Mer kunnskapsbasert bistand. Hva er neste steg?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Med stadig større kamp om knappe bistandsmidler, er det avgjørende å bruke ressursene på det som gir best resultater. Da må vi skaffe og ta i bruk den kunnskapen som skal til for å gjøre kloke valg.

Mange tar dette på større alvor enn før. Utenriksdepartementet og Norad har økt forventningene til bruk av kunnskap i bistanden. Sivilsamfunnsorganisasjonene har sluttet opp om dette, og forskningsmiljøer har vist at de gjerne bidrar.

Mye bra er gjort

For to år siden nedsatte UD en ekspertgruppe (Sending-utvalget) for å få råd om mer effektiv finansiering av bærekraftsmålene, og flere anbefalinger er fulgt opp.

For eksempel er Norad blitt bedt om å legge til rette for økt bruk av alternativvurderinger ved tildeling av midler. UD har også løftet fokuset på kunnskap i budsjettproposisjoner og tildelingsbrev, gitt Norad ny instruks med tydeligere forventning om at utviklingssamarbeidet skal være «kunnskapsbasert og kostnadseffektivt», og åpnet for at programmidler kan brukes til effektevalueringer og følgeforskning som bidrar til bedre resultater.

Norad har tatt flere steg mot mer kunnskapsbasert bistand, både internt og ved å øke forventningene til kunnskapsbruk hos sine partnere. Sivilsamfunnsorganisasjoner har styrket eget kunnskapsarbeid, investert i kompetanse om effektevaluering og videreutviklet nettverket for monitorering, evaluering, forskning og læring (MERLiN), med mer. 

Dette er lovende takter. Neste steg er å omsette ambisjoner til handling. Da vil det blant annet være behov for tettere samarbeid mellom sivilsamfunnsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner. Forfatterne av dette innlegget deltok nylig i en arbeidsgruppe med mandat å identifisere muligheter og barrierer for slikt samarbeid, og foreslå tiltak som legger bedre til rette.

Resultatet er en rapport med anbefalinger til Utenriksdepartementet, Norad, bistandsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner. Vi presenterer fem av anbefalingene her:

1) Utløse investeringer i kunnskap som gagner fellesskapet

Kunnskap er et fellesgode – den kan ha verdi for flere enn den som gjør investeringen. Den enkelte organisasjon har ikke sterke insentiver til å ta hensyn til denne merverdien. Derfor ser vi i bistanden, som ellers, at aktørene ofte velger mindre ambisiøse kunnskapsinvesteringer enn det som er ønskelig for samfunnet som helhet.

For å motvirke dette anbefaler rapporten at Norad setter opp en ny finansieringsordning for strategisk viktige kunnskapsinvesteringer med bred nytteverdi. En slik ordning kan enten organiseres som egne utlysninger eller ved at en andel av midlene fra ulike budsjettposter – for eksempel to prosent – settes av til dette. 

Formålet er å kunne tilby ekstra midler til organisasjoner som produserer kunnskap som er et fellesgode, heller enn at de – som i dag – må ta det fra egne budsjetter.

2) Et kunnskapssenter for bistanden

Et annet sentralt forslag er å opprette et kunnskapssenter som kan produsere kunnskapsoversikter, vedlikeholde en kunnskapsbase og gi råd og hjelp til organisasjoner om bruk av forskningsbasert kunnskap. Å samle slike tjenester i et kunnskapssenter vil styrke koordineringen og redusere kostnadene ved kunnskapsarbeidet.

UD og Norad bør være pådrivere for å etablere et slikt senter. Dette vil ikke bare styrke norsk bistandsarbeid, men også posisjonere Norge som en internasjonal leder innen kunnskapsbasert utviklingssamarbeid.

3) Styrke samarbeidskulturen mellom forskere og praktikere

Det er ingen sterk tradisjon i Norge for samarbeid mellom forskningsmiljøer og bistandsorganisasjoner over tid, for eksempel om vurdering av bistandens resultater. Ulike mål og arbeidsmetoder, finansieringsordninger og manglende innsikt i hverandres styrker og begrensninger kan stå i veien for å utvikle et kraftfullt samarbeid. 

Rapporten foreslår derfor at forskningsinstitusjoner investerer mer i å forstå bistandsfeltet og utvikler retningslinjer for samarbeid som bygger tillit og øker nytten av felles prosjekter. Tett samarbeid med forskningsinstitusjoner i det globale sør vil være sentralt her.

Bistandsorganisasjonene bør på sin side involvere forskere allerede i planleggingsfasen av sine programmer. Dette vil gi bedre forutsetninger for å generere kunnskap av høy kvalitet og praktisk relevans.

4) Kunnskap – et sentralt kriterium ved fordeling av midler

Norad og UD må vise at forventningen om kunnskapsbasert bistand er reell ved å gjøre kvaliteten på kunnskapsarbeidet til et sentralt kriterium i tildelingen av midler. Det innebærer å kreve gode kunnskapsplaner i søknader, belønne organisasjoner som investerer i robust og allment nyttig kunnskap og tydeliggjøre i tildelinger hvordan organisasjonenes kunnskapsarbeid påvirker beslutningene.

Mer gulrot for å bruke og generere relevant kunnskap vil bidra til programmer med bedre effekt og redusere risikoen for feilslåtte tiltak.

5) Kvalitet over kvantitet i evalueringer

Bistandsorganisasjoner gjennomfører et stort antall evalueringer, ofte med store spørsmål som skal besvares med lite tid og penger. Dette er en dårlig oppskrift for å skaffe pålitelig kunnskap som legger grunnlag for læring og forbedring.

Norads oppdaterte håndbok for tilskuddsforvaltning uttrykker en forventning om økt kvalitet på slike evalueringer. Vi anbefaler organisasjonene å følge dette opp ved å gjøre færre evalueringer, med høyere kvalitet. Dette vil gi mer pålitelig kunnskap, mer læring og vil gjøre det mer interessant for forskere å bidra, fordi de kan ta i bruk en større del av den vitenskapelige verktøykassen enn i små, kjappe evalueringer.

Samtidig er det behov for at UD og Norad klargjør hvilke evalueringer de forventer at organisasjonen skal fortsette å gjøre ut fra kontrollhensyn.

Disse anbefalingene, samt de andre anbefalingene i vår rapport, vil legge til rette for bedre og mer kunnskapsbasert norsk bistand. Vi håper dette er ambisjoner og et veikart som UD, Norad, bistandsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner vil følge opp. Vi bistår gjerne i arbeidet med å få det til.