Valget i Sør-Sudan er utsatt igjen, men hvem skal egentlig betale for det?

Maren Sæbø

Frilansjournalist og kommentator

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Den andre uka i september kom høstens minst overraskende politiske vending. Valget i Sør-Sudan, som etter planen skulle holdes i desember, er utsatt i to nye år.

For selv om det har vært mye snakk om et valg, har det vært få forberedelser. Det mangler fortsatt både manntall, ny grunnlov og en felles hærstyrke.

I beste fall ville valget, om gjennomført som planlagt, vært en begrenset øvelse i demokrati. I verste fall kunne sørsudanernes første forsøk på et flerpartivalg utløst ny konflikt i landet.

Like fullt har internasjonale diplomater uttrykt en nesten rituell skuffelse over denne siste utsettelsen. Også Norge har reagert, som en del av den såkalte «Troikaen», sammen med USA og Storbritannia. 

I en fellesuttalelse fra de tre landene, som også er Sør-Sudans viktigste givere, heter det at «Sør-Sudans ledere ikke har klart å skape de nødvendige forutsetningene for å avholde et troverdig og fredelig valg i samsvar med en fastlagt, offentlig avtalt tidslinje».

Sammensatt krise

Utsettelsen av det lenge bebudede valget er et symptom på den generelle politiske krisa landet har havnet i siden inngåelsen av den siste fredsavtalen i 2018.

Men krisa er også økonomisk. Integrering av sikkerhetsstyrker, sikkerhet for valgpersonale og et manntall, som er blant forutsetningene for et valg, er kostbart.

Sist uke anslo Sør-Sudans minister for statsrådsaker, Martin Elia Lomuro, at et valg i 2026 vil koste tilsvarende 4,5 milliarder norske kroner. I det regnestykket er blant annet 1,4 milliarder til sikkerhet, og hele 1 milliard til det nasjonale statistikkbyrået for et nytt manntall inkludert. Til sammenligning er det mer enn det årlige budsjettet for vårt eget Statistisk Sentralbyrå, som for øvrig bisto forrige gang det ble gjennomført en folketelling i Sør-Sudan, i 2010.

Disse midlene har ikke Sør-Sudan i dag, og Lomuros utspill må ses på som et av mange som ber givere bidra mer til en valgprosess. Det er det liten vilje til, og det er lett å forstå om man ser på hvordan Sør-Sudan har forvaltet økonomien sin de siste årene.

Økonomisk uføre

Ved uavhengigheten i 2011 hadde Sør-Sudan et høyere bruttonasjonalprodukt enn de fleste av nabolandene. Det skyldtes oljeeksporten, men også produksjon av blant annet jordbruksprodukter i den fruktbare sørlige delen av landet.

13 år, to krigsutbrudd og et par fredsavtaler senere er økonomien i dyp krise, med høy inflasjon, stor gjeld og uten evne til å brødfø seg selv. Det siste halvåret har også oljeinntektene vært langt mindre enn tidligere, grunnet skader på den ene av to eksportrørledninger som går gjennom Sudan.

Men den økonomiske krisa startet lenge før skadene på rørledningen gjennom Sudan oppstod.

Siden pandemien har Sør-Sudan tatt opp stadig nye lån for å bøte på budsjetterte underskudd. Det har igjen ført til inflasjon, og tidvis hyperinflasjon, med mer enn 50 prosent økning på én måned. Det har vært tilfellet i år, da den uoffisielle vekslingskursen steg fra rundt 2000 sørsudanske pund for en dollar i april, til 5000 sørsudanske pund for en dollar i september.

Mer enn bortfallet av oljeinntekter, som befolkningen allikevel ser veldig lite til, er det denne inflasjonen som kjennes for de fleste sørsudanere.

Landets nasjonale statistikkbyrå fører en konsumprisindeks ut ifra prisene på basisvarer i landets tre største byer. I august kunne de rapportere at denne er opp mer enn 100 prosent på ett år. Særlig markant er økningen de siste fire månedene.

Dette har ført til at man har måttet øke lønninger på årets budsjett, som i august ble vedtatt noen uker på overtid.

Hva går oljepengene til?

Så hvorfor budsjetteres det stadig med underskudd, og hva brukes egentlig Sør-Sudans oljepenger til? Vel, det har altså så langt ikke gått til å forberede et valg, og det går heller ikke til tjenester til befolkningen.

Det er åpenbart om man leser gjennomgangen av landets økonomi i rapportene fra FNs ekspertpanel for Sør-Sudan. Disse rapportene leveres hver fjerde måned til Sikkerhetsrådet, og tar for seg både situasjonen i landet, og hva som gjøres for å få fortgang i fredsprosessen mot et valg.

Og her kan man finne at den unge statens største utgifter er lønnskostnader, til administrasjonen og Sikkerhetsstyrkene. Men det er særlig en post som spiser mye av oljeinntektene.

60 prosent av oljeinntektene er nemlig satt av til olje-for-veiprogrammet, altså et massivt infrastrukturprogram som ledes direkte fra presidentenes kontor av president Kiirs rådgiver Benjamin Bol Mel, en forretningsmann satt under sanksjoner av USA, for massiv korrupsjon. På den sanksjonslista står for øvrig også tidligere nevnte minister Martin Lomuro, som nylig innrømmet å ha brukt midler satt av til forsoningsprosesen til «spesielle tiltak».

Ved å skille ut olje-for-vei- programmet, og legge det direkte under president Salva Kiir, slipper man å forholde seg til både ministre og parlament, som jo vanligvis ville ha noe å si i tildeling av kontrakter og lignende.

Ekspertpanelets gjennomgang av fjorårets budsjett, levert til Sikkerhetsrådet i desember i fjor, viser at Bol Mels infrastrukturprogrammer spiser hele 33 prosent av Sør-Sudans budsjett. Det gjenspeiles på ingen måte i veibyggingen utenfor Juba.

Givernes klagesang

Norge har hatt en spesiell rolle i Sør-Sudan, og Sør-Sudan er følgelig også en av de største mottakerne av norsk bistand.

Mellom uavhengigheten og fredsavtalen i 2018 var den samlede norske bistanden på bortimot fem milliarder norske kroner. Siden da har bistanden holdt et jevnt høyt nivå. I 2023 lå bistanden på noe over 825 millioner norske kroner. Det har foregått en dreining av bistanden fra statsbygging til humanitær hjelp.

Men for givere som Norge er det lite fristende å gå inn med ytterligere støtte til en valgprosess, så lenge en god andel av Sør-Sudans finanser i praksis er unntatt parlamentarisk kontroll.

Allerede bistår det internasjonale samfunnet det unge landet med å ta seg av egen befolkning, kun to prosent av fjorårets budsjett var for eksempel satt av til helse, tolv prosent til utdanning. Mye av helse- og utdanningsfeltet er det altså andre som tar seg av.

Spørsmålet er hvor lenge Norge og andre giverland kan fortsette å gjøre dette, så lenge det mangler politisk vilje, og dermed også økonomiske midler, til å gjennomføre et valg.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.