«Tusen dager med Taliban»: En nyttig idiot eller en pådriver for kvinners muligheter til helsehjelp?

– Det hender jeg spør meg selv om jeg gjør kvinnesaken en bjørnetjeneste og er en nyttig idiot for Taliban. Men, den andre delen av meg trumfer hver gang, nemlig tanken på hver eneste kvinne jeg klarer å sikre helsetjenester, sier Ayesha Wolasmal.

– Jeg har justert ambisjonsnivået mitt fra å skulle redde verden til å fokusere på det helt umiddelbare – vaksiner og helsetilgang, fortsetter hun.

I sin første bok, Tusen dager med Taliban, som lanseres 23. mai, vil hun nyansere afghanerne, kvinnelivene og de ulike talibene hun møter på jobb i Afghanistan.

Men dette er ingen dagbok om arbeidslivet under Taliban, eller en bok om dystre afghanske kvinneliv. Like mye er det, sier Wolasmal, en påminnelse om det som var Norges lengste krig.

Da Vesten forlot landet i et inferno av kaos og dramatikk for snart tre år siden, hadde norske styrker vært en del av krigen i 20 år. Og dette, sier hun, har vi aldri tatt et oppgjør med eller hatt en refleksjon rundt. Og da gjør vestlige land, samme feil om igjen.

Tur/retur Afghanistan

Ayesha har akkurat flyttet hjem til Oslo sentrum med samboeren, og har leiligheten full av Ikea-garderoben i flate pakker. Leiligheten er ikke langt unna Grünerløkka der hun vokste opp med en politisk afghansk pappa som jobbet hardt for landet sitt i eksil.

Men helt bufast er hun ikke.

– Jeg reiser til Afghanistan omtrent hver sjette uke. Jeg må ha kontrastene, jeg kan ikke lukke døren til det livet. Det er litt egoisme å leve sånn. Jeg tenker noen ganger om afghanerne at jeg trenger dem, mer enn de trenger meg. Forandringer, mennesker og kontraster, alt dette gir meg livskraft, sier Wolasmal.

Wolasmal jobber som uavhengig konsulent for det globale polioprogrammet, med vaksiner mot polio. 

I boken beskriver hun levende de mange reisene til den afghanske landsbygden, reiser som siden Vesten trakk seg ut i 2021 har blitt tryggere, men som samtidig krever tillatelser og samarbeid med Taliban-styret for å få til.

– Polio er et mye mindre problem i Afghanistan nå enn for bare få år siden, men den siste milen er krevende, sier Wolasmal og sier at i den milen kan det godt ligge noen konspirasjonsteorier.

– Konspirasjoner kommer fra et sted. Under Vestens krigføring i Afghanistan gikk det rykter om at vaksinearbeidere var spioner som samlet informasjon om fremtredende Taliban-ledere når de var på husbesøk. 

– Ryktet ble forsterket etter avsløringen om at CIA hadde brukt en pakistansk lege til å identifisere Osama bin Laden under et husbesøk forkledd som poliovaksinering. I tiden etter avsløringen ble flere vaksinearbeidere drept på åpen gate i Pakistan. Vaksiner kan derfor fort bli noe som anses som nok et an Vestens dårlige intensjoner i den muslimske verden.

Var selv en del av uniformene i Afghanistan

Da Wolasmal var 19 år dro hun til Afghanistan som en del av det norske Forsvaret.

– Dette en prosess jeg har reflektert over, å forene de to delene av meg som jobber for fred, der den ene gikk i kongens klær. Jeg opplevde ikke den gangen at vi var en del av en krig. Vi kjempet liksom «den gode kampen».

Hun sier at det har vært avgjørende for henne i årene etterpå å kunne oppleve Afghanistan med mange forskjellige briller.

– Det var ikke så uskyldig alt sammen, som jeg trodde som 19-åring.

– Hva var det da?

– Det var blodig, rett og slett. Ødeleggende. Vi var en del av en militærallianse der noen av våre allierte opererte på en helt annen måte enn oss. De sparket inn dører til folks hus, mens jeg opplevde at vi snakket med sivilsamfunn, politikere, bygget skoler og opprettet radiostasjoner drevet av kvinner. Vi følte oss som livslinjen for folk, sier Wolasmal.

I boken skriver hun:

«Det var først etter flere lengre opphold i Afghanistan og Midtøsten jeg forsto at det var vestlige perspektiver og alliansehensyn som definerte utviklingen, mer enn behovene på bakken. De lokale perspektivene ble visket ut. Krigen ble intellektualisert. Den norske innsatsen ble stort sett målt ut fra en logikk som dreide seg mest om forholdet til viktige allierte.»

De allierte, som USA, kunne være en utfordring for Wolasmal som jobbet i Forsvaret.

– De sa helt spinnville ting som at de ikke ville bli ferdig med Afghanistan før alle kriker og kroker var tømt for terrorister og erstattet med wifi-rutere. «These motherfuckers need internett, not RPGs.» 

