Ukraina og Sudan sett fra Krødsherad: – Det er bare så hinsides urettferdig

«En julinatt i fjor, over Odesa i Ukraina, skar droner og krysserraketter gjennom nattehimmelen. Det ukrainske luftforsvaret skred til verks, og nøytraliserte det meste av angrepet, men noen av rakettene fant sine mål. Disse rakettene var ikke sendt for å ta ut militærbaser, landingsstriper eller ammunisjonslagre. Rundt Odesa og i havna eksploderte det i lastekraner, lagerbygg og kornsiloer. 60 000 tonn med korn brant den natta...»

Slik åpnet Anne Beathe Tvinnereim (Sp) sin utviklingspolitiske redegjørelse til Stortinget i november. Hun ville fortelle hvordan krigen i Ukraina har endret norsk bistand.

– Det var ganske poetisk, ikke sant?

Utviklingsministeren smiler, går langs stranda nedenfor garden i Krødsherad. Det er tredje søndag i advent. Isen har lagt seg på deler av vannet, trærne har fått et dryss snø.

– Når jeg sitter på kontoret i Utenriksdepartementet eller ligger våken i pendlerleiligheten i Oslo, føles mye av det som skjer i verden ganske dystert. Men her klarer jeg å rydde i tankene slik at jeg står trygt i de prioriteringene jeg har måttet gjøre, sier Tvinnereim.

En idyll, og et Annus horribilis

I redegjørelsen til Stortinget, beskrev hun et dystert landskap. Bakteppet er Russlands brutale krigføring i Ukraina. Millioner på flukt i og fra Sudan. Et Gaza i ruiner. 

En verden med enorme humanitære behov og bærekraftmål som ikke vil nås.

– Det å være utviklingsminister er alltid krevende, men er det lov å si at det har vært mye tøffere økonomiske prioriteringer på min vakt enn på en stund?

– Det er klart du kan si det.

– Det er sannheten. Vi har måttet omprioritere fordi vi har fått noen nye, helt uforutsette utfordringer i fanget. Det var ikke en hyggelig jobb, det har virkelig gjort vondt, sier hun.

Panorama er invitert for å snakke om bistand på Nedre Skinnes, en gard mellom Krøderen og Norefjell, midt i «senterpartiland». Tvinnereim flyttet nylig inn hos Olav Skinnes i kårboligen her, mens samboerens datter og ektemannen har overtatt gardsdriften. 

Det er beitemarker og frittgående griser, skog og gammelnorsk spelsau. En idyll.

– 2024 har vært et Annus horribilis. Og jobben som utviklingsminister er jo et hamsterhjul. Så bare det å være her, ha tid til å tenke store tanker, er veldig godt, sier hun. 

Og når Tvinnereim kommer hjem, hilser på sauene, ser hun hvor heldige vi er i Norge. 

– Samtidig kan det være litt frustrerende fordi jeg ser at utvikling tar tid. Garden her drives med regenerativt jordbruk, en prosess som pågår over mange tiår. Så vi må være tålmodige. Men det er det som må til hvis vi skal redde verden, sier Tvinnereim.

– Har irritert meg i årevis

Da senterparti-ministeren fortalte Stortinget historien om missil-angrepet mot Odesa, var poenget at Russlands krigføring rammer langt utenfor Ukrainas grenser. Tvinnereim sier det bør være en vekker at kornleveranser til noen av klodens fattigste rammes så hardt. 

Statistikken for 2024 er enda ikke klar, men regjeringen brukte om lag 4,3 milliarder bistandskroner på matsikkerhet i 2023. Tvinnereim mener det er en god investering, sier at all utvikling starter med «en bevegelse fra småbonden», og fremholder at alle utviklede land på en eller annen måte «har stått i en slik moderniseringsprosess».

– At matproduksjon har blitt undervurdert som en drivkraft for utvikling har irritert meg i årevis. De fleste fattige bor på landsbygda og brorparten er selv matprodusenter. Ved å løfte denne gruppen, kan vi bidra til å redusere fattigdom og sult, sier Tvinnereim.

