Dagens handelspolitikk vil ikke bidra til å utrydde fattigdom

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Isabelle Auby

Generalsekretær i Handelskampanjen

Dagens internasjonale handelspolitikk og handelsavtaler er i stor grad ubalanserte, og de fremmer urettferdige handels- og produksjonsstrukturer. Økonomisk rike land vinner stort på de avtalene som blir fremforhandlet. 

På torsdag forrige uke la næringsminister Cecilie Myrseth (Ap) frem årets handelspolitiske redegjørelse. Da påsto Myrseth at frihandelsavtaler utjevner maktstrukturer og bidrar til at 50 millioner mennesker kommer seg ut av fattigdom i afrikanske land.

Det er svært usannsynlig at vi får til dette med dagens handelspolitikk.

Ikke fokus på mat

Det at vi har fått til en handelspolitisk redegjørelse er et fantastisk skritt mot en mer demokratisk handelspolitikk. I redegjørelsen la Myrseth frem prioriteringer for handelspolitikken fremover, og aspekter regjeringen synes er viktig. 

Hun unnlot blant annet å snakke om matsikkerhet, som er et viktig tema både her i Norge og i resten av verden. 

Vi trenger å beskytte lokalt jordbruk i alle verdens land. Flere land sliter i dag både med at varene har for lav pris på markedet, og det er vanskelig for land å skulle betale gode lønninger til bøndene sine uten at dette blir sett på som «handelsvridende». 

India vil for eksempel gjerne ha offentlige matlager, blant annet gjennom en fast pris til bøndene sine, men møter stor motstand fra aktører i WTO – inkludert Norge.

En befolkning skal ha rett og plikt til trygg mat. Vi får ikke nok og trygg mat av at verdensmarkedet skal bestemme hva som produseres lokalt, og prisen på dette. 

Land må ha lov til å føre en politikk som sikrer mest mulig matproduksjon med egne ressurser til egen befolkning. Dette innebærer å kunne produsere mat som spises lokalt, å ha mulighet til å begrense eksport i tider med større behov eller lavere produksjon lokalt og skjerme seg mot import som truer dette. Dette er god sikkerhets-, beredskaps- og utviklingspolitikk.

Urettferdighet

Et helt annet aspekt Myrseth ser ut til å unngå er den innebygde urettferdigheten i hva slags varer vi handler med hverandre, hvilke priser disse har på verdensmarkedet og hvor mye disse prisene fluktuerer. 

Jordbruksvarer har priser som endrer seg mye, hele tiden, mye nedover og det er lite ekstra verdiskapning. Industrialiserte land eksporterer derimot varer som er blitt endret mye på, eller «tillagt mer verdi». Disse varene er både dyrere i seg selv, og har en mye mer stabil pris. Dette fører til en kolonial handelsstruktur, samt økning i forskjeller globalt.

Det å ukritisk åpne landet for import og utenlandske investorer har i svært mange land skapt ulikhet internt i land. Det har ofte bare gagnet et fåtall, mens store deler av befolkningen har forblitt fattige. Dette er noe vi må ta med oss når vi skaper regler for internasjonal handel, disse problemene må inkluderes.

Myrseth snakker om hvordan WTO er viktig, men at mye står stille og mange avtaler blir liggende uten å bli ratifisert. Dette er fordi det ikke er enighet om avtaletekstene, og WTO opererer under konsensus. 

Uenighetene grunner i et stigende press fra fattigere land, i stor grad fordi avtalene er skreddersydd rike land og deres bedrifters interesser. De samme rike landene bryter lovnader om fleksible betingelser for utviklingsland, og inkluderer heller ikke bedre balanse i nye forslag.

Trenger endring

Det at fattigere land sier nei, viser at vi trenger avtaler som er bedre, og som tar innover seg de urettferdige strukturene vi har klart å pålegge samfunnet.

Vi trenger multilateralt forhandlede regler som balanserer bytteforhold og makt. Spesielt i en verden der krisene står i kø. 

Internasjonal handel har stort potensial til å være en del av løsningen, både på fattigdomsbekjempelse og klimakrisen. Vi må se på verdens handelsregler på nytt og slutte å hylle de gamle modellene. 

Disse modellene har skapt store maktubalanser, større ulikhet innad i land og globalt, klimakrise, naturkrise og usikkerhet knyttet til mat. Vi trenger mer demokratiske og rettferdige prosesser som setter mennesker og klima først.