Vaksiner er viktig, men bistanden må favne bredere 

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim

Utviklingsminister (Sp)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

I Panorama 13. desember etterlyser Civitas prosjektleder Maria Bakken et mer komplett komparativt bilde for hva som er mest kostnadseffektivt for å redusere fattigdom.

Litt forenklet oppsummert, mener hun at det er bedre oversikt over kostnadseffektivitet på helsefeltet enn for matsikkerhet, og at kostnadseffektivitet bør ligge til grunn for Norges prioriteringer i utviklingspolitikken.

Investeringer i landbruk er helt klart en kostnadseffektiv måte å bekjempe fattigdom på, og er et område med store behov og enormt potensial for å skape vekst og positiv samfunnsendring i utviklingsland.

Men aller først: Etter å ha lest Bakkens kritikk, sitter jeg igjen med en følelse av at Civita er aller mest frustrert over at verden er mangfoldig og vanskelig kvantifiserbar, og at man derfor bør satse mer på det som er enklest å måle.

Frustrasjonen over at verden er mer komplisert enn hva vi med enkelhet får lagt inn i en Excel-matrise, tror jeg de aller fleste av Panoramas lesere kan kjenne seg igjen i.

Vi lever ennå ikke i en verden hvor det finnes verktøy som lar oss sammenligne innsats, effekt og kostnadseffektivitet på makro- og mikronivå, justert for hele den myriade av forhold som påvirker ethvert prosjekt, enhver sektor og ethvert land. Så fullkommen er verden dessverre ikke ennå.

I stedet må vi forholde oss til omfattende sett av kunnskap på ulike felt og sektorer, kunnskap som ofte ikke automatisk kan sammenlignes mellom sektorer, land eller prosjekter. I utviklingsland, akkurat som i Norge, må det gjøres politiske valg på det kunnskapsgrunnlaget vi har.

En av regjeringens hovedprioriteter

For regjeringen er det helt klart at matsikkerhet og kampen mot sult skal være en av hovedprioritetene i utviklingspolitikken. Selvsagt ikke alene, men i tillegg til andre prioriterte områder hvor vi, på bakgrunn av tilgjengelig kunnskap, ser at Norge kan og bør utgjøre en forskjell.

Bærekraftsmålet om å avskaffe sult er det eneste som har gått i feil retning gjennom et helt tiår. De siste tallene fra Verdens matvareprogram (WFP) viser at 343 millioner mennesker lever i akutt matusikkerhet, noe som er 200 millioner flere enn før koronapandemien. Og 1,9 millioner lever på randen av hungersnød. 

Hvert enkelt land har hovedansvaret for å oppnå bærekraftsmålene for egen befolkning. Norges rolle bør være å støtte opp om utviklingslands egne politiske prioriteringer for å nå bærekraftsmålene.

Gang på gang møter jeg afrikanske ledere som forteller at økt selvforsyning og matsuverenitet er viktige mål for deres land. For dem er landbrukssektoren helt essensiell for å bekjempe matusikkerhet og fattigdom, men også for stabile samfunn i vekst.

Den helt tydelige tilbakemeldingen er at de setter pris på Norges vilje og støtte til disse ambisjonene, gjennom vår bistand til FN og sivilsamfunnsorganisasjoner i det enkelte land, i tillegg til vår politiske innsats i FN og Den afrikanske union.

Mange allierte for varig samfunnsendring

Siden 2022 har regjeringen arbeidet med gjennomføring av matstrategien «Kraftsamling mot sult». Året etter satte Brasils G20-presidentskap kampen mot sult og fattigdom på toppen av den globale agendaen. Neste år viderefører Sør-Afrika matsikkerhet som en hovedprioritering under sin ledelse av G20. 

Mange land prioriterer på samme måte som oss, for som SOFI-rapporten 2024 viser, så går om lag en fjerdedel av verdens offisielle bistand til matsikkerhet.

Matsikkerhet er også sentralt tema i sikkerhetspolitiske fora som München Security Conference og Davos. Det er ikke spesielt overraskende at mange land også er tydelige på at matsikkerhet også er viktig i en sikkerhetspolitisk sammenheng: Nok, trygg og sunn mat er helt grunnleggende for utvikling i alle samfunn, også utviklingsland, hvor vi ønsker å støtte opp under utvikling i tråd med alle bærekraftsmålene.

Tilgang på næringsrik og trygg mat er for eksempel en forutsetning for god helse for alle, og ikke minst viktig for læringsevnen til barn og ungdom.

G20 bestilte fem rapporter som grunnlag for diskusjonene om prioriteringen av kampen mot sult og fattigdom. Rapporten fra Overseas Development Institute (ODI) viser hvordan rask vekst i landbruket har vært avgjørende for at mange land har kommet seg ut av fattigdom.

Vekst i småskala matproduksjon vurderes som grunnleggende, og har ført til fattigdomsreduksjon i land som Etiopia, Ghana, Rwanda, Senegal, Vietnam, Indonesia og Brasil. Rapporten konkluderer med at raskere bekjempelse av sult og fattigdom vil kunne få omfattende ringvirkninger for å nå de andre bærekraftsmålene.

Alt som teller kan ikke telles

Jeg kan forsikre Civita om at kostnadseffektivitet er et førende prinsipp for vurdering av enkelttiltak i norsk bistand. 

Men jeg vil advare mot å redusere utviklingssamarbeidet utelukkende til en vekting mellom de enkelttiltak som gjennom eksperimentstudier kan dokumentere effekt per krone, og tiltak som operer i en mer sammensatt virkelighet der mange faktorer påvirker hverandre samtidig.

Utviklingspolitikken handler om å endre systemer for å fremme en mer bærekraftig utvikling. Da er det ikke slik at alt som teller kan telles, og heller ikke nødvendigvis slik at det som kan telles, er det som teller mest.

Jeg mener vi er best tjent med å basere utviklingspolitikken på det kunnskapsgrunnlaget vi faktisk har, og på etterspørsel, strategier og planer i utviklingsland, samt vår egen prioriteringsevne. Samtidig bør vi hele tiden kreve nye studier for å effektivisere og omprioritere bistanden.

Analysene for ledende internasjonale organisasjoner underbygger at satsing på matsikkerhet i de fattigste landene er en god spissing av bistanden. Ved å satse på klimarobust småskala matproduksjon og lokale verdikjeder og markeder, bidrar vi til både jobbskaping, vekst og økt matsikkerhet til de aller fattigste. Derfor har regjeringen matsikkerhet som sin hovedprioritet.