Bob Geldof i Band Aid, bak julehiten «Do They Know It's Christmas?» fra 1984, åpner Live Aid-konserten i London året etter. Den historiske konserten samlet 1,5 milliarder TV-seere og samlet inn enorme summer til nødhjelp i Etiopia, hvorav mye ikke nådde fram.

Meninger:

Trenger Sudan en julelåt?

Så går det mot årsslutt igjen, og på radioen surrer juleklassikeren «Do They Know It's Christmas?» for det førtiende året på rad. Men heller ikke i år er det folk på Afrikas horn som kan beskyldes for den verste ignoransen, den prisen går nok til oss igjen.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Hvorfor bryr de seg ikke om oss?»

Det spørsmålet har jeg fått igjen og igjen i løpet av 2024, og det er like vanskelig å svare på hver gang. Det er sudanere i diasporaen som spør, sudanere her i Norge og sudanere på flukt i nabolandene. Og de er det mange av.

Av landets 50 millioner innbyggere er rundt 12 millioner på flukt. Tre millioner har flyktet ut av landet, inkludert én million som tidligere hadde søkt tilflukt i Sudan fra naboland. Blant dem som er igjen i Sudan, anslår FNs humanitære organisasjon at mer enn halvparten vil trenge humanitær hjelp i løpet av året. En gigantisk og dyr operasjon som få vil finansiere.

I møte med årets krise i Sudan har det slått meg – kan virkemidlene en sjelden gang hellige middelet, eller er man da dømt til å gjenta historien?

Hungersnød av «bibelske proporsjoner»

Verst er det i Darfur, vest i landet. Og det snakkes igjen om hungersnød av «bibelske proporsjoner», noe som igjen leder tankene til poplåta fra 1984.

Da Band Aid ble satt sammen for fire tiår siden var det etter en reportasje fra BBC fra Etiopia. En av deres reportere hadde tatt seg inn i landet og opp i nord, og sendte urovekkende bilder tilbake til London, av sultende mødre og døende barn.

«Bibelsk», sa reporteren, og artistene reagerte. Låta «Do They Know It's Christmas?» ble sluppet akkurat i tide til den store julehandelen, og målet var altså å samle inn penger til mat for Etiopia. Det klarte Band Aid. 

Men det viste seg i ettertid at mye av hjelpen, i likheten med den maten som jo alt var i Etiopia, var blitt sendt andre steder enn der det trengtes, og at en god porsjon av nødhjelpen fylte diktator-magen til Mengistu Haile Mariam, og slik forlenget konflikten som dels var skyld i sulten. I år markeres det hele med en nyutgivelse av Band Aids signaturlåt.

Men det som slår en når en hører den popglatte nyutgivelsen denne julesesongen, er hvor lite kunnskap låtskriverne må ha hatt om Afrika.

Selve tittelen på låta indikerer at det er motsatt, vet afrikanerne egentlig hvilken tid det er på året?

Etiopierne må ha stusset over det. De markerer sjølsagt jul, det har de gjort i noen århundrer lenger enn britene. Resten av teksten oser av kunnskapsløshet ovenfor problemet låta var ment å løse.

Dette løses ikke med en poplåt. Men litt mer oppmerksomhet, det fortjener i høyeste grad situasjonen i Sudan i året som kommer. Så er det jo vår oppgave, i mediene, å gjøre historiene og omtalen engasjerende nok til at folk ikke skrur av.

Rykker nedover på oppmerksomhet-rangstigen

Men i møte med årets krise i Sudan har det slått meg – kan virkemidlene en sjelden gang hellige middelet, eller er man da dømt til å gjenta historien?

For det er åpenbart at krigen og krisen i Sudan ikke får den oppmerksomheten den fortjener. Og det er åpenbart at det hemmer både den humanitære operasjonen, og den politiske prosessen mot en eventuell slutt på krigen. Med det til følge at folk faktisk dør. Stridende ja, helt klart, men også kvinner og barn, av underernæring og sykdommer over hele Sudan og i nabolandene.

Mens sudanere ofte spør om hvorfor ingen bryr seg, hører jeg fra hjelpearbeidere at det sjelden har vært så vanskelig som nå å få oppmerksomhet rettet mot en krise. Det er for mye, det er Ukraina, det er Gaza. Det er nå også Syria. 

Sudan rykker stadig nedover på oppmerksomhetsrangstigen, på tross av nesten ufattelige tall. Trenger vi en julelåt? Eller i det minste en liten TV-aksjon?

Forhåpentligvis ikke. For det første må nok den forflata og kampanjeaktige journalistikken som har fulgt tidligere kriser ta litt av skylda for at folk slutter å bry seg. Journalistikk uten kontekst, uten at noen spør hvorfor eller undersøker årsakene lages også på situasjonen i Sudan. Det bidrar til at alt føles håpløst, og så skrur man av. 

Et av mediebransjens moteord i året som har gått er «nyhetsvegring». Foreløpig har svaret vært å begrense dekningen ytterligere av konflikter som den i Sudan.

For det andre er det ikke nødhjelp alene som er svaret. Som i Etiopia den gang, er situasjonen i Sudan ikke bare en humanitær krise, det er en politisk krise. I Sudan, i regionen og internasjonalt. Den er også et symptom på et verdenssamfunn som ikke klarer å løse de utfordringene det nå står over i flere urolige regioner.

Det vi kan være helt sikre på er at om man overlater en situasjon til seg selv, er at enkeltaktører med mindre edle hensikter ser sitt snitt til å rykke inn. Jemen og Den sentralafrikanske republikk er gode eksempler på dette, to konflikter som har fått lov å utvikle seg i over et tiår med et utall aktører involvert som ikke har befolkningens beste som sin ledesnor. 

Vi skal ikke bry oss med disse landene bare fordi de er humanitære sår på kartet, men fordi det å bry seg også er sikkerhetspolitikk, og realpolitikk. 

Som vår egen utenriksminister Espen Barth Eide gjerne sier, som et lite land er vi avhengig av en fungerende internasjonal orden, der folkerett og Genevekonvensjon respekteres og overtramp påtales. Om de skjer i Ukraina, i Gaza eller Sudan.

Det løses ikke med en poplåt, uansett hvor mange som måtte la seg friste til å høre på den på diverse strømmetjenester. Men litt mer oppmerksomhet, det fortjener i høyeste grad situasjonen i Sudan i året som kommer. Så er det jo vår oppgave, i mediene, å gjøre historiene og omtalen engasjerende nok til at folk ikke skrur av.

 

Powered by Labrador CMS