindre et våpenkappløp. Dette skjedde selvsagt ikke. Tanker om at vi trenger et overordnet organ som kan ta et ansvar for at atomvåpen ikke blir brukt, ble også luftet. I oktober 1945 ble FN opprettet, med atomnedrustning som en viktig del av arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.
Mye har blitt forsøkt for å få kontroll på staters bruk av atomvåpen. De to viktigste avtalene om regulering av atomvåpen er Prøvestansavtalen fra 1963 og Ikkespredningsavtalen fra 1968. Sistnevnte trådte i kraft i 1970 og ble sett på som et virkelig gjennombrudd, men fikk i praksis liten effekt.
Større optimisme og resultat var det nok av INF-avtalen fra 1987, forhandlet frem med Reagan og Gorbatsjov i spissen. Her forpliktet landene seg til å fjerne landbaserte mellomdistanseraketter og forby partene å anskaffe nye. Avtalen ble oppfattet som et reelt gjennombrudd i forhandlingene mellom øst og vest. Og i 1991 ble den bilaterale avtalen mellom USA og Sovjetunionen, START-I signert.
Dette har bidratt til en betydelig reduksjon i antall stridshoder de siste 30 årene, fra over 70 000 atomvåpen på begynnelsen av 90-tallet til 12 512 i januar i år. Men ifølge det svenske fredforskningsinstituttet Sipri, bak tallene, har dessverre trenden snudd.
Det at trusselen fra den kalde krigen ikke lenger hang over oss, og at antallet atomvåpen ble redusert betydelig, gjorde nok at mange tenkte at atomtrusselen var i ferd med å forsvinne. Engasjementet mot atomvåpen dabbet av - helt til Russlands fullskala invasjon av Ukraina i fjor. Da oppdaget vi at faren slett ikke var over.
Faktisk sier eksperter at vi aldri har vært nærmere en atomkrig enn i dag.
Det paradoksale er at mens antall atomvåpen har gått ned siden den kalde krigen, har den potensielle ødeleggende effekten av hvert våpen økt betydelig. De to atombombene som ble brukt i 1945 drepte over 200 000 mennesker. I dag har ett enkelt atomstridshode, som blir sluppet over en større by, potensial til å drepe flere millioner.
Finnes det en løsning?
Årsaken til at verden ikke har funnet en løsning, er selvsagt at dette er meget komplisert storpolitikk. Maktbalansen i verdenspolitikken formes av prinsippene om avskrekking og terrorbalanse. Teorien er at så lenge alle stormakter besitter masseødeleggelsesvåpen, vil ingen tørre å benytte dem i frykt for gjensidig utslettelse.
Alfred Nobel, grunnleggeren av Nobels fredspris, hadde en lignende tanke. Han forestilte seg at våpen en dag ville bli så ødeleggende at selve fenomenet krig ville forsvinne. Det kan virke som han tok grundig feil.
Det er mer enn nok våpen i verden til å utslette alt liv flere ganger. Likevel forblir krig en realitet i mange deler av verden, og atomvåpenets skygge truer fortsatt vår eksistens.
I 2017 mottok ICAN Nobels fredspris for sitt arbeid med å belyse atomvåpenfare og fremme et internasjonalt forbud. De får æren for at 122 land vedtok et FN-forbud mot atomvåpen, som erklærte masseødeleggelsesvåpen som utdaterte og illegitime.
Setsuko Thurlow, som overlevde Hiroshima, talte hjerteskjærende på vegne av ICAN under prisutdelingen i Oslo rådhus. Mange husker hennes levende beskrivelser av en by i flammer og ruiner. Hennes bønn til verden var krystallklar: Forby disse våpnene, velg frihet fremfor frykt, og prioriter nedrustning over ødeleggelse.
Thurlows oppfordring ble oppsummert av ICANs direktør Beatrice Fihn i Nobelforedraget: «Atomvåpnenes historie vil ta slutt, og det er opp til oss å bestemme hvordan denne slutten skal bli. Blir det slutten for atomvåpnene eller for oss? Det blir ett av to.»
Vi håper at Oppenheimer-filmen fører til et fornyet engasjement mot atomvåpen, og et økt press på stormaktene for å signere FN-traktaten som forbyr dem.