Hun mener det var essensielt at mat ble løftet fram under klimatoppmøtet i Dubai i fjor.

– Vi kan ikke fortsette med det industrialiserte landbruket som preger land som USA, Brasil eller Ukraina. Slike monokulturer gir klimautslipp og ødelegger biodiversitet. Det er sikkert mange som ler av meg fordi jeg er så opptatt av dette. Men om Afrika skal fø en voksende befolkning, må landene øke produksjonen mer bærekraftig.

– Er det mange som ler av deg?

– De rister i hvert fall litt på hodet. Jeg får ofte spørsmål om det er lurt å snakke så mye om mat når jeg er i Stortinget. Da sier jeg, ja, det er kjempeviktig, for det er der veldig mange av de globale utfordringene kommer sammen. Feltet har vært neglisjert for lenge.

Hun forteller om et meieri hun nylig besøkte et par timers kjøretur utenfor Nairobi. Blir ivrig når hun skal forklare hva slike meierier – med transport- og kjølefasiliteter – kan bety for en kenyansk småbonde. At han eller hun kan nå et større marked og øke inntektene.

– Ikke bare gir slike samvirke-ordninger småbonden mer penger i lomma, men det gir også folk i byene tilgang på lokalprodusert mat. Alternativet er den frokosten jeg spiste på hotellet i Nairobi dagen etter meieribesøket. Da fikk vi servert dansk Lurpak-smør.

Samarbeid med Bezos og Yara

Afrika, verdensdelen med størst andel ekstremfattige, har potensial til å brødfø seg selv, ifølge «Kraftsamling mot svolt». Samtidig anslår Den afrikanske utviklingsbanken at land på kontinentet vil importere mat for over 1200 milliarder kroner årlig fra 2025. 

Tvinnereim fremholder at myndigheter i afrikanske land ønsker seg mer lokal mat, og forklarer at Norge, sammen med FN-organisasjonen FAO, Bezos Family Foundation og gjødselgiganten Yara samarbeider om å bedre jordsmonnet i Afrika.

– Billig og dårlig gjødsel pøses nå ut til afrikanske småbønder. Men jorda klarer ikke å absorbere næringen, så den vaskes ut og forurenser elver. Resultatet er dårligere avlinger og mindre penger i lomma for bonden. Om vi ikke gjør noe med dette, får vi et gigantisk klima- og miljøproblem – og et enormt fattigdomsproblem, sier Tvinnereim.

På garden i Krødsherad drives jorda regenerativt, som betyr at jordsmonnet heler seg selv. Tvinnereim sier slik drift inspirerer henne i gjerningen som utviklingsminister.

– På det afrikanske kontinent er man nå helt avhengig av kunstgjødsel. Men for at afrikanske bønder skal kunne drive mer bærekraftig, trenger vi mer kunnskap. Vi starter nå med å kartlegge kvaliteten på jordsmonn, for å finne ut hvilken agronomi som trengs og hva slags gjødsel som må brukes for å snu utarmingstrenden.

– Til Stortinget sa du at det er syv ganger mer effektivt å investere i landbrukssektoren i afrikanske land enn å investere i andre sektorer om målet er å bekjempe fattigdom?

– Jeg brukte et tall fra Verdensbanken. Jeg kan ikke fastslå om de er sanne, men det finnes andre kilder som støtter anslaget. FN-fondet IFAD anslår at vekst i landbruket er 11 ganger mer effektivt for å redusere ekstrem fattigdom enn noen annen sektor i Afrika. Det jeg kan fastslå er at multiplikatoreffekten av å satse på mat er enorm i alle retninger.

– En spissformulering

Fattigdom globalt er redusert de siste tiårene, hovedsakelig i Asia, men ifølge en fersk Norad-rapport har den faktisk økt i Afrika. Bakteppet er at pandemien, klimaendringer og flere brutale kriger har bremset utvikling, og anslag tilsier at det vil være mer enn en halv milliard ekstremfattige når tidsfristen for FNs bærekraftmål utløper i 2030. 

