Etiopias mange uvenner kan få følger for Den afrikanske union

Maren Sæbø

Frilansjournalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det var gledesscener og jubel da det første Ethiopian Airlines-flyet landet i Eritreas hovedstad Asmara for første gang på to tiår i 2018.

Bildet av en smilende statsminister Abiy Ahmed omkranset av nylig gjenforente etiopisk-eritreiske familier ble selve symbolet på oppmykningen av de steile frontene mellom Etiopia og det fraskilte Eritrea, en oppmykning Abiy fikk fredsprisen for i Oslo i 2019.

Det angrer nok Nobelkomiteen på, for året etter dro Abiy med seg sin nye allierte, president Isaias Afewerki, inn i en av de mest brutale krigene vårt årtusen har sett. I Tigray-regionen nord i Etiopia, nettopp på grensa til Eritrea.

Krigen skulle pågå i to år før en fredsavtale ble inngått i Pretoria i Sør-Afrika. Men etterdønningene kjennes fortsatt, både i Tigray og i Amhara-regionen rett sør for Tigray, der noen andre av regjeringshærens tidligere allierte, Fano-militsen, har tatt til våpen.

Også forholdet til Eritrea har surnet for etiopierne etter inngåelsen av fredsavtalen med tigrayerne. Eritrea var ikke en del av Pretoria-avtalen, og som Fano-militsen har de heller ikke respektert våpenhvilen som ble inngått. 

Det har fått forholdet mellom Addis Abeba og Asmara til å kjølne igjen. Nå har også flyselskapet Ethiopian Airlines suspendert sin symbolske rute mellom de to byene.

Nilens vann

Men det er et annet forhold som nå får diplomater på Afrikas Horn til å legge ansiktene i bekymrede folder. Nemlig Etiopias forhold til Egypt, en tradisjonell erkerival i kampen om vannet de begge deler fra Nilen.

Egypt får over 90 prosent av sitt ferskvann fra Nilen. Og det meste av vannet i Nilen kommer fra Den blå Nil som har sitt opphav i det etiopiske høylandet, i Tanasjøen. Derfor er forholdet til Etiopia, og Sudan som Den blå Nil også passerer, sikkerhetspolitikk sett fra Kairo.

Egypterne er derfor heller ikke fornøyd med at Etiopia de siste årene har ferdigstilt, og fylt den enorme Renessansedammen, vest i Etiopia.

Som en enorm propp ligger, den et stykke oppstrøms fra grensen til Sudan, og gir etiopierne kontroll med Egypts viktigste ressurs. Løpende forhandlinger mellom Nilstatene har mer eller mindre stoppet opp, og det har fått Egypt til å se seg om etter andre allierte i regionen.

Og da har blikket falt på en annen av Etiopias rivaler, nemlig Somalia. I Somalia er man i ferd med å avvikle en fredsbevarende styrke satt sammen av Den afrikanske union (AU), til fordel for en ny styrke med en litt annen sammensetning. Og det er her Egypt nå har sett sin mulighet. 

Mens den nåværende AU-styrken har soldater fra blant annet Etiopia, ser Egypt ut til å bli det landet som bidrar mest til en ny styrke. Hele 10.000 mann, og utstyr, av et totalt antall på litt over 11.000. De første skal være på plass rett over nyttår.

Denne manøveren fra Kairo forklares igjen ut ifra en avtale om havnetilgang mellom Etiopia og det dels autonome Somaliland, som ble inngått ved årsskiftet. Da advarte både Somalia og Egypt om at Etiopia syntes å true Somalias eksistens. 

Etiopia på sin side, forklarte avtalen som nødvendig for å sikre mer havnetilgang for landet, som er kontinentets mest folkerike uten egen kyst.

Gamle og nye spenninger

Spenningene mellom Egypt og Etiopia, og mellom Etiopia og Somalia, har formet regionen i århundrer. I mer moderne tid har spenningene blant annet manifestert seg i krigen om Ogaden (1977–1978) mellom Etiopia og Somalia, en krig som også så en stor utplassering av kubanske og sovjetiske tropper i Etiopia, til støtte for det daværende Derg-regimet.

I det nye årtusenet har Etiopia flere ganger hatt tropper i Somalia, først i 2006 da landet intervenerte mot de islamske domstolene, siden som en del av suksessive AU-operasjoner.

Det er det mønstret som nå brytes med at en AU-ledet operasjon der Etiopia er med, byttes ut mot en tilsynelatende Egypt-dominert styrke med AU-mandat. Den påfølgende ordkrigen mellom Kairo og Addis Abeba har tiltatt i styrke de siste ukene.

Etiopia har allerede interne spenninger nok. I tillegg er to tilstøtende Nilland, Sudan og Sør-Sudan, i henholdsvis krig med seg selv og i dyp politisk krise.

Med et anstrengt forhold til Eritrea, Egypt og Somalia, kan den tidligere hyllede statsminister Abiys prosjekt få enda flere bulker det ikke behøver.

Men den dårlige stemninga er heller ikke godt nytt for organisasjonen som har sitt hovedsete midt i Addis Abeba, nemlig AU. Den tilstedeværelsen gjør Addis Abeba ikke bare til hovedstad i Etiopia, men også til en slags hovedstad for hele kontinentet.

AU har blitt kritisert for å være påfallende stille da vertslandet Etiopia ble beskyldt for grove krigsforbrytelser i Tigray-regionen, en krig der det anslås at opp mot 600.000 mistet livet. Og for å, som en av flere forhandlingspartnere, ikke klare å stoppe den katastrofale krigen i Sudan.

Skulle Addis Abeba nå havne i klammeri med Mogadishu over en AU-styrke bestående av primært egyptere, kommer AU igjen i knipe.

En av de få større operasjonene organisasjonens eget freds- og sikkerhetsråd har styrt med en viss suksess, er nettopp styrken som har stått i Somalia. En styrke der personell fra Somalias naboland, inkludert etiopiere nå altså ser ut til å byttes ut med egyptere, til protest fra Etiopia.

Den siste utviklingen øker ikke bare alle de interne spenningene på Afrikas Horn, den truer også den organisasjonen som bør være best rustet til å garantere fred på kontinentet, altså AU.

Enn så lenge flyr fortsatt Ethiopian Airlines fra Addis Abeba til de fleste andre involverte hovedsteder, inkludert Kairo, daglig. Diplomatene i AUs hovedkvarter i Addis Abeba håper nok at det fortsetter.