Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Maria Bakken

Prosjektleder i Civita

Hans Jacob Huun Thomsen

Prosjektleder i Civita

I fjor foreslo regjeringen en garantiordning for fornybar energi og fattigdomsbekjempelse i utviklingsland. Garantiene skal mobilisere mer privat kapital til lavinntektsland gjennom å avlaste risiko.

Den samme ordningen viderefører de i statsbudsjettet for 2025. Selv om intensjonen er god, er det flere utfordringer med dagens ordning.

For det første er rammen på fem milliarder kroner altfor beskjeden. Til sammenligning har Sverige en ramme på 26 milliarder svenske kroner, og foreslår en ramme på 30 milliarder for neste år. Den svenske garantiordningen har mobilisert hele 58 ganger mer kapital enn deres samlede bistandsinnsats til lavinntektsland. Det gir en enorm utviklingseffekt.

For det andre er det kritikkverdig at regjeringen har en tapsavsetning på bistandsbudsjettet for garantiordningen på 750 millioner kroner over to år. Det innebærer at eventuelle økonomiske tap skal dekkes over Norges bistandsbudsjett. Dette gjør at verdens fattige må betale prisen.

De 750 millionene som tas fra bistandsmottakere kunne heller gått til å tilby grunnleggende helsetjenester, eller sikre grunnskoleopplæring for barn i lavinntektsland.

Hverken Sverige eller Danmark har en tapsavsetning for deres garantiordning. Erfaringen tilsier at det i grunn ikke er nødvendig med en tapsavsetning i det hele tatt. Sverige har drevet sin garantiordning i 14 år og aldri opplevd større tap enn forventet.

Nødvendig med større investeringer

Det er en positiv tanke at regjeringen ønsker å bruke Norges gode kredittvurdering til å mobilisere mer privat kapital til utviklingsland. Det er nemlig enorme behov for langsiktige investeringer i flere land. For eksempel trenger India 12,4 billioner dollar for å nå sine klimamål.

Statlige garantiordninger er noe av det mest effektive vi kan bidra med for å øke slike investeringer. Enda viktigere er det at kapitalen som blir investert i landene bidrar veldig godt til utvikling. 

Faktisk er investeringer i et land sterkere assosiert med økonomisk vekst enn mange andre pengestrømmer, inkludert bistand og handelsbetingelser. Dette er med andre ord et viktig tiltak for global utvikling.

Norge stiller svakt

Det er derfor skuffende at vi her i Norge ikke bruker våre økonomiske muskler for å tilrettelegge bedre for økte investeringer i lavinntektsland, uten at det går på bekostning av bistanden.

I lys av erfaringen fra våre naboland er dette vanskelig å forsvare. Vi er godt rustet for en slik ordning i Norge. Derfor bør vi ta risikoen selv, fremfor å skyve den over på verdens fattige.

Dersom regjeringen fortsetter ordningen slik den er nå, må tapsavsetninger sammenliknes med all annen effektiv bruk av bistandsmidler.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.