Da regjeringen lanserte en ny norsk Afrikastrategi i høst, ble ordet «fattigdomsbekjempelse» brukt bare to ganger. Tvinnereim avfeier all tvil, sier fattigdomsmålet «står over alt» i norsk bistand.

– Afrika trenger mer enn bare bistand. Og derfor er det så viktig å få næringslivet med på laget. Hvis vi kan få styrt mer av de private pengestrømmene til land som Kenya, Ghana og Nigeria – hvor det er gode markeder for norsk næringsliv – vil det bli lettere å prioritere knappe bistandsmidler til fattigere land som Burkina Faso eller Malawi.

Da Espen Barth Eide presenterte den nye Afrikastrategien, sa han «we are shifting focus, from aid to trade». Flere analytikere Panorama snakket med mente bistandsdimensjonen i strategien var tonet ned. Tvinnereim mener utenriksministeren spissformulerte seg.

– Espen mener fortsatt at bistand er viktig. Jeg ville kanskje sagt det litt annerledes; at vi skal fortsette med aid, men at vi må snakke mer om trade, sier hun.

Tvinnereim mener det handler om hvilke signaler Norge gir. 

– Afrika skal fortsatt motta bistand, men bistand er ikke nok når kontinentet skal være med å løse mange av de globale utfordringene. Dersom vi investerer i afrikansk landbruk eller fornybar energi, er det en god investering i globale fellesgoder. Noen steder må det være bistandsinvesteringer, men det aller meste må være investeringer fra næringslivet.

En sykdom i bistanden

Hun mener Afrikastrategien er viktig fordi den anerkjenner et nytt politisk verdenskart.

– Norge er et bittelite land som har følt vi har innflytelse fordi vi er en stor bistandsaktør. Det er så utdatert. Vi må snart ta inn over oss at etterkrigstidens politiske system er blodig urettferdig. Afrikanske land hevder med rette større innflytelse i verdenspolitikken. Den nye Afrikastrategien kan kanskje bidra til en forståelse om at Afrika vil bli en dominerende aktør. Ukrainakrigen og stormaktenes spill har vært en vekker. Det må jo være en grunn til at Ukraina har åpnet ti ambassader i Afrika – midt under en krig.

CMI-forsker Elling Tjønneland har påpekt at veldig mye norsk bistand går til multilaterale kanaler, men at Norge har lite kapasitet til å måle effekten av denne bistanden. Og i et intervju med Panorama uttalte Kevin Watkins – gjesteprofessor ved London School of Economics (LSE) og forfatter av rapporten Financing the fight against poverty and hunger – at «bistandssystemet fremstår helt sykt når man kartlegger pengebruken».

Han sa at det finnes 10 ulike fondsmekanismer for å bekjempe sult i verden.

– Vi trenger ikke 10 ulike fond for å bekjempe sult. Det har vært en inflasjon av fond, mest fordi det er det enkle, kjappe svaret for å vise synlighet og handlekraft. Jeg er helt enig i at dette er en sykdom i bistanden, svarer Tvinnereim.

Hun påpeker at Hurdalsplattformen er tydelig på at regjeringen skal ha en kritisk gjennomgang av hvilke fond som virker og hvilke man bør trekke seg ut av.

– Jeg mistenker at begrunnelsen for å bruke slike mekanismer under den forrige regjeringen handlet om at man trodde det var mer effektivt og mindre ressurskrevende. Jeg er uenig, og mener vi vet for lite om administrasjonskostnader og effekt, sier hun.

– Betyr det at færre fond er et valgløfte fra deg før neste års valg?

– Ja, det kan jeg godt gi som valgløfte. Det er min ambisjon. Vi må ha bedre kriterier for å prioritere, og eventuelt trekke oss ut når et fond ikke lenger er effektivt eller relevant.

– Urettferdig kritikk

 Tvinnereim anerkjenner at norsk innsats innen global helse har vært en suksesshistorie.