– Etter hvert som oppdraget deres ble forlenget, delte de personlige historier om besøksforbud mot ektefellen hjemme og lengselen etter barna de hadde forsømt og om redningen som kom i form av å verve seg til militæret. Blant amerikanerne var jeg omringet av menn hvis fremste verktøy var aggresjon i møte med lokalbefolkningen. «Tell this motherfucker that he needs to stop bullshitting. We know what he is up to». Da sa jeg som tolk ifra, sier Wolasmal.

– Hva sa familien din om at du valgte Forsvaret og dro inn i fedrelandet deres i regi av andre land?

– Pappa sultestreiket foran Stortinget mot Sovjetunionens okkupasjon i Afghanistan. At jeg ble en del av en ny okkupasjon, var krevende i begynnelsen. Etter hvert skjønte de at jeg var en ressurs.

Å lære av sine feil: Boken som et case-study

I dag er hun oppgitt over oppgjøret som aldri kom.

– Det nytter ikke å late som om Norges lengste krig aldri har skjedd. Eller at det er dilemmaer knyttet til å ha allierte med motstridende tilnærminger enn oss selv, sier hun og fortsetter:

– Jeg er besatt av at verden ikke skal gjøre de samme feilene igjen og igjen. Vi må lære av det vi har gjort i Afghanistan, inkludert det som ikke gikk etter planen, sier hun.

– Hva var det som ikke gikk etter planen?

– Korrupsjon for eksempel, på grunn av manglende kontroll over pengene som ble gitt myndighetene. Bistandsmidler ble ikke fulgt opp. Og som alltid slår krigstrøttheten inn hos støttespillere og folk blir overlatt til seg selv. Dessverre har vi ikke lært noe. Se på Ukraina og Palestina.

– Hva tenker du på?

– Akkurat som i Afghanistan regner det dollar over Ukraina. Ukrainernes president Zelenskyj ble mottatt til stående applaus i den amerikanske kongressen. Ti år før hadde den afghanske presidenten Hamid Karzai fått samme applaus. Applausene ble etterfulgt av lovnader om sivil og militær bistand i kampen mot de onde. Så kom krigstrøtthet og korrupsjon. Og helt til sist en erkjennelse av at krigen ikke kunne vinnes militært. Og i Palestina tror man det er mulig å bombe i hjel en ideologi, slik man trodde i Afghanistan. Egentlig er det forutsigbare analyser, sier Wolasmal.

I tiden etter det kaotiske uttrekket var Wolasmal skuffet over det manglende oppgjøret blant norske politikere. 

Som kontrast til dette måtte den nederlandske utenriksministeren gå av som et resultat av den manglende krisehåndteringen i dagene etter at Taliban inntok Kabul i 2021.

– Kommentariatet og akademia sviktet totalt. Narrativet om afghanere som et «uregjerlig stammefolk» trumfet selvrefleksjonen. Hva lærer vi egentlig da? Om man tror alt skal bli annerledes i Ukraina eller Palestina, da har vi ikke lært noe.

Kvinnerettsporno i mediene

Det er gjerne afghanske kvinner som havner i mediene våre.

Afghanistan har sin egen form for «fattigdomsporno» mener Wolasmal, og her er det gjerne kvinners liv og lidelser som stilles ut i spektakulære reportasjer i vestlige medier, så vi alle kan sjokkeres over hvor fælt de har det der.

Men hva gjør vi egentlig helt konkret for disse kvinnene? Har vi gitt noen av jentene som ble fratatt studiemuligheter studentvisum?

I boken trekker hun frem noen av de kvinnene vi liker best å snakke om, men sjelden snakker til. 

De kvinnene som bor i det konservative sør eller på landsbygda og som verken har utdannelse eller jobb. Disse hadde ikke slike friheter mens vestlige styrker var i landet heller.

– Kvinner i by og land blir satt opp mot hverandre og utsettes for kritikk uansett. At kvinner som hadde muligheter grep dem i byene er forståelig og naturlig. Men Taliban gjør nå den samme feilen som Vesten gjorde. Taliban gjør denne enkle konservative husmoren på landet utenfor Kandahar til et ideal, mens Vesten i sin tid dyrket Kabul-kvinnene.

Wolasmal sier at kvinnekampen pågår, uavhengig av vestlig nærvær.

– Det er opplagt krevende å være kvinneaktivist, men litt av håpet må ligge i at bombene nå er stilnet. For kvinner på den krigsherjede landsbygda er livet under Taliban et bedre liv, de slipper å forholde seg til døden, bomber og drap. Men for andre kvinner, som under Taliban har mistet alle muligheter til utdanning og jobb, er det et savn etter de gode gamle dager. Noen av dem levde svært risikofylt i friheten før Taliban, men opplevde det som verdt det. 

– Håp og frihet for afghanere varierer avhengig av hvem du snakker med, sier hun.