Norge må tenke nytt om internasjonalt samarbeid

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tove Gravdal

Journalist og forfatter

Fem år er gått siden den daværende Solberg-regjeringen i en melding til Stortinget erklærte at den liberale verdensordenen, som har tjent Norge godt, var under stadig sterkere press. 

Norges fremste utenrikspolitiske interesse er «å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer», het det den gangen. Meldingen forsøkte å tegne verden fem år frem i tid, og den forutså at mye kom til å bli vanskelig. 

Men det ble verre enn vanskelig: Covid 19-pandemien, Russlands fullskalainvasjon i Ukraina, Israels massedrap i Gaza, en tredobling av antallet flyktninger i verden, samt galopperende klimaendringer, er noen av de mørke skyene som siden 2019 har lagt seg over samarbeidet mellom verdens stater.

Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) har på oppdrag fra Utenriksdepartementet gjort opp status for det multilaterale samarbeidet, og legger onsdag frem sin rapport i Oslo. 

Der heter det at multilaterale organisasjoner i dag er utsatt for tre hovedutfordringer: Autoritære stater, som det blir stadig flere av, vil skrive om reglene, særlig dem som dreier seg om respekt for menneskerettigheter. Dernest krever lav- og mellominntektsland å bli bedre representert, samt at de vil ha mer penger til å håndtere fattigdom, konflikt og klimaendringer. I tillegg, påpeker Nupi-forskerne Ole Jacob Sending og John Karlsrud at «betydelige krefter i vestlige land vil begrense økonomisk globalisering».

De kunne gjerne ha tilføyd at økt motstand mot internasjonalt samarbeid i vestlige land ikke bare dreier seg om økonomi: Særlig i USA er det en betydelig politisk fraksjon som er uinteressert i å inngå forpliktende internasjonale avtaler, og som gjerne undergraver dem som allerede er undertegnet. Skulle Donald Trump bli valgt til president igjen, får denne fraksjonen fritt frem i Det hvite hus.

Mange arenaer

USA var i årene etter andre verdenskrig drivkraften bak det som kalles den liberale verdensordenen, der individers frihet, rettsstatens prinsipper, demokrati og frihandel er grunnleggende verdier. USA har med sin supermakttyngde, og tross sine mange overtramp, vært en garantist for at slike verdier står sterkt i det multilaterale systemet. 

Dette systemet består av forpliktende avtaler mellom land, og av regionale og globale organisasjoner. 

«Multilateralt» er et ord som beskriver samarbeid mellom «tre eller flere stater», het det i meldingen i 2019. Det er derfor ikke helt enkelt å vite hva man mener med multilateralt samarbeid. Det handler mye om FN og alle verdensorganisasjonens underorganer, men også om forsvarsalliansen Nato, Den internasjonale straffedomstolen (ICC), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), EU og mange flere.

«EU er vår største handelspartner og en av våre viktigste samarbeidspartnere for å opprettholde en regelbasert verdensorden», står det i Nupi-rapporten. Men den unngår å nærme seg minefeltet: En ny debatt om norsk EU-medlemskap. Det er rart, gitt at EU ikke bare blir en stadig viktigere sikkerhetspolitisk aktør i Europa, men også fordi USAs rolle som global forkjemper for demokrati og menneskerettigheter ikke står til troende. Det skyldes blant annet at amerikanerne i store deler av verden oppfattes som Israels håndlanger i ødeleggelsen av Gaza.

Legg til at autoritære stormakter som Russland og Kina får økt innflytelse i internasjonalt samarbeid, og stadig flere land går i udemokratisk retning: Ja, da må de forene krefter, de landene som fortsatt er opptatt av å ivareta en verdensorden der individers rettigheter ligger til grunn.

Likestilling

Et viktig utviklingstrekk globalt siden 2019 er at kvinners rettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter blir massivt angrepet i store deler av verden i en kampanje som er godt organisert og finansiert av pengesterke krefter, hovedsakelig i USA. 

Disse konservative gruppene er gjerne alliert med vaksinemotstandere og andre konspiratorikere, og de målbærer synspunkter som fremmes på øverste politisk hold i Moskva, Ankara og Budapest. Tilbakeslagene for likestillingskampen er ikke omtalt i Nupi-rapporten, det burde de ha vært. Det er på høy tid at Norge og likesinnede land slår hardt tilbake mot alle kreftene som skyver homofili foran seg som maktpolitisk virkemiddel.

«Kina og Russland later til å investere vesentlig mer enn tidligere i å forme nye regler innenfor det multilaterale systemet», skriver Sending og Karlsrud. Det dreier seg om å omdefinere hva menneskerettigheter går ut på, og å gi legitimitet til autoritære styreformer. 