– Men nå ser vi at disse fondene ikke får gjort jobben optimalt om vi ikke investerer mer i å bygge helsesystemer i mottakerlandene. Jeg sier ikke dette som forkleinelse for det de fondslignende mekanismene gjør, men det er mottakerlandenes kapasitet vi skal bygge.

– Bill Gates skrev nylig i en kronikk at «en av de største bragdene i menneskehetens historie ble muliggjort av investeringer fra land som Norge». I kronikken peker han til Stoltenberg-utvalgets ferske rapport som fremholder at Norges posisjon nå svekkes grunnet «redusert interesse på regjeringsnivå». Hva tenker du om en slik omtale av din vakt?

– Det synes jeg er urettferdig. For Norge er fortsatt en av de største giverne til mange av de tyngste helsefondene, svarer Tvinnereim og påpeker at selv om Norge gjorde «en ekstra-innsats under pandemien», betyr ikke det at vi skal ligge på det samme nivået nå. 

– Den forrige regjeringen gjorde mange viktige grep for å bidra i den globale innsatsen, men regningen skulle betales over mange år, og den har jeg overtatt. Dette låser en god del penger som vi ikke kan bruke på nye tiltak, sier Tvinnereim. 

– Under pandemien gikk nesten 1 milliard barn i lav- og mellominntektsland glipp av et år med klasseromsundervisning og nå rapporteres det om en «learning-poverty» i disse landene. Slik du sier at landbrukssektoren har stor fattigdomsreduserende effekt, vil andre mene at utdanning har det. Hvordan kom du egentlig fram til at utdanningsbistand skulle kuttes?

– Grunnen var ganske enkelt at utdanning, par excellence, var det tematiske området som hadde fått størst økning under forrige regjering, sier Tvinnereim. 

Hun forklarer at mange av midlene Solberg-regjeringen hadde lovet til utdanning i fattige land, ikke var avtalefestet da hun tiltrådte som utviklingsminister høsten 2021. 

– Når jeg tvinges til å gjøre omprioriteringer, har det vært viktig for meg å se hvordan jeg kan gjøre det minst mulig smertefullt, for eksempel ved at vi ikke bryter inngåtte avtaler.

Et nytt bistandslandskap

Valpen Kira, en blanding av norsk elghund og jämthund, leker i nysnøen. 

Tvinnereim stopper opp, tenker seg om, sier det er vanskelig å sette ord på de humanitære lidelsene vi har vitne til de siste årene – i Ukraina, i Sudan, i Gaza.

– Det er bare så hinsides, smertefullt urettferdig.

I sin redegjørelse til Stortinget sa hun at Ukrainakrigen har endret norsk bistand.

– Det er en selvfølge at vi skal bidra. Men jeg er også opptatt av at folk må forstå at dette ikke er annerledes enn nødhjelp til Somalia eller Sør-Sudan, sier Tvinnereim. 

– Kanskje dette nye landskapet kan hjelpe i fortellingen om hvorfor bistand er egeninteresse. Bistand handler ikke om at nordmenn skal klappe seg på brystet. Det må være lov å snakke om at bistanden handler om å investere i en stabil verden.

Ministeren ser ut over den speilblanke Krøderen, sier hun blir inspirert av å være her.

– Jeg får litt mer pågangsmot, til å gå den ekstra milen eller sette i gang et initiativ, når jeg er her. Jeg er jo overbevist om at det å leve i pakt med naturen blir viktigere og viktigere for utvikling globalt. Her på garden, blir jeg inspirert til å jobbe mer med hvordan man kan produsere bærekraftig mat til en økende befolkning.

Tvinnereim sier det er ett initiativ hun er spesielt stolt av å ha landet det siste året.

– Vi har akkurat lyst ut det første anbudet på en statlig garanti-mekanisme øremerket fornybar energi i Afrika. Er du klar over hvor mange utviklingsministere som har prøvd å få på plass en slik ordning? spør hun, men har ikke et klart svar.

– Dette er den største leveransen i min tid som utviklingsminister – et av de mest innovative grepene vi har gjort i norsk bistand på mange, mange år. Jeg er superstolt.