Regimekollaps i Syria kan få dramatiske konsekvenser for Afrika

Kristian Lefdal

Juniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Opprøret ledet av den tidligere al-Qaida-tilknyttede gruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) kunne neppe kommet på et mer gunstig tidspunkt.

Assads nærmeste allierte og viktigste støttespillere er sterkt svekket. Hizbollah er svekket etter krigen mot Israel, Hamas' politiske og militære fraksjon er svekket etter Israels militæroffensiv på Gazastripen, mens Irans styrke er svekket etter konflikten med Israel.

Ikke minst er Russland, Assad-regimets viktigste beskytter både på bakkenivå og i FN, opptatt med sin egen angrepskrig i Ukraina.

Krigføringen krever en enorm kapasitet som har store konsekvenser for Russlands evne til å beskytte interessene sine i verden, deriblant i Syria og Afrika.

Militærbasene i Syria kan glippe for Putin

I 2015 grep Putin inn i Syria for å redde Assad-regimet i borgerkrigen, beskytte Assad i FNs sikkerhetsråd og sikre Russlands fotfeste i Midtøsten.

Til gjengjeld fikk Russland bygge strategisk viktige militærbaser ved Middelhavet, inkludert en marinebase i Tartus og en flybase i Latakia.

Disse militærbasene er også brukt til å frakte leiesoldater, våpen, ammunisjon og annet militært materiell til Afrika, og fungerer som en viktig rasteplass for påfyll av drivstoff.

I Afrika har Wagner-gruppen, et privat sikkerhetsselskap med tette bånd til Kreml og den russiske oligark-eliten, blitt invitert til å drive med regimebeskyttelse av pro-russiske ledere i Vest-Afrika, Den sentralafrikanske republikk (SAR) og Sudan.

I retur får russiske oligark-nettverk, som er tett knyttet opp til den avdøde Wagner-lederen Jevgenij Prigozjins forretningsimperium, tilgang til gull, diamanter og tømmer som sikrer inntekter til russisk krigføring i Ukraina.

Disse militærbasene kan Putin nå miste som følge av at Bashar al-Assad er kastet av makten. Og dette vil påføre russerne store logistikkutfordringer, ikke minst økte kostnader, på turer ned til Afrika. Alt dette i en tid hvor Russlands kapasiteter allerede er svært begrenset.

Les også: Tre næringslivseksperter om hvorfor Afrika ikke sanksjonerer Russland

Russland svekket som en beskytter 

Maktovertakelsen i Syria viser at Russlands evne til å beskytte sine allierte er betydelig svekket. Luftstøtten fra det russiske flyvåpenet under opprøret var minimal og lite effektiv til å slå ned på offensiven til opprørsgruppene i nord.

Russlands krigføring i Ukraina koster dyrt, og krever ressurser som russerne har begrenset tilgang til. Dette tvinger russerne til å prioritere.

Siden starten på fullskala invasjonen av Ukraina i februar 2022, har antallet russiske soldater og ressurser i Syria sunket betraktelig, der Putin har flyttet flere tusen leiesoldater, ordinære tropper, våpen, ammunisjon og andre ressurser til Ukraina for å trappe opp krigsinnsatsen.

Les også: Det Afrika-strategien ikke sier noe om

Assads regimefall er et stort geopolitisk tap for Russland, fordi Syria fungerte som Russlands inngangsport til Midtøsten. Dette viser at Russlands omfattende krigføring i Ukraina har store konsekvenser for Russlands evne til å beskytte sine interesser andre steder i verden.

I Sør-Kaukasus, i Russlands eget nabolag, har russerne interesse av å øke transportkommunikasjonen til Iran – Russlands viktigste våpenleverandør – blant annet ved å bygge en jernbanelinje gjennom Zangezur-korridoren.

Selv om Putin anerkjenner den geopolitiske viktigheten til Sør-Kaukasus, har ikke Kreml eller russisk UD vedtatt noen formell institusjonell strategi som skal gjelde for regionen. Krigen i Ukraina tar mye oppmerksomhet, og ikke minst organisatoriske ressurser i statsapparatet.

Dette er også dårlig nytt for Sahel-regimene i Vest Afrika, samt SAR og Sudan, som har signert sikkerhetsavtaler med russiske leiesoldater gjennom Wagner-gruppen. Dette dreier seg hovedsakelig om regimebeskyttelse og støtte i kriger mot opprørsgrupper. Disse regimene har vendt seg mot Vesten og utviklet nære relasjoner med Russland de siste årene.

Maktovertakelsen i Syria er definitivt en kalddusj også for Tsjad, som for få uker siden gikk ut av den forsvarspolitiske avtalen med Frankrike.

Hvis planen var å vende seg nærmere Russland for regimebeskyttelse på bekostning av Frankrike, så er virkelig Assads regimekollaps en dårlig nyhet for Tsjad.

Flere spørsmål er verdt å stille seg:

• Når Russland ikke har tilstrekkelig med kapasitet til å beskytte en viktig alliert i Midtøsten, hvordan kan det ha seg at russerne har kapasitet til å følge opp sine partnere i Afrika?
• Oppløsningen av Assad-dynastiet betyr at flere afrikanske land som har vendt seg nærmere Russland den siste tiden har god grunn til å være bekymret. Har landene overvurdert Russlands kapasiteter?

Hva blir det neste for Russland?

Selv om russisk UD har bekreftet at de ønsker å beholde militærbasene i Syria, er det hensiktsmessig å anta at Putin kommer til å slite med å opprettholde den innsatsen som kreves.

En eventuell Syria-exit kommer til å føre med seg store logistikkutfordringer for Russlands involvering sør for Sahara. Hvordan skal Russland løse dette?

Mye tyder på at Russland kan komme til å trappe opp innsatsen i Libya, der russiske transportfly kan fly gjennom tyrkisk luftrom uten å måtte trenge påfyll av drivstoff. Men dette kommer uten tvil til å øke utgiftene – noe Putin ikke har særlig stor interesse av. Russerne har allerede store investeringer i Libya, og opererer en marinebase etter avtale med Khalifa Haftar – generalen som kontrollerer det østlige Libya og er støttet av Russland.

Spørsmålet er om Putin egentlig er villig til å provosere amerikanerne ytterligere ved å øke tilstedeværelsen i Libya.

Alternativt kan Russland opprette en marinebase i Port Sudan, men dette er snarere en ønsketenkning. Borgerkrigen er svært ustabil, og dette vil kreve enorme ressurser fra russernes side når det gjelder å fasilitere sikkerhet ved marinebasen. Økning av militær støtte til Rapid Support Forces (RSF), som Russland støtter i borgerkrigen, vil være et kriterium for å sikre den strategiske havnebyen ved Rødehavet, noe Russland egentlig ikke har.

Det er ikke bare syrerne som går en usikker fremtid i møte, det gjør også Russland. Krigen i Ukraina har uten tvil kostet russerne dyrt og har gått på bekostning av andre russiske interesser i Midtøsten, Afrika og Sør-Kaukasus. Den raske maktovertakelsen i Syria, med Bashar al-Assad på flukt til Russland, har gitt oss klare indikasjoner på nettopp dette.