De peker på en helt sentral utfordring i årene fremover: Dersom autoritære land lykkes med en slik omdefinering av for eksempel FNs grunnleggende normer, kan Norge da fortsette å forsvare FN som institusjon? Forskernes svar er at Norge i større grad blir nødt til å velge hvilke multilaterale organisasjoner det er verdt å satse på.

Noe går bra

Nupi-rapporten fastslår at multilaterale organisasjoner fremstår «dyre og ineffektive sammenliknet med for eksempel frivillige organisasjoner (NGOer) som spesialiserer seg på operativt arbeid». 

Forskerne bør vite best, men det er ikke så lett å se hva som er faktagrunnlaget for en slik påstand. Flyktninghjelpen og Leger uten grenser kan sikkert fremstå som effektive, men FNs nødhjelpsorganisasjon OCHA – som ikke blir nevnt – har tross alt den utakknemlige oppgaven å forsøke å koordinere og samarbeide med disse effektive, men tidvis egenrådige NGOene. Det er en viktig rolle i en humanitær krise.

Både meldingen fra 2019 og Nupi-rapporten denne uken tegner et pessimistisk bilde av det multilaterale systemets, les FNs, evne til å ivareta den aller viktigste oppgaven, nemlig å stanse kriger og å sørge for fred. Kriger og konflikter i Ukraina og på Gaza, samt i Sudan, Jemen og Den demokratiske republikken Kongo gir da heller ikke noen grunn til annet. 

Men ikke alt er negativt. I FNs sikkerhetsråd blir det fortsatt vedtatt resolusjoner og uttalelser som bidrar til å berge menneskeliv og å fremme fred. 

Det gjelder for eksempel i Colombia, der en FN-operasjon med mandat fra Sikkerhetsrådet, i åtte år har overvåket gjennomføringen av våpenhvilen som ble inngått mellom regjeringen og geriljagruppen Farc i 2016. Denne internasjonale overvåkningen har utvilsomt berget fredsavtalen, som sterke krefter i Colombia har ønsket å nulle ut.

Det er ikke fred i Colombia ennå, men avtalen var første skritt på en langvarig fredsprosess som inkluderer et helt nødvendig og vanskelig rettsoppgjør. Hvert år fornyer Sikkerhetsrådet enstemmig mandatet for å fortsette den viktige støtten til Colombia.

De siste fem årene er flere av FNs fredsbevarende operasjoner avsluttet, og den største av dem i dag, i Den demokratiske republikken Kongo, avvikles i år. Ingen ny fredsbevarende operasjon er opprettet av FNs sikkerhetsråd siden 2014. 

Sending og Karlsrud trekker frem dette som et tegn på «bilateralisering», altså ikke flernasjonalt samarbeid, men gjerne løsere koalisjoner som er mindre forpliktende. Det er kanskje noe upresist. Den afrikanske unionen (AU), støttet av FN, er i ferd med å overta noe av det fredsbevarende arbeidet i Afrika – og det er forhåpentligvis både positivt og forpliktende at AU tar hovedansvar for fred på eget kontinent.

En av de store utfordringene i det multilaterale samarbeidet i årene fremover, blir å rette opp skjevheten som oppsto etter krigen, da de fleste afrikanske land var kolonier underlagt europeisk styre. 

Afrika består i dag av 54 selvstendige land, med verdens raskest voksende befolkning, og med stor bevissthet om manglende innflytelse på globale maktstrukturer. For å opprettholde FNs troverdighet, vil det være smart om et afrikansk land for eksempel får fast plass i Sikkerhetsrådet så fort som mulig.

Fremtidstoppmøte

Om knappe tre uker avvikles det såkalte fremtidstoppmøtet i FN i New York, der statsledere fra alle medlemslandene møtes for å undertegne en erklæring som skal frembringe «ny internasjonal enighet om hvordan vi kan skape en bedre nåtid og sikre fremtiden», heter det på toppmøtets nettside. Erklæringen er forhandlet frem siden februar i fjor, de endelige formuleringene vil være kompromisser som alle de 193 landene er enige om. 

I den foreløpig siste versjonen av erklæringen står det at verdens land skal prioritere å «rette opp den historiske uretten mot Afrika» ved å gi landene bedre representativitet. Videre heter det at Sikkerhetsrådet må utvides for bedre å gjenspeile realitetene i verden i dag.

Det er ikke sikkert slike reformer blir gjennomført, og man kan spørre om det er bortkastet tid å forhandle om erklæringer som ikke får praktisk betydning.

Det er det ikke. Verdens land trenger noe å strekke seg etter og måles etter, og uten slik enighet, om aldri så utvannet, har vi ikke noe speil å se oss i. Som Sending og Karlsrud påpeker, kan multilaterale organisasjoner være en møteplass som utvikler «et minimum av en felles virkelighetsforståelse». Det er betydningsfullt, nå når desinformasjon florerer og fakta fremstilles som en relativ størrelse.