Et skjebnevalg for verden

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

USA alene står for en tredjedel av internasjonal bistand. Som største aksjonær i Verdensbanken har de tung innflytelse, og et FN eller NATO uten amerikansk lederskap er vanskelig å se for seg. 

Så hvilken rolle spiller det da, om fire år med Biden og Harris avløses av en uforutsigbar populist som omtalte afrikanske land som «shithole countries»? 

Ifølge en ny studie fra klimaforskningsinstituttet Cicero, kommer 1,5 milliarder mennesker til å bli utsatt for ekstreme klimaendringer de neste 20 årene dersom utslippene fortsetter på dagens nivå. Prognosen dersom vi ikke når det allerede ambisiøse togradersmålet i Paris-avtalen, er langt verre. Da justeres tallet opp til 5,5 milliarder mennesker, ifølge studien. 

Særlig er store deler av Afrika, Sør-Amerika og Sør- og Øst-Asia, samt Middelhavsområdet utsatt for mer ekstreme hendelser enn verden hittil har opplevd. Blant annet hetebølger som kan føre til overoppheting og overdødelighet hos mennesker og dyr, belastning på økosystemer, reduserte avlinger, utfordringer med å kjøle ned kraftverk og problemer med transport. Ekstrem nedbør kan fører allerede til flom og skader på boliger, infrastruktur, avlinger og økosystemer. Lokalsamfunn og små øystater er særlig utsatt, spesielt når faren for flere typer risiko øker samtidig.

USA har ved flere anledninger vært pådriver for internasjonale klimaavtaler. Men Trump har varslet at han igjen vil trekke utslippsgiganten USA ut av Paris-avtalen dersom han får makten. USAs råolje-produksjon var på rekordhøye 12,9 millioner fat per dag i 2023. Trump har sagt han vil øke den kraftig, «drill baby drill», og reversere klimatiltak satt i gang av Biden-administrasjonen. Han vil ikke bruke skattepenger på det han kaller Green New Scam Ideas.

Mange kjenner etter hvert til Project 2025, et slags politisk rammeverk på 900 sider for en ny Trump-periode, ført i pennen av The Heritage Foundation. Selv om Trump har tatt avstand fra Project 2025 etter at det ble en sak i valgkampen, har mange av forfatterne stått ham nær, og det beste som kan sies er at det er usikkert hva som skjer dersom han får makten. Kapitlet om USAID, ekvivalenten til Norad, er skrevet av Mark Green som var leder av USAID da Trump var president. Han tar blant annet til orde for omfattende kutt i overføringer og stans i støtte til seksuell og reproduktiv helse.

Vi vet fra Trumps presidentperiode at USA trakk all støtte til organisasjoner som også informerte om abortrettigheter, noe som førte til kraftige kutt for så godt som alle globale helseorganisasjoner - og i neste omgang vanskeligheter for alt rettighetsarbeid rundt seksuell og reproduktiv helse. I praksis innebar det at arbeid for kvinners og jenters rettigheter, LHBT-rettigheter, prevensjon, arbeid mot barnegraviditeter og barneekteskap ble svekket. Ifølge det anerkjente tidsskriftet The Lancet, virket innføringen av denne politiske linjen, The Mexico City Policy, mot sin hensikt. Aborttallene i det sørlige Afrika økte med 40 prosent. 

Det vakte oppsikt da Trump trakk USA ut av WHO midt under pandemien. Vedtaket var dessuten i strid med resolusjonen i Kongressen fra 1948 om amerikansk medlemskap i den globale helseorganisasjonen. Biden-administrasjonen var raske til å melde USA inn igjen i WHO, og gjeninntre i Paris-avtalen, da de overtok i 2021. Det skal ha vært visepresident Kamala Harris selv som ringte WHOs generaldirektør og overbrakte beskjeden. 

Green foreslår også i Project 2025 å trekke USA ut av blant annet Verdensbanken, som han mener kun er et fordyrende mellomledd. Selv om det virker lite realistisk at USA som største aksjonær trekker seg fra internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken eller IMF, kan utfordringene bli store.

I en omfattende undersøkelse ble USA nylig kåret til verdens ledende land, etterfulgt av Kina og Russland. 89 land deltok i undersøkelsen i regi av US News and World Report og Universitetet i Pennsylvania.

Noen vil hevde at troen på USA i så måte både er overdrevet og datert, og landet er kanskje ikke lenger den ledestjernen de engang var. Likevel er det fortsatt slik at lite skjer uten USA. Det har fortsatt stor symbolsk betydning hva supermakten sier og gjør. Og det har konsekvenser hva USA ikke gjør. Et forferdelig eksempel er folkemordet i Rwanda som skjedde på Bill Clintons vakt. 900 000 tutsier ble slaktet av hutuene i løpet av 100 dager. 

I en situasjon der Midtøsten står i brann, Russlands angrepskrig mot Ukraina pågår med full kraft og krigen i Sudan med regionale aktører fører til humanitær katastrofe, trenger verden globalt lederskap, som kan samle og drive fram løsninger. Der USA trekker seg tilbake, blir tomrommet fort fylt av Russland, Kina og andre. En mer multipolar verden, med et stort og økende antall sammensatte og komplekse utfordringer som dels virker sammen og forsterker hverandre, har behov for stabilitet og samlende ledelse. 

Ingen vet med sikkerhet hva Trump vil gjøre om han blir valgt. Men det er grunn til å frykte at Ukraina blir latt i stikken, at fremgang på klimaområdet blir vanskeligere, og at USAs innflytelse og omdømme i verden blir svekket. Når lederen for vestens største liberale demokrati underslår valgresultater og legitimerer storming av nasjonalforsamlingen, har det resonans ikke bare hos de to nest mektigste landene på lista, men trolig også hos autokrater i en rekke andre land. Det er dårlig nytt når flere rapporter viser kraftig tilbakeslag for verdens demokratier. Ifølge Instituttet for demokratiforskning, V-Dem, bor 70 prosent av verdens befolkning i dag i autokratier. Aldri har det vært flere land som «autokratiseres» samtidig. 

Uansett hva man måtte mene om kandidatene, er det lite tvil om at valget kommende tirsdag er et skjebnevalg, med potensielt svært alvorlige følger for de fleste av vår tids største utfordringer.